Uke 28. Fanatismeovermot
Lørdag tjueåttende juni ble hundreårsdagen for de skjebnesvangre skuddene i Sarajevo markert over hele verden. Østerrike-Ungarns tronarving, erkehertug Franz Ferdinand, og hans kone, Sophie, ble skutt og myrdet av den serbiske nasjonalisten Gavrilo Princip under et statsbesøk i den nylig annekterte provinsen Bosnia-Herzegovina.
At attentatet var den virkelige årsaken til utbruddet av den første verdenskrig vil nok de færreste historikere si seg enig i. Men den samme hubrisen som lå bak drømmen om et stort sørslavisk rike, en drøm Princip og hans medsammensvorne var villig til å drepe både erkehertugen og ofre sitt eget liv for å oppnå, var utvilsomt en viktig årsak til at Østerrike-Ungarn valgte å gå til krig for å gjøre slutt på den trusselen Serbia utgjorde mot imperiets slaviske provinser.
Princip var ikke drevet av religiøs fanatisme. Det var en nasjonalistisk flamme som brant i hans hjerte. Religionen spiller likevel en vesentlig rolle i nasjonalismen på Balkan, hvor muslimene hadde vært herrefolket i århundrer.
Serbia var et ungt land, som hadde kastet av seg det ottomanske åket gjennom harde kamper i det nittende århundret. Først ved Berlin-kongressen i 1878 fikk Serbia bred internasjonal anerkjennelse som et selvstendig land. Serbernes ekspansjonsappetitt ble næret av suksesser i kriger mot både Det ottomanske riket og landets tidligere forbundsfelle Bulgaria.
Selv om serbernes mer enn firehundre år lange periode som andrerangs borgere nå omsider var over var ikke serbisk revansjisme og sjåvinisme så dominerende at det hindret tilhengerne av et serbiskdominert Sørslavia fra å inkludere både katolske og muslimske områder i sitt drømmerike. En av attentatmennene, Muhamed Mehmedbašić, den skjebnesvangre junidagen i 1914, var muslim. Og når krigen mot Østerrike-Ungarn først brøt ut kjempet hele femti tusen kosovo-albanere i den serbiske hæren. De fleste av dem muslimer, og de fleste av dem meldte seg frivillig, selv om de offisielt ikke var tjenestepliktige.
Det kan virke ubegripelig at vesle, unge Serbia kunne ha så store ambisjoner. Særlig på bekostning av et av Europas største og eldste imperier, som igjen var alliert med stormaktene Tyskland og Italia, hvis allianseforpliktelser riktignok ikke ville bringe dem inn i krigen dersom kampen kun stod mellom Serbia og Østerrike-Ungarn.
Galskap vil mange kalle det. Akkurat denne galskapen kjenner vi godt igjen fra religionshistorien hvor det finnes mange paralleller til Den sorte hånds fanatisme. Og konsekvensene har vært like alvorlige, om enn ikke alltid på samme skala.
Går vi et stykke tilbake i tid, til den romerske provinsen Judea, finner vi en gruppe jøder som var fylt av en like suicidal fanatisme som Princip og hans likesinnede. Selotene ønsket å drive ut romerne som hadde kontrollen over landet. Mange av taktikkene selotene brukte minner om dem som tas i bruk av terrorister i det tjuende århundret. Sikariene, knivmennene, utførte tallrike attentater, og skjulte seg i folkemengder, noe som gjorde sivilbefolkningen til mål for represalier. Siden begynte de, som terroristene på 1970-tallet, å ta gisler for å få fengslede våpenbrødre frigitt. Til sist, under den fatale oppstanden i 66 e.Kr., myrdet også selotene kongelige, tilhørende Herodes-dynastiet.
Det var selvfølgelig galskap av selotene å tro at de kunne utfordre Det romerske imperiet og komme seirende ut av det. Med mindre man inkluderte Gud i ligningen, naturligvis, og var helt overbevist om at han var på deres side. Det var selotene, og det er også mange av dagens terrorister.
Å angripe USA, verdens eneste gjenværende supermakt, er omtrent like fornuftig som å angripe Romerriket i dets høymaktsdager.
Det hindret ikke Al-Qaida fra å gjøre nettopp det, med base i Afghanistan, beskyttet av Taliban. Gjentatte terrorangrep mot amerikanske mål kulminerte med ødeleggelsen av World Trade Center og skader på Pentagon. Jihadistene var enda mer hensynsløse enn selotene, og særlig de siste angrepene ble utført på en slik måte at det ville vært utenkelig for amerikanerne og deres allierte å la være å retaliere. Al-Qaida nøyde seg ikke med å sette sivilbefolkningen i fare. De ønsket å drepe flest mulig sivile, og brukte endog sivile fly som våpen for å myrde enda flere uskyldige mennesker.
Det var ikke bare troen på at Gud var på deres side som fikk jihadistene til å handle slik de gjorde. Al-Qaida hadde, i likhet med selotene og Den sorte hånd, trukket feilaktige slutninger fra fortiden. Selotene hadde makkabeernes opprør mot seleukidene som sitt forbilde, en konflikt som forøvrig også begynte med et drap. Nasjonalistene i Den sorte hånd hadde den første og andre Balkankrigen som sitt. Al-Qaida på sin side hadde seieren om Sovjetimperiet ferskt i minne. Ifølge jihadismeeksperten Gilles Kepel var Al-Qaidas mål å lokke amerikanerne inn i en krig i Afghanistan som ville føre til en kolllaps av Det amerikanske imperiet, slik tilfellet hadde vært med Sovjetunionen.
Alle tok de feil. Og med grufulle konsekvenser. Den store jødekrigen krevde så mye som en million jødiske liv, og endte med den fullstendige ødeleggelsen av Jerusalem. Etter Bar-Kokhba opprøret (132-136) var det praktisk talt slutt på den jødiske tilstedeværelsen i deres utvalgte land frem til moderne tid.
Al-Qaida og Taliban måtte også betale en høy pris for sin fanatisme. Store deler av lederskapet i Al-Qaida har blitt drept. Taliban mistet makten i Afghanistan, forøvrig etter et felttog som knapt krevde amerikanske liv, selv om okkupasjonen viste seg å bli mer kostbar for amerikanerne.
Lederne i Den sorte hånd ble også henrettet. Av serberne, ikke av østerrikerne. Serbia mistet godt over en million mennesker under krigen som fulgte av attentatet, de fleste som følge av epidemier. Nesten en tredjedel av befolkningen. Ingen andre land led like mye under krigen som serberne, som var med på å sette det hele i gang.
Selv om landet ble okkupert av østerrikerne kom de til sist seierrike ut av krigen. De fikk sitt Sørslavia, Jugoslavia. Det varte likevel ikke lenge før lykken surnet. Kroaterne begynte å savne sine tidligere overherrer nå da de ble styrt fra Beograd, og motstanden mot den nye statsdannelsen hardnet til. Det er en skjebnens ironi at den eneste av attentatmennene som unnslapp til sist ble drept av den kroatiske Ustasja-bevegelsen, som kjempet like fanatisk for å tilintetgjøre den sørslaviske staten som Muhamed Mehmedbašić hadde gjort for å skape den.
Det er ikke alltid godt å forutsi hva skjebnen har i vente for deg eller saken din, selv om du måtte være aldri så sikker på at du har både Gud og historien på din side.
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no.