Uke 27. Hastverksvandalisme
ISIL (Den islamske staten i Irak og Levanten) har fått mye oppmerksomhet i den siste tiden. Dels takket sine forbløffende militære suksesser, men naturligvis også for måten de opptrår på i de områdene de vinner kontroll over.
Mindre oppmerksomhet har blitt skjenket den faren ISIL, og andre islamistorganisasjoner, utgjør mot verdens felles kulturarv. ISIL ødelegger nemlig førislamske kunstgjenstander etterhvert som anledningen byr seg.
Man skulle tro at ISIL ville hatt andre bekymringer som kom høyere opp på prioriteringslisten enn å ødelegge avgudsbilder. Slik som den monumentale utfordringen med å konsolidere de territoriale gevinstene de har sikret seg, hvordan møte motoffensiven som er dømt til å komme, eller på hvilken måte de eventuelt skal kunne vinne befolkningens støtte.
Ikke desto mindre tar de seg altså tid til å ødelegge uvurderlige oldtidsminner. Og de er svært stolte over denne vandalismen. Det er islamistene selv som dokumenterer ødeleggelsene på video og bilder, og deler dem med verden. Sist ble en tre tusen år gammel assyrisk statue ødelagt. I februar var det en fjorten hundre år gammel bysantinsk mosaikk som ble tilintetgjort.
ISIL er på ingen måte alene om dette kulturminnehærverket. Alle husker Talibans sprengning av de gigantiske buddhastatuene i Bamiyan. For et par år siden ødela Ansar Dine sufihelgengraver i det nordlige Mali. Det er ingen mangel på slike eksempler.
Slike ødeleggelser gir naturlig nok islam et heller dårlig rykte. Det er likevel ikke bare muslimer som har gått løs på kunst og bygninger i religionens navn. Den protestantiske reformasjonen kostet oss mye vakker kirkekunst. Også her i Norge.
Hagia Sofia.
Jeg befinner meg i Istanbul, det gamle Konstantinopel, når jeg skriver dette. Også i Hagia Sofia, et steinkast unna skrivebordet mitt, finnes det tegn på religiøst motivert vandalisme, den såkalte ikonoklasmen, som fant sted flere hundre år før tyrkerne erobret byen i 1453.
Kirkebygget står ennå. Det er det ikke mange monumentalbygg fra femhundretallet som gjør. Kanskje ville den gjort det også om Det bysantinske riket hadde overlevd, men det vil vi aldri få vite. Derfor har vi ottomanerne å takke for at denne praktfulle bygningen er bevart. Og vi har det sekulære Tyrkia å takke for at bygningen er omgjort fra moské til museum.
Det ottomanske riket har naturligvis sine svin på skogen når det gjelder vandalisering av kulturminner. Likevel tok de heller over bysantinske helligdommer enn å ødelegge dem. Dette hadde de til felles med deres kristne forgjengere. Parthenon, på Akropolis i Athen, ble en moské under ottomanerne. Men det hadde vært et hedensk tempel før det i bysantinsk tid ble omgjort til en kirke.
Ottomanerne nøyde seg ikke med å bevare og tilegne seg praktbygg og kunst fra områdene de erobret. De skapte også selv. Den ottomanske kunsten var strengt tatt ikke alltid i tråd med det islamske billedforbudet, hvor dyr og mennesker ikke skal avbildes. I likhet med Persia og Moghulriket i India utviklet det seg i Det ottomanske riket en sofistikert figurativ billedkunst.
Hvorfor ble ikke billedforbudet i Moseloven respektert av de tidlige kristne, og kun av et lite mindretall av de kristne konfesjonene som utviklet seg senere? Kanskje ble de forført av skjønnheten i en slik grad at billedforbudet ikke lot seg etterleve. Og kanskje var det dette fenomenet som gjorde seg gjeldende også for ottomanerne.
Kunstens skjønnhet øver makt over mennesket. Den kan ses på som en guddommelig gave, eller som en konkurrent til Gud. Islamistene er av sistnevnte oppfatning. Trolig er det derfor de har slikt hastverk med å ødelegge kulturminner mens de ennå kan. Før de selv blir visket bort fra kartet, slik de nesten alltid gjør.
Slik er det i hvert fall de fleste tilfeller. Al-Wahhab og bin Saud herjet på Den arabiske halvøya på syttenhundretallet og ødela helgengraver og andre former for “avgudsdyrkelse”, slik som deres brødre i ånden gjør det i dag. Selv om ottomanerne til sist klarte å underkue dem lå glørne og ulmet, og Saudi-Arabia vant sin frihet etter første verdenskrig. Siden har rikelig med oljedollar gått til å finansiere ekstreme salafistgrupper verden over.
Det er lite trolig at noe lignende vil skje i Irak eller Syria. Men selv om islamistene neppe vil kunne danne noen permanent stat i området kan selv hastverksvandalismen deres påføre verdens kulturarv store tap.
Det går langt raskere å ødelegge enn å skape. Dessverre.
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no