Uke 30. Palestinapsykose
Historien gjentar seg. I hvert fall synes det å være slik når konflikten mellom israelere og palestinere jevnlig bryter ut i stridshandlinger som følger noenlunde samme mønster hver gang. Og reaksjonene i den norske offentligheten er like forutsigbare. Når Gaza bombes blir alle verdens øvrige problemer glemt. Alt handler da om dette vesle landstykket i det østlige Middelhavet.
De grufulle bildene av utbombede hus og sårede eller drepte palestinere som ruller over fjernsynsskjermene har en forbløffende effekt på mange av oss. Selv høyt utdannede og presumptivt fornuftige folk mister tilsynelatende all dømmekraft og kritisk sans.
Grove og i beste fall overdrevne påstander, som at Israel bedriver folkemord, eller at “Israel bevisst dreper barn”, som Heiki Holmås hevdet, blir helt dagligdags. I sosiale medier er tonen enda krassere og påstandene enda drøyere, og visste man ikke bedre kunne man få inntrykk av at Norge selv står på randen av krig. De såkalte Israel-vennene er ikke vesentlig bedre, selv om de i mindre grad slipper til i de større avisene med sitt ensidige forsvar av deres vesle yndlingsstat, som ikke synes å være i stand til å gjøre noe galt.
Man blir påkrevd å ta parti med én part, mellomposisjoner tolereres ikke. Usannhetene florerer, men det er vanskelig å få seg til å tro at så mange mennesker enten lyver eller er så uvitende om en konflikt de er så brennende opptatt av. Når en person mister kontakten med virkeligheten kalles tilstanden en psykose. Kanskje kan man hevde at Norge i øyeblikket er rammet av en kollektiv palestinapsykose?
Det er ikke bare fakta det skorter med i Israel-Palestina debatten, også vår sans for dimensjoner blir lidende. Proporsjonalitet er et begrep som stadig trekkes frem i forbindelse med Israels reaksjoner på rakettangrepene fra Gaza, men det er ingenting proporsjonalt med oppmerksomheten vi vier konflikten mellom Israel og Hamas sammenlignet med begivenheter i resten av verden.
Man trenger ikke dra langt fra Palestina for å finne eksempler på det. Borgerkrigen i Syria har krevd et sted mellom 108 000 og 175 000 menneskeliv, siden den brøt ut i 2011. Det er om lag like mye som alle krigene mellom Israel og araberstatene til sammen, inkludert syriske, jordanske, egyptiske, libanesiske og irakiske liv, såvel som jødiske og palestinske (ca 125 000).
De siste fjorten årene har konfliktene mellom israelere og palestinere krevd om lag åtte tusen liv, langt de fleste palestinere. Det er ille, men tapene er bare litt større enn én måneds kamper i Syria i 2013. I år har de syriske tapstallene sunket, men det skyldes at en stor del av befolkningen har flyktet fra krigsområdene, ikke at kampene har stilnet.
Men døde og sårede syriske barn vekker ikke det samme inferno av følelser hos oss nordmenn som palestinske. Og drap på tenåringer andre steder i verden vekker ikke samme sorg og harme blant norske Israel-venner som det nylige mordet på tre jødiske tenåringer gjorde.
Palestinapsykosen fører likevel ikke bare til at vi mister vår sans for proporsjoner. Den får oss også til å overse viktige hendelser andre steder i verden.
Blant annet har det nylig vært valg verdens fjerde mest folkerike land, Indonesia, med om lag en kvart milliard mennesker. Indoneserne har fått en historisk mulighet til å endre landets kurs.
Den ene av kandidatene, Prabowo Subianto, har bakgrunn i militæret og representerer den bestående orden. Motkandidaten, Jokowi, er derimot en tilsynelatende ukorrupt mann som synes å kunne representere en reell kursendring. I hvert fall om man skal dømme ut i fra hans arbeid som guvernør i Jakarta, hvor han faktisk gjennomførte en hel del tiltak som kom befolkningen til gode. Valget er nå overstått, men stemmene er ikke ferdig opptelt før den tjueandre juli.
Jokowi ligger an til å vinne, ifølge de etablerte leverandørene av meningsmålinger, men urovekkende nok har det i mellomtiden blitt etablert en rekke nye byråer som måler kandidatoppslutningen, og på mystisk vis kommer frem til at Pradowo ligger an til å vinne. Mye tyder på at generalens støttespillere bereder grunnen for valgfusk som vil gi ham seieren.
Et av verdens største land befinner seg altså på et historisk vippepunkt. Velger de Pradowo, en mann som er anklaget for alvorlige menneskerettighetsbrudd, inkludert kidnapping av studentaktivister, vil landet trolig bli et slags autoritærdemokrati, eller skinndemokrati, av typen man alt har litt for mange av her i verden. I motsatt fall kan Indonesia ta et nytt skritt på veien mot et virkelig velfungerende folkestyre.
Man skulle tro dette var en historisk verdenbegivenhet verdt en viss oppmerksomhet fra norske medier. Den oppfatningen deler man ikke i norske redaksjoner.
Dette er bare ett eksempel. Norske medier synes å være nokså begrenset i sitt utsyn, og når stridigheter bryter ut på Gaza skyves alt annet til side. Hvorfor er det slik?
Det er et spørsmål det er umulig å finne noen enkel forklaring på, men antagelig er mye av svaret å finne i religionshistorien. I alle de delene av verden hvor de abrahamittiske religionene dominerer har dette området en spesiell plass i folks bevissthet. Det gjelder kristenheten, men i høyeste grad også verdens muslimer, som, på tross av at de som oftest har egne problemer som er minst like store, er levende opptatt av jødenes reelle og forestilte overgrep mot palestinerne. Trolig gjelder den samme historiske forklaringen for sekulære europeeres glødende engasjement, om enn indirekte, selv om de færreste av dem det gjelder nok vil innrømme at så er tilfellet.
I den grad det har noe å si er ikke vår interesse for området av ny dato. Det er ikke så ofte nordmenn er først ute med noe, men den første kongen som begav seg ut på korstog het ikke Rikard Løvehjerte, eller Fredrik Barbarossa. Han het Sigurd, og fikk tilnavnet Jorsalfare.
Sigurd var ikke den siste norske stormannen til å dra på korstog. Erling Skakke, far til Magnus Erlingson, den siste kongen i Hårfagreætten, fulgte samme rute som Sigurd. “Det gikk stort ord om denne ferden”, forteller Snorre, og: “Erling gjaldt nå for å være mye gjævere mann enn før.”
Nordmenn reiser ikke lenger på korstog, men kanskje er det likevel, i mange kretser, mer prestisjefylt å engasjere seg i Israel-Palestina konflikten, på begge sider, enn det er å tale andre okkuperte eller beleirede folks sak.
I så fall skiller kanskje ikke motivene til dem som kaster seg inn i ordkrigen i den norske offentligheten seg så mye fra korsfarerne Sigurd og Erlings. De var nok motivert av en viss porsjon idealisme og moralsk forargelse, muligens en dose empati, men fremfor av alt ønsket de å skaffe seg et navn og bli beundret som krigere i en god og populær saks tjeneste.
Ønsker man å vinne seg et slikt ry må man selvfølgelig rette sine anstrengelser mot det området som store deler av verden, av religionshistoriske grunner, retter sine øyne mot. Sekulære, endog ateistiske nordmenn i det tjueførste århundret, har blikket limt fast til den samme lille jordlappen som Sigurd og Erling i det tolvte.
Historien gjentar seg, som det så ofte blir sagt. Kanskje gjelder det til en viss grad også den norske korstogshistorien, om enn på ublodig vis. Fjernsynsskjermene, avisspaltene og Facebook har blitt den nye slagmarken, og vekselvis jøder eller palestinere har overtatt rollen som kristne pilegrimer som trenger nordboernes støtte og beskyttelse.
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no