Uke 31. Religionskrigsjus
Det er en blodig uke vi har bak oss. Krigen i det østlige Ukraina har ikke blitt viet allverdens oppmerksomhet fra norske medier de siste ukene. Det endret seg da et passasjerfly fra Malaysia Airlines ble skutt ned og 298 mennesker ble drept. Av disse var 193 fra Nederland.
Krig dominerer nyhetsbildet i større grad enn på lenge. I Libya herjer det fremdeles borgerkrig, og kampene raser utenfor hovedstaden Tripoli.
Mest oppsiktsvekkende er det likevel at IS (Den islamske staten) har så stor suksess. Nylig nedkjempet de regjeringsstyrkene i et større slag ved Tikrit.
Det betyr at organisasjonen har klart å stå i mot den varslede storoffensiven fra myndighetene. De har fremdeles kontroll over den nest største byen i landet, Mosul. Nylig fikk byens kristne valget om å konvertere, betale koppskatt (jiziya), emigrere eller dø. De fleste valgte å emigrere.
Ikke noe hyggelig valg, men IS følger faktisk bare oppskriften Profeten selv foreskrev for muslimske hærstyrker på offensiven i møte med ikke-muslimer. En på sett og vis nokså sivilisert måte å opptre på når man skulle spre troen, i hvert fall i sin samtid. Denne fremgangsmåten viser også at sverdet var siste utvei, og ikke den mest foretrukne.
Skal man gjøre et nærmest krampeaktig forsøk på å være optimistisk kan man tolke det som et tegn på at ISIL er noe mer opptatt av islamsk lov enn andre av vår tids jihadister, eksempelvis al-Qaida, som driver sin egen kreative nytolkning av loven som bryter fullstendig med grunnleggende prinsipper som å skille mellom soldater og ikke-stridende.
Det finnes nemlig en parallell til den kristne rettferdig krig-tradisjonen i islam. Og det er mange likheter mellom tradisjonene, og forsåvidt også jødiske lovkyndiges tanker om hvordan krig kan innledes, og av hvem, men også hvordan den bør føres når den først har brutt ut. Flere av utledningene til de mest fremstående alimene er høyaktuelle i dag. Ikke minst i konflikten som opptar nordmenn flest. Krigen på Gaza.
På i hvert fall ett felt er den islamske loven vedrørende hvilke regler som gjelder i en krig når den først har brutt ut, jus in bello, mer tydelig i tråd med moderne tanker om krigføring enn dens kristne og jødiske motstykker. Alt fra Profetens egen tid ble det nemlig, i prinsippet, gjort et skarpt skille mellom stridende og ikke-stridende.
Ikke-stridende inkluderer barn, slaver, kvinner, eldre, lamme, blinde og sinnsyke. Alle skal de være forskånet direkte angrep, ifølge Profeten.
Lettere sagt enn gjort. I moderne krig er nærkamp med blankvåpen en mildt sagt sjelden foreteelse. Granater og raketter har et stort skadepotensial, og selv vanlige infanterivåpen har en stor sjanse for å ramme sivile. Kan sharia fortelle oss noe hva man bør gjøre i slike situasjoner?
Absolutt. Faren for utilsiktet skade på sivile var også tilstede i middelalderen. Ikke når fienden var vennlig nok til å stille sine styrker opp på slagmarken, men ved beleiringer var situasjonen en annen. Mye i likhet med situasjonen i Gaza by i dag, forøvrig.
En av de mest respekterte og innflytelsesrike islamske lærde gjennom tidene, Muḥammad ibn al-Ḥasan al-Shaybani, fra Hanafi-skolen, hadde følgende svar på spørsmålet om utilsiktet skade i krig (min oversettelse, fra engelsk, ikke arabisk):
Vil det være tillatt å oversvømme en by i krigens land med vann, brenne den med ild, eller å angripe med kastemaskiner selv om det kan være slaver, kvinner, gamle menn og barn i den?
Ja, jeg vil bifalle at alt dette gjøres mot dem.
Ville det samme vært tilfelle dersom det i blant disse folkene fantes muslimske fanger eller muslimske handelsmenn?
Ja, selv om de hadde muslimer i blant seg ville det ikke være noen skade i å gjøre alt dette mot dem.
Hvorfor?
Hvis muslimene holdt opp med å angripe innbyggerne i krigens land ut i fra noen av de grunnene du har nevnt ville de ikke være i stand til å føre krig i det hele tatt, for det finnes ingen by i krigens land hvor det ikke holder til noen av disse du har nevnt.
Al-Shaybanis svar spørsmål om utilsiktet skade på sivile kan minne litt om måten Israel-venner forsvarer IDFs angrep på Gaza, mer enn tolv hundre år senere.
Muslimske liv er ukrenkelig for muslimer. I hvert fall i prinsippet, selv om det ikke tok lang tid etter at Muhammed gikk bort før muslimene begynte å kjempe mot hverandre. Det åpner naturligvis for at fienden kan bruke muslimer som levende skjold. IDF har blitt anklaget for å bruke palestinere som levende skjold i enkelte operasjoner, og Hamas gjør det samme i utstrakt grad, selv om deres fiender som oftest ikke består av andre muslimer.
Al-Shaybani mener det er helt uproblematisk å angripe en fiende som skjuler seg bak ikke-stridende muslimske barn, så lenge barna ikke er det primære målet. Abu al-Hasan Ali Ibn Muhammad Ibn Habib al-Mawardi, fra Shafi´i-skolen, som levde i en tid da den islamske verden måtte forholde seg til angrep utenfra, var oppsiktsvekkende nok av en annen oppfatning. Han mente muslimske styrker burde avstå fra angrep dersom fienden skjulte seg bak levende skjold bestående av sivile muslimer. Dersom et av de levende skjoldene utilsiktet ble drept, ville angriperen endog være skyldig blodpenger til vedkommendes familie. Kanskje en prisverdig holdning, men vanskelig å gjennomføre i praksis. Da som nå.
Islamsk lov tilpasset seg skiftende omstendigheter, som tilfellet over viser. Enda tydeligere ble det i Ibn Taymiyyas (d. 1328) levetid, etter at mongolene hadde underlagt seg store deler av Midtøsten. Det er med ham prinsippet om muslimsk motstand mot fremmed okkupasjon virkelig entrer islamsk jus.
Dette prinsippet har globale jihadister, som al-Qaida, trykket til sitt bryst. Men de har likevel glemt én viktig ting. Og det er at også Ibn Taymiyya holdt fast på det klassiske skillet mellom stridende og ikke-stridende. Moderne jihadister har på oppfinnsomt vis kommet seg ut av denne knipen ved å peke på at demokratiet gjør alle vesterlendinger til skyldige, eller at hele USAs befolkning tjener på overgrepene som utføres av amerikanske styrker. Som en regel får de ikke støtte av vår tids islamske lærde, ulamaen, for dette synet som eksempelvis legitimerer selvmordsangrep hvor sivile ofte er det primære målet.
Med noen unntak. Shayk Yusuf al-Qaradawi støtter nemlig én type selvmordsaksjoner, de som utføres av palestinske motstandskjempere. Kritikk fra andre lærde om at dette innebærer selvmord har han avvist med at angriperen ikke har som mål å gjøre ende på seg selv, men å ofre seg for rettferdigheten. Og mer eller mindre alle israelske sivile vil på ett eller annet tidspunkt tjenestegjøre i hæren, og dermed bli legitime mål. Drap på israelske kvinner og barn er derfor drap på fremtidige soldater.
Al-Qaradawi er en svært innflytelsesrik alim, men det betyr ikke at hans tolkninger går fri fra kritikk. En annen viktig lovkyndig er saudieren Shayk al-Azhar. Han inntar et mellomstandpunkt. Såkalte martyraksjoner bør ikke utføres på Israelsk jord, kun okkupert palestinsk land, som på Vestbredden. Likeledes er det vesentlig at selvmordsbomberen ikke har drapet på barn og andre sivile fremst i tankene når han detonerer bomben.
I de fleste vestliges øyne høres kanskje denne typen argumentasjon noe søkt ut. Men islamsk lovskolers syn på krigføring er interessant av flere grunner. For det første synes det klart at de israelske styrkene for det meste befinner seg innenfor rammene av det som tradisjonelt har vært ansett av islamske lærde som akseptabelt i krig. I det minste om man skal dømme ut i fra bruken av telefonvarsler og advarselsraketter, så er ikke det primære målet å drepe sivile.
Hamas sender derimot raketter mot boligområder, og med sin manglende kontroll på disse våpnene står de også i fare for å drepe andre muslimer, som det jo finnes mange av i Israel. Hamas kommer likevel bedre ut av det enn andre islamistiske organisasjoner som har et globalt kalifat som sitt mål, og som utfører terroraksjoner overalt hvor de kommer til.
Det kan de legitimere ved at de tolker islamsk lov på sitt eget, ofte kreative, lekmannsvis. Al-Qaradawis syn på israelske kvinner og barn som legitime mål er naturligvis dypt problematisk, men det utgjør et unntak. Kan det derfor tenkes at den islamske verden, og verden forøvrig, ville være tjent med et større fokus på islamsk lov slik den blir tolket av klassisk skolerte lærde som møter de harde, tradisjonelle kravene for å fylle en slik rolle?
Det er jo, dessverre, liten grunn til å håpe at ukene vi har foran oss blir merkbart mindre blodige enn den vi har lagt bak oss.
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no.
Hovedkilde: J. Kelsey (2006). Islamic Tradition and the Justice of War, The Ethics of War in Asian Civilizations. Routlegde.