Fra redaksjonen

Uke 22. Sørlandssnyltere?

Hans Olav Arnesen      |      26/05/2014

Kopi av P1040730De to folkefattige Agderfylkene skårer dårlig på det meste, og henger etter resten av landet hva gjelder likestilling og levekår. Og religionen, eller nærmere bestemt kristendommen, har skylden. Det er konklusjonen i en artikkelserie Aftenposten publiserte i uken som gikk, basert på boken: “Noen vil ha det slik. Tradisjonelle kjønnsroller og svake levekår på Sørlandet”.

Sørlendingene blir fremstilt som snyltere: “Er det greit at sørlendingene får fortsette å leve som de vil, mens de sponses av skattepengene til folk ellers i landet?”

“Nei”, er det ikke overraskende svaret som gis i avisen.

Bildet Aftenposten maler av indolente sørlendinger som lever det gode liv på bekostning av resten av landet er interessant av flere grunner. Ikke minst fordi protestantisk kristendom, helt siden Webers “Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd” er blitt forbundet med trekk som en særlig god arbeidsetikk og sparsommelig kapitalakkumulasjon. Sosiologer i vår egen samtid, som Rodney Stark, har også pekt på kristendommens betydning for det europeiske mirakelet, og David Martin har pekt på at pinsebevegelsens fremvekst i Latin-Amerika på samme vis synes å gå hånd i hånd med økonomisk vekst.

Kan Sørlandet være et eksempel på det motsatte?

Tja. Med mindre det kan være andre forklaringer på lav geografisk mobilitet blant arbeidstagere og kvinners utenforskap i arbeidslivet er det fullt mulig. I så fall bør det samme mønsteret gjøre seg gjeldende i andre deler av landet som inngår i Bibelbeltet, med tradisjonelle verdier, en høy andel personlige kristne og relativt stor oppslutning rundt frikirkene, slik som Rogaland.

En annen forutsetning for at hypotesen om at konservativ kristendom gjør at Agderfylkene henger etter resten av landet skal kunne bekreftes er naturligvis at landsdelen virkelig er i så dårlig forfatning som Aftenposten gir inntrykk av.

Er den det? Er sørlendinger snyltere?

Sørlendinger kan utvilsomt virke som et bedagelig anlagt folk. De vet å ta vare på en “smeigedag”, en varm og solfylt sommerdag som aller helst ikke bør brukes til noe annet enn å leve og være til.

Men det er også en kremmer- og entreprenørånd på Sørlandet. Vest-Agder har i en årrekke vært på eksporttoppen for bearbeidede varer. Vil man vite hva man skal leve av etter oljen, eller om fiskestammene kollapser, bør man derfor ta seg en tur til Vest-Agder.

Kjørte man gjennom den lille naturskjønne forstaden til Kristiansand hvor undertegnede vokste opp, Torridal, var det lite trolig at man ville sett noen tegn til industri, men selv på denne vesle plassen med litt over tre tusen innbyggere fantes det produksjon av ferdigvarer som man kunne ta og føle på, og ikke bare immaterielle verdier som vi visstnok skal klare oss på i fremtiden. Oslo-boere, særlig fra Vestkanten, kjenner kanskje til Høie sengetøysfabrikk og Strai Kjøkken. Andre har kanskje brukt plastre fra Snøgg (Norgesplaster holder til bare noen kilometer lenger nord), eller satt bagasjen sin i oppbevaringsbokser fra bittelille Auto-Boks. Som guttunge antok jeg at dette var normalen, men med tiden har jeg jo forstått at det slett ikke er noen selvfølge ellers i landet at det finnes slike små industrivirksomheter i hver krik og hver krok.

Det er også mange nyetableringer. Kjente eksempler fra næringsindustrien er Sørlandschips og Nøgne Ø bryggeri, bittesmå virksomheter som gradvis har vokst seg større, helt etter boken. Av større nasjonal betydning er likevel etableringene innenfor eksempelvis boreteknologi og hydraulikk. Et knippe slike selskaper på Vest-Agder omsetter hvert år for mellom 40-50 milliarder, mer enn fiskeoppdrettsnæringen som regjeringen var villig til å ofre Norges omdømme for slik at de kunne få tilgang til det kinesiske markedet.

Skal religionen ha æren for dette også? Tja. Noen av de såkalte tradisjonelle mennene som fungerer som informanter i undersøkelsen til Ellingsen og Lilleaas mener det. De viser til en næringsvennlig haugiansk arbeidsmoral.

Kan de ha et poeng? Kanskje, selv om den høye andelen uføretrygdede i landsdelen ikke har så mye haugiansk over seg. På den annen side har Sørlandet som eksportregion noen geografiske konkurransefortrinn  som kan være en viktigere forklaring på landsdelens suksess enn haugiansk gründerånd og protestantisk flittighet og nøysomhet. Blant annet nærheten til kontinentet. Denne beliggenheten, som tjener eksportindustrien vel, er trolig mye av forklaringen på at kriminaliteten er svakt stigende, noe Aftenposten trekker frem som nok et av regionens sykdomstegn. Religionen gir ikke bestandig den beste forklaringen på verken de positive eller negative trekkene ved et gitt samfunn.

De to små Agderfylkene er forøvrig ikke alene om å ha en stor andel såkalte tradisjonelle menn. Det samme er tilfellet i Oppland og Rogaland. Sistnevnte fylke har adskillig flere innbyggerne enn hele Sørlandet tilsammen. Kulturelt er det knapt noen forskjeller mellom Rogaland og Vest-Agder, så hva er grunnen til at Rogaland har langt flere kvinner i heltidsarbeid enn Agderfylkene?

Religionen er åpenbart ikke svaret, da det religiøse landskapet i Rogaland og Agder stort sett er det samme. Levekostnadene er det derimot stor forskjell på. Boligprisene i de små sørlandsbyene og -bygdene er lave. Svært lave. Stavanger derimot er en av de dyreste byene i Norge å etablere seg i. Er det tenkelig at summen av renter og avdrag på boliglånet spiller en større rolle for kvinners deltakelse i arbeidslivet enn synet på kjønnsroller?

Når man betaler det samme, eller mindre, for en stor enebolig med hage i Tvedestrand som for en liten toroms på Oslos østkant er sjansen stor for at en familie sitter igjen med litt mer når renter og avdrag er betalt. At noen derfor velger å ta dette ut i form av mer fritid og bruke den på familien burde kanskje ikke være så sjokkerende. Særlig i de hovedstadsmiljøer som messer om sekstimersdager, og lavere forbruk skulle man tro en slik prioritering ville bli møtt med en viss forståelse.

Desverre kan nok også dette forklare hvorfor man eksempelvis i Aust-Agder, som har mistet et stort antall industriarbeidsplasser i løpet av 2000-tallet, i liten grad flytter etter jobbene. Selv på stønader lever man godt, og hvem vil flytte til Stavanger, Oslo eller for den saks skyld Kristiansand for å få jobb, men i samme slengen gå dramatisk ned i levestandard, samtidig som man forlater venner og familie, og vakre naturomgivelser?

Det er uheldig, men trolig noe man må klandre velferdssystemet for snarere enn religionen. Dersom ulike stønadsutbetalinger ble differensiert etter de lokale levekostnadene, ville incentivene til å flytte etter jobbene vært noenlunde de samme over hele landet. Men det ville naturligvis blitt for byråkratisk og kostbart. Derimot snakkes det mye om å skjerpe mobilitetskravet til stønadsmottakere, noe som i praksis synes å sitte langt inne, ikke minst fordi mange kommuner aktivt trekker i motsatt retning, og gjerne vil beholde innbyggerne selv når det ikke er arbeid til dem.

Men hadde Aftenposten trengt å dra helt til Sørlandet for å finne tegn til kvinners utenforskap i arbeidslivet?

Slett ikke. Oslo har riktignok færre kvinner i deltidsstillinger, men sammen med Østfold, som uheldigvis topper de fleste negative statistikker, er de på Norges-toppen når det gjelder kvinner som står helt utenfor arbeidslivet.

Også for kvinner og menn samlet er andelen helt ledige større her i Oslo enn på Agderfylkene. Vest-Agder har 2,8 % ledighet mot Oslos 3,6 %. Selv utskjelte Aust-Agder har færre helt ledige enn hovedstaden med sine 3,5 %.

Kan det skyldes at Oslo har en stor andel ikke-religiøse?

Helt sikkert ikke. Dersom religions- og livssynssammensettingen i hovedstaden i det hele tatt spiller noen rolle for det høye antallet helt arbeidsledige, kommer den trolig et godt stykke ned på listen over forklaringer.

Så hvorfor dette voldsomme negative fokuset på den religiøst influerte “sørlandsmodellen” i landets største avis? Mange i hovedstaden ynder jo å trekke frem Bhutans “brutto nasjonallykke” som et alternativ til det vestlige bruttonasjonproduktet som målestokk for en nasjons suksess. Sørlendingene, og fremfor alt den likestillingstradisjonelle minoriteten i landsdelen, skårer like høyt på lykke som de gjør det dårlig i levekårsundersøkelsene.

Er ikke en vektlegning av familie og fritid på bekostning av konsumerisme og karrierejag trendy om dagen, særlig på venstresiden og i miljøbevegelsen?

Jo, men det er også likestilling, og her befinner kan hende de likestillingstradisjonelle sørlendingene seg i en mer alvorlig verdikonflikt med de mer progressive opinionsdannerne her i Oslo. Såkalte tradisjonelle menn, for det er mennene som utpekes som det største problemet, finnes over hele landet. Men i andre landsdeler er de taperne, slik seg hør og bør. Slik er det ikke på Sørlandet. Der jobber de i godt betalte yrker, de er generelt velutdannet og i noe større grad enn snittet driver de sin egen virksomhet, men verst av alt er det trolig at de skårer høyt på livskvalitet.

Kanskje skyldes det et høyt pilleforbruk, men som rapporten trekker frem er de tradisjonelle sørlendingene nemlig tilsynelatende svært så tilfredse i all sin forstokkede konservatisme. Kunne de bare vært litt mer ulykkelige ville de kanskje ikke vært like provoserende?

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no. 

Lenker:

 , , , , , ,