Uke 25. Islamisthydra
Herakles hadde en voldsom utfordring foran seg da han skulle gjøre ende på monsteret som gikk under navnet Hydra. Hver gang han ødela et av monsterets hoder vokste det ut to nye.
Slik synes det også å være med monsteret som går under betegnelsen militant islamisme. Dens endelikt har blitt spådd flere ganger.
Alt på begynnelsen av 00-tallet spådde den franske islamisteksperten van Gilles Kepel at den væpnede islamismen hadde spilt fallitt. Den hadde intet håp om militær seier fordi jihadistgruppene ikke evnet å ta kontrollen over de områdene de eventuelt erobret. For å vinne makten må man til en viss grad vinne hjertene og sinnene til befolkningen. Muslimbrødrene i Egypt hadde forstått dette, gitt opp den militære kampen og blitt demokratiforkjempere.
Den strategien kan naturligvis endre seg igjen nå da Muslimbrødrene har vunnet makten på demokratisk vis, for deretter å mistet den i noe som minnet mistenkelig om et kupp. Forøvrig et kupp som Vesten, om ikke støttet, så i hvert fall godtok. Inntil man også i Vesten respekterer demokratisk valgte islamistregjeringer er det vanskelig å se hvordan disse kan fremstå som noe godt alternativ til væpnet kamp.
Man har selvfølgelig også forsøkt å bekjempe islamistene militært. Eksempler på eksepsjonelt vellykkede militæroperasjoner mot islamistgrupperinger var den amerikanskledede kampanjen mot Taliban i 2001, og det franskledede felttoget i det nordlige Mali i 2013. Slike suksesser gir sjelden noen varig ro. Et nytt hode vokser som regel ut et annet sted.
Som da islamistene i ISIL erobret Mosul i Irak i forrige uke. Det rystet en hel verden. Hvordan kunne en så stor og strategisk by falle i hendene på jihadistene?
Men Irak er ikke unikt. Å fordrive Taliban fra afghanske byer har heller ikke gjort ende på dem, og mange spår at det kun er et spørsmål om tid før de gjenerobrer makten etter at de vestlige styrkene har forlatt landet.
Det er ingen enkel sak å bekjempe en motstander som tyr til geriljataktikker straks kampen blir for ujevn. Man kan beseire slike motstandere. Britene og amerikanerne lyktes i henholdsvis Sør Afrika og Filippinene, men måtte ta i bruk konsentrasjonsleire og andre brutale grep. I vår egen tid har både russerne og kineserne med et visst hell bekjempet både islamske separatister og globale jihadister, to grupper det i blant har vist seg vanskelig å skille fra hverandre. Russerne ved å støtte en særdeles brutal diktator i Tsjetsjenia, og kineserne ved å gjøre uigurene til et mindretall i deres eget land. Slike alternativer egner seg imidlertid dårlig for vestlige demokratier.
I Norge frykter mange også konsekvensene av at så mange unge menn, og endog kvinner, reiser til konfliktområder i den muslimske verden. Vil de fortsette kampen når de vender hjem?
Det er bra at vi engster oss. Trolig er årvåkenhet og tålmodighet det eneste virkelige vernet vi har mot religiøs terror. Det finnes ingen enkel måte å beseire den jihadistiske hydraen på. Den må nedkjempes ett hode av gangen. Det kan ta tid. Kanskje flere generasjoner.
Hans Olav Arnesen, redaktør for Religioner.no.