Uke 35. Englepolitikere
Høstens valg tegner til å bli både historisk og spennende. Spennende fordi utfallet på ingen måte er gitt på forhånd. Historisk blant annet fordi det gamle protestpartiet Frp kan komme til makten for første gang. Både spennende og historisk er det at et nytt parti høyst sannsynligvis vil gjøre sitt inntog på Stortinget etter valget.
Miljøpartiet De grønne ser ut til å bli valgets store vinner. Men et stortingsvalg er et nullsumspill. Når et parti gjør suksess skjer det på bekostning av andre partier. Det skaper naturligvis motvilje. Spesielt når det får så store konsekvenser som Miljøpartiet De Grønnes fremgang gjør. De tar stemmer fra de andre partiene som har smykket seg med betegnelsen miljøpartier. Ikke minst SV står i fare for å havne under sperregrensen. Trolig skyldes dette mer enn bare konkurranse fra MDG. Åtte års regjeringsslitasje spiller nok en vel så stor rolle, men det er ikke så rart at man heller retter skytset utover. Det er som regel det enkleste, og valginnspurten er kanskje uansett ikke det mest egnede tidspunktet for offentlig selvransakelse.
Støtte har SV fått fra en lang rekke hold. Både fagbevegelsen og, kanskje noe overraskende, miljøbevegelsen har forsøkt å komme partiet til hjelp. Selv fremtredende Venstre-politikere har anbefalt grønne velgere om heller å stemme SV enn MDG. Spørsmålet er likevel om slike utspill hjelper. For et lite parti, med et beskjedent markedsføringsbudsjett, er trolig all oppmerksomhet god oppmerksomhet. Og det er de færreste velgere som liker å få sine valg diktert av “makta”. Det kanskje fremste eksempelet på det er Thorbjørn Jaglands 36.9-prosentsultimatum til velgerne i 1996. Det gikk jo som kjent ikke bra.
Øystein Hedstrøm var knapt å regne for listefyll i partiet da han holdt sitt infamøse foredrag for kjente nazister og høyreekstreme på Godlia kino i 1995.
Miljøpartiet De Grønne har blitt kritisert for mye rart. Blant annet for å være naive, bakstreverske og teknologifiendtlige. Kanskje skulle man trodd at de i hvert fall ville fått skryt for å være et mangfoldsparti? Det er de nemlig, og ikke minst er partiet preget av religiøst mangfold. Flere av toppene i partiet er kjente religiøse ledere eller talsmenn for ulike religioner i Norge. Norges kanskje mest profilerte muslim, Shoaib Sultan, står på partiets valgliste og det gjør også presten Tom Sverre Tomren, så vel som en av stifterne bak Alternativt nettverk, Øyvind Solum. Man kunne tenkt seg at dette brakte farge i kinnene og varme rundt hjerterøttene hos mange. Ikke minst blant dem som liker å kalle seg flerkulturalister, men det synes ikke å være tilfellet.
MDG har istedet opplevd at deres kritikere har gått kandidatene, og deres mer eller mindre religiøse forestillinger, nærmere etter i sømmene. Og den som leter finner. Blant annet har det dukket opp en konspirasjonsteoretiker langt ned på MDGs valgliste i Vestfold. Men denne typen svertekampanjer er et tveegget sverd ettersom de fleste partier har en tendens til å tiltrekke seg mye rart, og ikke minst gjelder dette unge protestpartier. Frp er et godt eksempel på det, og Øystein Hedstrøm var knapt å regne for listefyll i partiet da han holdt sitt infamøse foredrag for kjente nazister og høyreekstreme på Godlia kino i 1995. Også Arbeiderpartiet har hatt en del grums i sine rekker, blant annet holocaustfornekteren og sametingspolitikeren Anders Mathisen.
Det er likevel ikke slike holdninger MDG har blitt mest kritisert for. I stedet har man trukket frem et mer enn seks år gammelt intervju med Øyvind Solum, listetopp i Akershus. Nøyaktig hva som er så kritikkverdig ved det som kommer frem i intervjuet er ikke godt å si, med mindre man ser det fra et konkurrerende religiøst synspunkt, eller som ateist. Det er et åpent og ærlig intervju, godt utført av journalisten, og med gode og reflekterte svar fra intervjuobjektet. Kanskje er det nettopp ærligheten som er problemet? Det er i hvert fall to spørsmål som reiser seg i kjølvannet av denne kritikken. Først hvorvidt man mister tillit blant folk om man står frem som nyåndelig? Og dernest hvorvidt man som politiker gjør klokt i å holde kortene tett til brystet når det gjelder eget livssyn, uavhengig av hva dette måtte være?
Nyåndelighet er lite tillitvekkende
Er det vanlig for mange å skille mellom den uorganiserte nyåndeligheten og de organiserte religionene på en måte som faller uheldig ut for førstnevnte? Blir nyåndelige med andre ord møtt med en type negative fordommer som eksempelvis kristne, jøder og muslimer slipper å forholde seg til? Det er et stort spørsmål som det ikke lar seg gjøre å svare på her, men vi kan trekke frem noen indisier på at det kan være tilfellet.
Det første tegnet på at nyåndelige møter særlige fordommer er fraværet av samme type kritikk mot andre religiøse politikere. På Stortinget i dag har vi et uttalt kristent parti, som inntil relativt nylig hadde en kristen bekjennelsesplikt. I tillegg har vi flere muslimske stortingspolitikere, men ingen av dem får høre, i hvert fall offentlig og i respektable medier, at deres religiøse overbevisning gjør dem irrasjonelle og derfor uegnede som politikere (selv om de naturligvis kan møte andre typer fordommer). Det samme gjelder kristne og muslimske medlemmer av Solums eget parti.
Kanskje er det slik at mange norske velgere meget vel er klar over at mange store menn og kvinner har blitt inspirert av religionen til å gjøre godt?
Kanskje er vi opplært til å anse flere av forestillingene, og ikke minst praksisen, knyttet til nyåndelighet som overtro? Det faktum at Forskning.no, forøvrig en flott arena for forskningsformidling, opererer med en egen kategori som heter nettopp overtro kan tyde på det. De aller fleste religionsvitere vil nok ha veldig store problemer med å akseptere et slikt skille mellom “ekte” religion og overtro. Den kjente 1700-tallsteologen Erik Pontoppidan ville derimot trolig ha nikket gjenkjennende til denne begrepsbruken, selv om han også regnet katolsk “papisme” som overtro. Kanskje henger det mer igjen av denne høykirkelige teologiske arven enn vi er klar over?
Til sist kan vi bruke våre to prinsesser som et eksempel. Märtha Louise er bokstavelig talt født prinsesse, og var hele Norges yndling inntil hun stod frem som nyåndelig og fortalte om sine møter med engler. Kronprinsesse Mette Marit var derimot inngiftet i kongefamilien. Hun kom fra en helt vanlig, borgerlig sørlandsfamilie, og hadde attpåtil allerede et barn fra et tidligere forhold. Ikke desto mindre har hun med tiden blitt særdeles populær. Professor Siv Ellen Kraft ved Universitetet i Tromsø mener forklaringen på kronprinsessens popularitet er hun står åpent og tydelig frem som kristen, noe hun markerte ved blant annet å feire førtiårsdagen sin med en gudstjeneste. Motsatt har Märtha Louise blitt mindre populær fordi hun forbindes med: “tullereligion og sjarlatanvirksomhet”, slik Kraft mener pressen fremstiller det.
Bør politikere holde sine religiøse preferanser for seg selv?
Da Tony Blair ble valgt til leder for Labour fikk han streng beskjed av partiets PR-rådgivere at: “We don´t do God.” Det kan virke som om mange norske politikere også er forsiktige med å uttale seg om sin religiøse overbevisning, eller mangel på slikt. Det er ikke tilfellet for MDG som er forfriskende ærlige om dette, og hvordan det påvirker deres miljøengasjement. Muligens er det dumt av dem, men meningsmålingene kan tyde på noe annet.
Kanskje er det slik at mange norske velgere meget vel er klar over at mange store menn og kvinner har blitt inspirert av religionen til å gjøre godt? Slik som for eksempel Albert Schweitzer, Mahatma Gandhi eller Martin Luther King, og hvorfor skulle ikke det samme kunne være tilfellet i dagens Norge?
Så vidt meg bekjent har ingen latt seg inspirere av nyåndelige lysvesener til å utføre massemord eller opprette slaveleire.
På samme måte er trolig mange nordmenn fullstendig klar over at mye vondt har blitt gjort i sekulære ideologiers navn. Kanskje har Audun Lysbakken fått beskjed om at “We don´t do Marx”. I hvert fall ikke nå lenger, og det er kanskje like greit. Riktignok kan man velge å frikjenne profeten fra syndene utført av hans disipler, men om man skal gjøre som Jesus oppfordret til og dømme treet etter fruktene, så er marxismen en riktig blodig plante. Så vidt meg bekjent har ingen latt seg inspirere av nyåndelige lysvesener til å utføre massemord eller opprette slaveleire.
Du får det du ser
Man bør få ha sin religiøse overbevisning i fred. Og det er da også sjelden journalister presser frem konfesjonelle bekjennelser fra de folkevalgte. Liv Signe Navarsete måtte riktignok svare for pengebruken sin da hun kostet på seg zen-coaching til flere titalls tusen skattekroner, men hun måtte ikke gjøre rede for i hvilken grad hun tilsluttet seg prinsippene bak teknikkene hun hevdet å ha stor nytte av. Ikke desto mindre kan det være greit å vite hva som er drivkraften bak mektige menn og kvinner som treffer beslutninger som påvirker oss alle. I ettertid har det kommet frem at Tony Blair konfererte med Gud gjennom bønn før han traff viktige beslutninger, som for eksempel invasjonen av Irak. Det vakte en del bestyrtelse da dette ble kjent, og det er vel ikke helt utenkelig at det ville skapt en del reaksjoner i offentligheten dersom dette hadde kommet frem mens han ennå satt ved makten?
Avslutningsvis bør det understrekes at Religioner.no ikke tar noen stilling i høstens valg, og vi støtter ikke MDG, eller noen andre partier for den saks skyld. Ikke desto mindre er MDG et spennende parti, av de grunner som alt har nevnt, og dersom det er naivt av partiets politikere å være åpne om sitt livssyn så håper jeg de forblir blåøyde karrieren ut.
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no.
Religioner.no lenker: