Uke 34. Kalifatparadokser
Den islamske staten fascinerer. Blant annet på grunn av dens forbløffende militære suksess, den brutale fremferden mot sine fiender, og dens hemningsløse ambisjoner. De hevder å ha gjenopprettet kalifatet, som ble avskaffet av Kemal Atatürk i 1924. De fremtidige grensene for kalifatet omfatter alle områder som på ett eller annet tidspunkt har vært under islamsk herredømme, men også områder muslimske styrker aldri lyktes med å erobre, slik som Wien og Etiopia. Individuelle IS-krigere legger gjerne til at islam en dag vil råde i land som Storbritannia og USA også.
For de fleste vesterlendinger vekker Den islamske staten avsky. Flere har trukket paralleller til totalitære ideologier fra det tjuende århundret, som nazismen og kommunismen. I likhet med disse tåler ikke IS anderledestenkende og er villig til å bruke alle midler for å luke ut slikt ugress.
Det finnes likevel dem som finner en slik kompromissløshet tiltalende. Også i Europa. I forbindelse med antiisraelske demonstrasjoner i flere europeiske land har det dukket opp jihadistflagg og IS-sympatier. Nederland har sett seg nødt til å forby flaggene.
I Norge har Profetens Ummah trykket Den islamske staten til sitt bryst. Mest oppmerksomhet har Ubaydullah Hussain fått gjennom sitt førtitre minutter lange intervju med VG. Det ble møtt med kontant og skarp fordømmelse fra kjente norske muslimer.
Men hvordan er livet for de millioner av mennesker i Syria og Irak som nå bor innenfor grensene til det nyopprettede kalifatet? Vice News har laget en bemerkelsesverdig dokumentar som gir et innblikk i hvordan hverdagen arter seg bak frontlinjene.
IS får stort sett fremstå slik de selv ønsker. Det var trolig en forutsetning for at Vice skulle slippe til i første omgang. Men selv om en del av påstandene IS-talsmennene kommer med i dokumentaren, blant annet vedrørende behandling av religiøse minoriteter, står i kontrast med hva deres ofre rapporterer, gis vi likevel reelle glimt av virkeligheten i Den islamske staten.
Og, hvor vanskelig det enn er å erkjenne det, så har kanskje ikke alle endringene vært til det verre. Det var rikelig med problemer, både i Syria og Irak, før IS kom på banen. Eksempelvis er korrupsjon et stort problem i Midtøsten. IS kan utvilsomt klandres for mye, men de fremstår ikke som korrupte. Faktisk bruker de tid, mellom slagene så og si, på å sørge for at lokale kjøpmenn selger sine varer til en rimelig pris, noe en utarmet befolkning trolig vet å sette pris på. På enkelte måter har Den islamske staten også gitt befolkningen større frihet. Blant annet er det nå muligheter for å besøke familiemedlemmer på den andre siden av den syrisk-irakiske grensen, som i praksis har vært stengt i årevis.
Den andre siden av medaljen er likevel så altfor tydelig. Størst inntrykk gjør det når Vice får besøke fengselet hvor de innsatte lovpriser IS og faktisk takker dem for de drakoniske, men visstnok rettferdige straffene de har blitt idømt. Den mest ivrige og servile av dem er en narkotikamisbruker. Han vil trolig bli henrettet. Enkelte vil kanskje bli minnet om George Orwells bok 1984, hvor myndighetene ikke nøyer seg med å ta livet av problematiske undersåtter. Ofrene skal først selv erkjenne at dette er det eneste riktige. Det er dette aspektet ved Den islamske staten som gjør deres grusomheter mer skremmende enn enda mer bestialske, men mer vilkårlige krigsforbrytelser i Vest-Afrika og Kongo.
Mange har pekt på at IS har blikket vendt mot sekshundretallet. Det gjelder imidlertid ikke synet på teknologi. I dokumentaren kan en IS-talsmann forklare at: “Vi vil ikke tilbake til perioden med brevduer”.
Denne omfavnelsen av moderne teknologi er noe av et paradoks. De moderne våpnene, transport- og kommunikasjonsmidlene IS bruker og er så begeistret for er jo skapt av Vesten, sivilisasjonen de hater mer enn noe annet. Hadde det ikke vært for de europeiske og amerikanske oppfinnelsene ville IS blitt henvist til å skyte folk med flintlåsmusketter. Eller kanskje ikke. Også flintlåsen var jo i sin tid en europeisk oppfinnelse.
Håpet om islamsk fremgang og innovasjon ligger ganske sikkert ikke hos brutale salafijihadister som ønsker seg fjortenhundre år tilbake i tid. Muslimene som kommer til å bidra til menneskehetens felles fremskritt vil nok være å finne i Vesten, eller i deler av den islamske verden som har omfavnet det moderne, og har blikket rettet fremover fremfor bakover.
Med andre ord blant de mange muslimene som tar avstand fra Den islamske staten, fremfor blant de få som hyller den.