Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 32 Nyapologetikk

Hans Olav Arnesen      |      05/08/2013

305980_10151565458056183_1638348147_n Jeg er ikke allverdens til å meditere, men de fleste søndager går jeg i kirken og finner roen der. Ikke sjelden er det også der jeg får ideen om hva jeg skal skrive på lederplass hver mandag. Ofte er det å være i kirkerommets beskyttende ro tilstrekkelig, men noen ganger kan også prekenen være inspirerende.

Denne søndagen, i Grønland kirke, handlet prekenen om sannhet. Hva som var sannhet, og om det overhodet er mulig å finne frem til en absolutt sannhet.

Det er gode spørsmål. I religiøse spørsmål har det lenge vært de såkalte nyateistene som har vært mest optimistiske i sin sannhetssøken. Ihvertfall i sin streben  etter å kunne usannsynliggjøre religiøse forestillinger, slik som troen på Gud. De energiske angrepene fra ateister som Richard Dawkins og den nå avdøde Christopher Hitchens, har i hovedsak fulgt to taktikker for å undergrave religionen. Dels har man forsøkt å vise hvor absurde de mest sentrale religiøse forestillingene er, etter deres mening, og dels har man forsøkt å påvise at religion er en destruktiv, eller i beste fall overflødig, kraft på jorden, noe vi best kan klare oss uten.

Det er vanskelig å anslå hvor stor påvirkning nyateismen har hatt, men mye oppmerksomhet har de fått. En viss fremgang blant atetister i USA kan med litt godvilje tolkes som at de har hatt et  gjennomslag der borte, men kan det tenkes at de har hatt en helt annen effekt her til lands?

Er det mulig at de aggressive og noen ganger nokså “enkle” angrepene på kristendommen spesielt og religion generelt har virket så urimelige på et norsk publikum at det har vekket til live en apologetisk tradisjon som har ligget litt i dvale i et Norge hvor de brede lag av befolkningen har et sympatisk, men litt lunkent forhold til religion?

Den kristne apologetikken oppstod som en reaksjon mot forsøk på å diskreditere denne nye religionen i det gamle Romerriket. Et av de mest kjente kristendomsfiendtlige verkene er “Det sanne ord”, som ble skrevet av den greske nyplatonikeren Celsus i slutten av det andre århundret e.Kr. Verket har dessverre gått tapt, og innholdet er for det meste kjent fra det apologetiske verket “Mot Celsus”, skrevet av kirkefaderen Origenes i midten av det tredje århundret. Selv om Celsus ikke var noen ateist, men tvert imot tilhørte en av kristendommens konkurrenter, nyplatonismen, finnes det likheter med moderne ateister. Blant annet fant han forestillingen om jomfrufødselen søkt, og dette er en av de de kristne mytene som også mange moderne ateister liker å latterliggjøre.

Dagens ateister har én fordel sammenlignet med eksempelvis Celsus fordi de kan benytte seg av den moderne vitenskapen som en ikke-religiøs måte å forklare virkeligheten på. Vitenskapens prestisje har ført til at en av de viktigste kampene mellom nyateister og nyapologetikere handler om hvem som har det historiske eierskapet til vitenskapen.

Enkelt forklart kan man si at mange av dagens kristendomskritikere er av den oppfatning at den moderne vitenskapen vant frem på tross av kirken, mens apologetikerne mener at vitenskapen er en av fruktene av en kristen sivilisasjon.

Denne typen kritikk, som retter seg mot religionens påvirkning og samspill på kulturen den er en del av, fremfor mot de religiøse forestillingene per se, var også velkjent i antikken. Det var den antatt subversive effekten av kristendommen på den romerske staten som var begrunnelsen for forfølgelsene av denne sekten.

Selv etter at kristendommen var blitt statsreligion følte Augustin det nødvendig å imøtegå påstander om at det var kristendommens skyld at Romerriket hadde blitt svekket og på hans tid var dødelig truet av ytre fiender. Synet på kristendommen som en svak, “slavereligion” dukker opp igjen i moderne tid, men det er jo likevel ikke til å komme bort ifra at det er kristne nasjoner som har dominert verden de siste 500 år, et faktum som har gitt kristendommen kritikk fra annet hold, som et imperialistisk redskap som forsvarer undertrykkelse og utbytting.

Dagens norske kristendomsapologeter spenner over hele spekteret av trosforsvar og gudsbevis til et  forsvar av religionens  historiske bidrag til modernitet og fremskritt. Kristne vitenskapsmenn, og -kvinner, som dominikanernonnen Katarina Pajchel , vil ikke være med på at kristendom er uforenelig med rasjonalitet og vitenskap. Professorene Johan E. Moan og Ola Didrik Saugstad, og bloggeren Bjørn Are Davidsen er andre eksempler på dette. Den unge bloggeren Daniel Joachim Kleiven er en ung, kristenapologetiker som du kan lese innlegg av her.

Listen over forsvarere av den kristne arven og tanken om at det er kristne verdier som har brakt oss vår velstand er mange flere. Blant annet kommer de fra et nytt høyremiljø med talspersoner som Hanne Nabintu Herland, og et organisert kristenhøyre som ofte trekker frem vår egen Hans Nielsen-Hauge som eksempler på kristne pionerer for fremskrittet.

Men kristne er ikke alene om å måtte forsvare seg. Alternativ åndelighet har etterhvert blitt et minst like populært mål for kritikk som de organiserte religionene. Men de nyåndelige forsvarer seg med nebb og klør, og intense debatter raser på ulike fora. På sosiale medier som Facebook blir i blant ufine midler tatt i bruk.

Muslimer har også blitt møtt med mye kritikk. Den er  likevel av en annen art enn kristendomskritikken. Islamsk jus er langt oftere målet enn islamsk teologi, og man viser ofte til kvinnefiendtlighet og fremskrittsfiendtlighet som trekk ved islam. Noen ganger sås det også tvil ved lojaliteten til muslimske borgere i Vesten, slik tilfellet var med de kristne i antikkens Romerriket. Når muslimer skal forsvare islams historie ender det likevel ofte med at man sammenligner den islamske sivilisasjonen med den vestlige kristenheten, og man ender opp med en slags konkurranse mellom disse to beslektede religionene.

Hvor mye av dagens apologetikk som er ny kan man selvfølgelig stille spørsmålstegn ved, på samme måte som om det meste av ateistisk kristendomskritikk er gammelt nytt. Likevel kan vi kanskje snakke om ihvertfall én ny form for apologetikk i dagens Norge, nemlig humanismeapologetikken.

Heller ikke livssynshumanismen er nemlig undratt kritikk. Det ble spesielt tydelig under debattmøtet Religioner.no og Fritanke.no arrangerte sammen på litteraturhuset i juni, hvor Human-Etisk Forbund befant seg i noe uvanlig forsvarsposisjon. Forbundet, med Bente Sandvig i spissen, tok imot utfordringen på en måte som de kristne apologetikerne i antikken kunne nikket anerkjennende til.

En for sterk konsensussøken kan være kvelende, mens frisk meningsbrytning  og anerkjennelse av uenighet kan være intellektuelt styrkende for alle parter. Det har aldri vært mangel på uenigheter innenfor kirken, og kanskje har det vært noe av nøkkelen til vår sivilisasjons suksess. I så tilfelle bør vi være glade for at apologetikken har fått en ny vår og gir ateistene motstand. Men i rettferdighetens navn må man jo da også rette en takk til ateistene for å ha kastet hansken i første omgang.

Religioner.no lenker om religion og vitenskap, apologetikk og vitenskapskritikk:

 , ,