Uke 29. Ubehagstilsløring
Foto: Hans Olav Arnesen
Øyet er sjelens speil, sies det. Det er også det eneste som synes hos en kvinne iført nikab.
For franskmennene var ikke det nok. De har forbudt heldekkende tilsløring som nikab og burka. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har nylig slått fast at det var franskmennene i sin fulle rett til å gjøre. Nå diskuteres et forbud også i Norge.
Debatten har vært både frisk og underlig. Iselin Nybø fra Venstre har advart mot et eventuelt klespoliti, og mot å bruke totalitære virkemidler for å bekjempe det totalitære. Det er sterke ord, og det er nesten så man blir fristet til selv å advare mot en så “liberal” bruk av begrepet totalitær.
Marianne Leraand, nestleder i det vesle partiet Rødt, sammenligner på sin side nikab med høye hæler, plastisk kirurgi og lignende. Skal man forby det ene, bør man også forby det andre, mener hun. Det ville vært interessant å se nøyaktig hvor disse grensene skulle bli trukket, og akkurat hva som ville falt inn under “mannssamfunnets” undertrykkelse av kvinner.
Det finnes også tilhengere av et forbud. Også blant nordmenn med muslimsk bakgrunn. Sylo Taraku i LIM (Likestilling, integrering, mangfold) er en av dem. Han mener det er absurd å anse usynliggjøringen av kvinner i det offentlige rom som en rettighet. Andre, som Sven Egil Omdal i Bergens Tidende, vektlegger behovet for borgere imellom å kunne møtes ansikt til ansikt.
Omdal har et poeng. Det er vanskelig å skulle forholde seg til medborgere som “maskerer” seg. Terskelen for å henvende seg til en kvinne i nikab er svært høy, særlig for menn. Kanskje er det også noe av hensikten med plagget, men det fører utvilsomt til en større grad av utenforskap og fremmedgjøring. Nordmenn er kanskje likevel noe tilbakeholdne med å kommentere dette direkte til dem det gjelder. Særlig når plagget som utgjør kommunikasjonsbarrieren bæres av religiøse grunner.
I vårt naboland i sør er man ikke like sky. Det fikk jeg erfare da jeg på en sykkeltur i det nordlige Jylland tok veien innom et turistinformasjonskontor for å forhøre meg om nærmeste badestrand. Kvinnen bak skranken gav meg klar beskjed om at jeg først måtte fjerne solbrillene, som jeg ikke engang var klar over at jeg hadde på meg, før det var aktuelt for henne å føre en samtale med meg.
Jeg ble forbløffet, men gjorde naturligvis som hun ba meg om. Av to grunner. For det første er det naturlig å innordne seg etter normene i det landet man oppholder seg i. For det andre var hennes ultimatum, slik jeg oppfattet det, et slags krav om respekt. Først og fremst respekt for henne, som en samtalepartner med en rett til å se hvem hun snakket til, men også respekt for den åpne og utilslørte kommunikasjonen to mennesker imellom generelt. Det føltes egentlig ganske godt å møte et slikt krav om en “avmaskering” fra denne svært bestemte danske kvinnen.
Å kreve at en kunde fjerner solbrillene før man snakker med dem er likevel noe annet enn å forby solbriller. Det å forby noe ved lov er i det hele tatt noe man bør være veldig forsiktige med å gjøre. Åpner man først denne verktøykassen kan lignende krav følge, og da har man det gående.
Norge og Frankrike er land med svært ulike historiske relasjoner mellom stat og religion. I Frankrike har forholdet mellom kirken på den ene siden, og den politiske venstresiden på den andre, vært konfliktfylt og tidvis blodig. Den franske laicitépolitikken gjør det mer naturlig å se på forbud som en løsning.
Her til lands har forholdet mellom kirken og staten vært en helt annen. Snarere enn å ha noe klart skille mellom stat og kirke har vi, frem til 2012, hatt en statskirke. Riktignok har vi hatt visse religionsforbud også her, men de er vi ikke stolte av. Det gjelder ikke minst den såkalte Jødeparagrafen, og Konventikkelplakaten.
I år markerer vi hundreårsjubileet for Grunnloven, og vi er med rette lettet over at Den norske kirkes privilegier har blitt noe redusert, mens religionsfriheten har blitt styrket. Det er derfor god grunn til å spørre seg om dette er noe passende tidspunkt å innføre nye forbud mot religiøs bekledning eller praksis på.
Det betyr ikke at man trenger å like nikab og burka. Ei heller at man trenger å godta slike plagg i alle tenkelige sammenhenger, slik som eksempelvis i et klasserom eller i et serviceyrke. Om nordmenn blir litt mindre blyge trenger vi kanskje ikke rope etter forbud hver gang noe sjenerer oss. De av oss som mener det å kunne se ansiktet på dem vi skal kommunisere med er en forutsetning for en likeverdig interaksjon i gitte situasjoner burde muligens ha mage til å fortelle det direkte til dem som velger å dekke seg til.
Det krever litt mer av oss, men det er så vel et krav om, som et tegn på, respekt. Et forbud blir derimot en tilsløring av ubehaget ansiktstildekkingen vekker hos oss.
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no