Fra redaksjonen

Uke 15. Kongo-kannibalisme

Hans Olav Arnesen      |      07/04/2014

Kopi av P1040730Åtti senegalesiske “negre” var det store trekkplasteret da hundreårsjubileet for den norske grunnloven skulle feires med en stor utstilling på Frogner i 1914. I forbindelse med tohundreårsjubileet har to kunstnere, Mohamed Ali Fadlabi og Lars Cuzner, valgt å gjenskape denne utstillingen.

De to kunstnerne ble forbløffet da de oppdaget at den såkalte Kongolandsbyen var ukjent for de fleste nordmennene de spurte, til tross for at et besøkstall tilsvarende halve Norges daværende befolkning hadde svingt innom den. Ved å gjøre oppmerksom på denne glemte bruken av svarte afrikanere som utstillingsobjekter håper de å kunne bryte ut av “den sirkulære rasismediskusjonen i Norge.”

At nordmenn flest ikke hadde hørt om en utstilling på Frogner i 1914 er kan hende ikke så uforståelig. Det hendte jo andre ting dette året. Ved siden av grunnlovsjubileet markerer vi i år at det er hundre år siden den første verdenskrig brøt ut.

Et mer betimelig spørsmål er hvorvidt Norge anno 1914 var et særlig intolerant og fordomsfullt samfunn sammenlignet med andre land i sin samtid?

At utstillingen skal kunne fortelle oss noe så vesentlig om oss selv at det leder til en helt annen rasismedebatt er heller ikke åpenbart. Mye har endret seg i Norge i løpet av hundre år. Blant annet har to verdenskriger, et folkemord på jødene, avkolonisering, kvinnefrigjøring, utviklingen av en omfattende velferdsstat og storstilt innvandring gjort mye for å endre vårt syn på oss selv, såvel som på verden forøvrig.

Det oppleves derfor noe urettferdig å dømme nordmennene som besøkte Kongolandsbyen i 1914 ut i fra de samme verdier som råder i dagens Norge. Et mer betimelig spørsmål er hvorvidt Norge anno 1914 var et særlig intolerant og fordomsfullt samfunn sammenlignet med andre land i sin samtid?

Det korte svaret på det spørsmålet er nei. Særlig dersom Frognerutstillingen i 1914 er utgangspunktet for sammenligningen. Kongolandsbyen var langt ifra den eneste kvasietnologiske utstillingen av sitt slag. Omreisende menneskelige menasjerier og eksotiske utstillinger av denne typen var populære i hele Europa, og i USA.

Verdensutstillingen i Paris i 1889 er et godt eksempel. Franskmennene hadde til utstilling hele 489 mennesker, fra store deler av verden. Rumenere, afrikanere, karibiere, indonesere, nord- og søramerikanske indianere, arabere og sigøynere.

At franskmennene hadde sine imperialistiske baktanker med denne menneskeutstillingen synes åpenbart, men den ville ikke vært en del av verdensutstillingen med mindre den også var svært populær.

Denne begeistringen er ikke nødvendigvis ensbetydende med at alle som var innom verdensutstillingen i Paris, eller nordmennene som besøkte Kongolandsbyen, var spesielt negativt innstilt til fremmede kulturer, eller besøkte utstillingene for å få bekreftet sin egen overlegenhet, selv om det utvilsomt også fantes mange med slike motiver.

Populariteten kan også tolkes som et tegn på nysgjerrighet. I en tid hvor de færreste hadde råd til å reise til eksotiske kulturer, med mindre de mønstret på et handelsskip, og hvor det ikke fantes fjernsyn eller internett, er det kanskje ikke så rart at så mange benyttet anledningen til å få oppleve det eksotiske på nært hold når muligheten presenterte seg her til lands. Ville det ikke vært mer nedslående dersom datidens nordmenn manglet denne nysgjerrigheten, og var seg selv nok?

Han var også interessert i de lokale skikkene og ritualene. Blant annet kannibalisme.

Det er likevel ikke vanskelig å finne eksempler på europeisk nyfikenhet av det langt mindre uskyldige slaget. Et av de mest groteske tilfellene av slik nysgjerrighet på det eksotiske stod James S. Jameson for i 1888, året før den omtalte verdensutstillingen i Paris.

Jameson, arvingen til det berømte irske whiskeydestilleriet med samme navn, var en av deltagerne på den såkalte Emin Pasha-unnsetningsekspedisjonen, ledet av Henry Morton Stanley. Ekspedisjonen hadde flere mål, men ett av dem var å utforske Kongofloden for å kunne gjøre krav på mest mulig land i den belgiske kongens navn. Jameson, en amatørnaturalist og habil tegner, var et betalende medlem av ekspedisjonen. Hans nysgjerrighet begrenset seg ikke til det lokale dyre- og plantelivet. Han var også interessert i de lokale skikkene og ritualene. Blant annet kannibalisme.

Ifølge flere medlemmer av Jamesons reisefølge, nærmere bestemt William Bonny og den syriske tolken Assad Farran, kjøpte Jameson en ti år gammel jente som slave for et knippe lommetørkler. Piken gav han til lokale kannibaler mot å få lov til å se på hvordan de drepte og parterte henne, en avtale de gladelig gikk med på.

Det skal sies at Jameson rakk å gi sin egen versjon av historien før han døde av en febersykdom. Ifølge ham selv var det groteske mordet noe de lokale kannibalene utførte på eget initativ, og han benyttet bare muligheten til å dokumentere det ved å tegne noen skisser. Selv hevdet han, uten helt å overbevise, å være sjokkert over denne handlingen. Noe forsøk på å stanse det hele gjorde han i hvert fall ikke.

Den moralske fortørnelsen over denne hendelsen var stor da den ble kjent, og hadde Jameson overlevd ekspedisjonen ville han sannsynligvis måttet svare for denne påståtte ugjerningen. Hvorvidt det ville rammet mer enn hans omdømme er naturligvis mer usikkert, gitt hans rikdom og status. Men han utgjorde uansett bare en av tre parter i disse to transaksjonene. Noen solgte ham piken, mens lokale kannibaler myrdet, parterte og, sannsynligvis, åt henne. Ingen tenkte tanken på å klandre dem. Ikke da, og ei heller i dag.

Noe av den samme vanen med å ensidig lete etter ugjerninger og rasisme blant europeere gir seg til kjenne i kunstprosjektet Kongolandsbyen. Fadlabi og Cuzners mål er å sette fingeren på norsk rasisme ved å gå hundre år tilbake i tid. De føler imidlertid ikke noe behov for å sette norsk sjåvinisme og rasisme anno 1914 i en større europeisk, eller global, kontekst. Like lite som de ser noen grunn til å peke på at rasisme og fordommer i dag kan være vel så utbredt blant nynordmenn og andre minoriteter som hos majoritetsbefolkningen.

Kongolandsbyen i 1914 er ikke Norges stolteste øyeblikk.

En debatt på NRK-programmet Trygdekontoret demonstrerte dette skylappfenomenet på en god måte, og viste dessuten at rasisme og fordommer ikke er noe etniske nordmenn har monopol på.

Tilstede var Fadlabi, opprinnelig fra Sudan, og Elisabeth Norheim, født i Etiopia. Det kan være verdt å nevne at også sudanesere og etiopere var engasjert i egne imperiebyggende prosjekter på 1880- og 1890-tallet. I Sudan hevdet Muhammad Ahmad å være mahdien, en messiansk skikkelse innenfor islamsk eskatologi. Han førte krig mot den britiskstøttede khediven av Egypt, såvel som keiser Johannes IV av Etiopia. Mahdiens mål var imidlertid intet mindre enn å erobre alle de islamske helligstedene, og endog Istanbul, hovedstaden i Det ottomanske riket.

Keiser Johannes hadde på sin side ambisjoner om å utvide sitt eget imperium. Disse målene ble knust da han ble drept i kamp mot mahdiens menn, men hans etterfølger, Menelik II, lyktes med å ekspandere og underlegge seg en rekke folkeslag. Blant de mindre hyggelige sidene ved hans styre var slaveri, og massakrer av erobrede folk på en skala som enkelte betegner som folkemord, selv om anslagene på antall drepte er mildt sagt sprikende.

Kongolandsbyen i 1914 er ikke Norges stolteste øyeblikk. Ser man den likevel i lys av samtiden, og det bør man jo i rettferdighetens navn gjøre, peker den seg likevel ikke ut som særskilt skammelig heller. Dette var en tid hvor brorparten av verden var underlagt europeisk herredømme. Overgrepene i koloniene, såvel som amerikanernes erobring av innfødte nasjoner, er grundig dokumentert og hyppig formidlet, og snart skulle også Europa druknes i blodet til ni millioner av sine egne unge menn.

Det var ikke norske studenter som i 1914, fylt av nasjonalistisk glød, marsjerte mot fronten mens de sang, selv om de kanskje meget vel ville gjort det i 1905. Kongolandsbyens norske 1914-publikum var neppe heller like selotisk overbevist om sin egen moralske overlegenhet som mahdistene i Sudan. Og våre skrivebordsimperialistiske ambisjoner, som Cuzner og Fadlabi trekker frem, blir nokså beskjedne målt opp mot Menelik IIs faktiske erobringer på 1890-tallet.

Vil vi noengang få se en kritisk utstilling i Sudan om mahdistenes massakrer, bokbål og kristenforfølgelser? Hva med en etiopisk utstilling om slaveriet i landet, som først ble endelig opphevet etter påtrykk fra de allierte i andre verdenskrig?

Det spørs. Både Muhammad Ahmad og Menelik II er kilder til stolthet i sine respektive land. Enn så lenge er det nærmest utelukkende europeerne som skal kritiseres for sine imperialistiske overgrep og erobringstrang, selv i de tilfeller hvor de befant seg i direkte konkurranse med like ekspansjonslystne ikke-europeere.

Men noe relativt nytt kom det likevel ut av debatten på Trygdekontoret. Elisabeth Norheims uttalelser om jødene, og hennes bagatellisering av vold mot homofile, vakte sterke reaksjoner i offentligheten. Det viser at minoritetstilhørighet ikke gir noe frikort til å komme med rasistiske sleivkommentarer i dagens Norge. Siden har Norheim beklaget uttalelsene, og uttrykt forståelse for at de kunne bli misforstått.

Det er positivt, og viser at vi kommet langt i å betrakte alle nordmenn, uansett opprinnelse, som likestilte hva gjelder ansvaret for våre ytringer. Kanskje burde man i større grad begynne å benytte seg av dette likebehandlingsprinsippet i vår fremstilling av fortiden også?

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no

 Lenker: 

 , , , , , , ,