Uke 31. Ulikhetstoleranse
«Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.» Det var kjernen i Jens Stoltenbergs tale i Oslo domkirke den tjuefjerde juli 2011. Knappe to døgn etter at Norge hadde blitt rammet av de verste terrorangrepene i fredstid.
Det var en oppfordring som ble tatt på alvor av norske medier. Takhøyden økte betraktelig, og selv ytterliggående stemmer som Fjordmannen og Mohyeldeen Mohammad ble sluppet til i avisene. For mange av oss var dette en lettelse. Terroristen hadde som mål å starte en borgerkrig for å tilintetgjøre Norges nye mangfold. Istedet ble Norge et romsligere og mer tolerant samfunn å leve i. Og debattspaltene begynte så smått å reflektere det meningsmangfoldet som alltid hadde vært der, også før terrorangrepene.
Kunne man egentlig tenkt seg noen bedre måte å hevne seg på gjerningsmannen?
Kanskje. I hvert fall mener flere at man burde gjort mer for å ta et oppgjør med holdningene som lå bak gjerningsmannens handlinger. Det er fremdeles mange som deler disse meningene, har flere påpekt, og arbeidet med å ta et oppgjør med dem har knapt nok begynt. Nå, tre år etter, er det på høy tid å begynne, mener noen.
Intensjonen er nok den beste, men anmodninger til et slikt oppgjør med islamkritiske miljøer og innvandringsmotstandere er ikke helt i tråd med idealet om toleranse for meningsmangfold. Det er riktig at mye av terroristens tankegods deles av mange, men det var ikke meningene som tok livet av syttisyv mennesker en julidag for tre år siden. Det var det eksplosiver og kuler som gjorde. Bruken av slike virkemidler er dessverre ikke forbeholdt én politisk eller religiøs gruppe.
Å være tilhenger av kulturelt mangfold er legitimt, og det er lov å være begeistret over dagens utvikling i den retning. Det er også legitimt å være i mot den. Å være innvandringskritisk. Tanken om at én manns bruk av vold skal gjøre det umulig å dele en del av tankene hans ville gitt oss store problemer om man skulle anvendt dette prinsippet konsekvent.
Venstresiden har en lang historie med politisk vold og terror. Det betyr ikke at det er illegitimt å dele mange av tankene som disse terroristene har hatt, eksempelvis om global økonomisk urettferdighet. På samme måte deler naturligvis mange fredelige muslimer meningene og forestillingene til muslimske terrorister. De færreste tar heldigvis av den grunn til orde for at vi må ta et oppgjør med islam i sin helhet. Mennesker har drept i kristendommens, jødedommens, hinduismens, buddhismens og ateistiske ideologiers navn også. Ofte.
Vi har alltid hatt et stort mangfold av meninger her til lands, selv før vi fikk storstilt innvandring. Å nærmest ta til orde for noen slags nasjonal dugnad for å fjerne de delene av meningsmangfoldet man ikke synes noe om er ikke produktivt, og heller ikke særlig tolerant. Er man uenig med noen må man ta i bruk gode argumenter, fakta og statistikk for å forsøke å overbevise andre, og kanskje seg selv, om at ens egne meninger er de beste
Dersom, Gud forby, vi nok en gang skulle bli rammet av terror slik PST har advart oss mot, og en del av oss blir drept, får vi håpe at svaret også da blir mer åpenhet og mer demokrati. Men ikke naivitet. Det inkluderer den naive forestillingen om at ens egne oppfatninger er de eneste som bør får slippe til i et fritt og mangfoldig samfunn.
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no