Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 40. Twitterslavemarked

Hans Olav Arnesen      |      02/10/2014


Hans Olav ArnesenHvor mye koster en slavinne i disse dager? Trehundrogfemti dollar, ifølge den franske IS-terroristen Abou Jihad Al-Munfarid. Gjennom en statusoppdatering på Facebook kunne han friste høyst interesserte europeiske sympatisører med yazidislavinner til en overkommelig pris. Tilsvarende slaverimarkedsføring har funnet sted på mikrobloggen Twitter. De som synes denne prisen er for stiv kan vende seg til Nigeria istedet. Her kan man visstnok kjøpe slavinner av Boko Haram for beskjedne tolv dollar, eller syttisyv norske kroner.

Sexslaveri hører dessverre ikke fortiden til. Selv i Norge kjenner vi til mange eksempler på at kvinner har blitt tvunget til å bedrive prostitusjon. Og bakmennene er ofte oppfinnsomme. Nigerianske ofre for trafficking har blant annet blitt holdt i sjakk gjennom juju-besvergelser.

Men selv om kjøp og salg av kvinner som sexslaver ennå er utbredt i vår globale tidsalder, er det mindre vanlig at slik praksis forsøkes rettferdiggjort gjennom religion. Også det skjer likevel flere steder. Fremfor alt der hvor moderne islamistbevegelser utøver makt.

Da tohundreogsyttiseks nigerianske skolejenter ble bortført i Nigeria for et halvt år siden skapte det stor oppstandelse langt utenfor landets grenser. Boko Haram, islamistgruppen som stod bak ugjerningen, sa de ville selge jentene på auksjon. I forrige uke ble vi minnet på at disse jentene fremdeles er i islamistenes vold da en av dem unnslapp sine plageånder. De er likevel ikke alene. Mange nigerianske kvinner, ikke bare kristne, har blitt bortført og/eller voldtatt av islamistene. Deres beretninger fra fangenskapet er rystende.

Voldtekt er mildt sagt ikke uvanlig i afrikanske land hvor konflikter raser. Heller ikke i kristne land, som for eksempel det voldtektsherjede Kongo. Forskjellen ligger i at islamister i Nigeria, Sudan eller Somalia bruker, eller snarere misbruker, islamsk lov for å rettferdiggjøre forbrytelsene. Det er det ikke like lett for kristne overgripere å gjøre.

Kristendommen må sies å ha hatt et negativt syn på sex, og seksuelt samkvem har kun vært tolerert innenfor det monogame ekteskapets rammer, og i lange perioder av religionens historie har attpåtil skilsmisse vært forbudt. Aller best var naturligvis seksuell avholdenhet, slik Paulus fastslår.

Til sammenligning er sex noe langt mer positivt innenfor islam. Og mulighetene til seksuell utfoldelse har vært flere, i hvert fall for mannen. Skilsmisse har vært lettere tilgjengelig, og en mann kan ha opp til fire koner. Og slavinner, selvfølgelig.

Slaveriet var en akseptert institusjon på Muhammeds tid, og Profeten holdt selv kvinnelige slaver. Det gjorde også de fire rettledede kalifene som etterfulgte ham. Det er derfor ikke vanskelig å  finne hadithutdrag eller koranvers som legitimerer slavehold.

Ikke desto mindre er slaveriet i dag forbudt i alle muslimske land. Senest ute var Mauritania, hvor det i 2007 ble gjort straffbart å holde seg med slaver. I hvert fall offisielt. I praksis består slaveriet i så vel Mauritania som Niger og Sudan, og i områdene kontrollert av tuaregopprørere har institusjonen blitt reetablert også i Mali.

Ikke desto mindre har det oppstått en rekke uoffisielle islamistiske regimer hvor man ikke ser seg nødt til å bortforklare eller skjule praksisen med slavehold, slik man forsøker i Mauritania. Boko Haram og IS (Den islamske staten) er tvert i mot stolte av praksisen med erobring av slaver i forbindelse med jihad. Fremfor alt ervervelsen av kvinnelige slaver.

Det ses på som et ledd i salafistenes prosess med å vende tilbake til den ubesmittede formen for islam som man tenker seg fantes på Profeten og de fire rettledede kalifenes tid. Ettersom slaveri var akseptert da, må det også bli det i et samfunn som har som sitt formål å gjenskape denne forbilledlige perioden i islams historie.

Er islams slaveritradisjoner noe moderne muslimer bør ta et oppgjør med? Det kan virke urimelig å kreve noe slikt. Slaveritradisjonene i Mauritania er basert på etniske skillelinjer som ikke kan overføres til den islamske verden i sin alminnelighet. Likeledes er hellig krig hovedsakelig noe militante islamister hevder å bedrive, og kun enkelte av disse har gjenoppdaget tradisjonen for slavehold.

Likevel kan det være gode grunner til å ta trusselen om misbruk av islams hellige tekster til å legitimere de forferdeligste overgrep mot kvinner på alvor. Dels fordi det ikke utelukkende er salafijihadister som tar til orde for å gjenopprette slaveholdet. At gulfstatene behandler sine fremmedarbeidere nærmest som slaver er allment kjent, og Saudi-Arabia forbød slaveriet først i 1962, etter press fra amerikanerne. Enkelte går likevel ett skritt lengre og tar til orde for en offisiell gjenopprettelse av slaveriet.

Et slikt pussig forsøk på å børste støv av slaveriet stod den kuwaitiske TV-vertinnen og aktivisten Salwa al-Mutairi for. Hun kom til den konklusjonen at en måte å hindre virile menn i å begå utroskap på var å gi dem tilgang til slavinner. I anledning et besøk i Mekka fikk hun benyttet muligheten til å forhøre seg blant lokale ulama, som kunne fortelle henne at det er helt legitimt å holde seg med slavinner tatt som krigsbytte. Russiske kvinner erobret i Tsjetsjenia-krigen måtte være perfekt, mente al-Mutairi.

Salwa al-Mutairi, og andre som har kommet med tilsvarende forslag, har blitt grundig latterliggjort, fremfor alt av andre muslimer. Slike forslag tas altså ikke på alvor, og ettersom det i hovedsak er islamister som befinner seg i en situasjon hvor de fører krig mot ikke-muslimer, eller mot påståtte kjettere, finnes det begrenset med muligheter til å ta slaver, selv om man skulle ønsket det. Så hva er egentlig problemet?

Vel er det sant at islamske stater relativt sjeldent har befunnet seg i en situasjon hvor ikke-muslimske kvinner i større antall kan tas som krigsbytte i det tjuende og tjueførste århundret. Det er likevel forstemmende å konstatere at de gangene det har skjedd har praksisen med å benytte kvinnelige fanger som sexslaver ved flere anledninger blitt børstet støv av. Det skjedde blant annet under tyrkernes folkemord på armenerne i 1915, hvor man med ett gjenoppdaget slaveriet, som hadde blitt avskaffet noen tiår tidligere. Armenske kvinner ble solgt på markedet i det østlige Tyrkia. På samme vis ble hinduiske, men også bengalske muslimske kvinner brukt som sexslaver av vestpakistanske soldater i den bangladeshiske frigjøringskrigen. Kvinner ble voldtatt i et omfang som bringer tankene til den sovjetiske invasjonen av Tyskland mot slutten av andre verdenskrig. Mange av dem i egne leire som var opprettet til formålet.

Seksuelt misbruk av kvinner i stort omfang i krigstid er ikke på noen måte unikt for muslimske land. Den japanske praksisen med å bruke kvinner fra erobrede land som såkalte trøstekvinner, ufrivillige prostituerte gjort tilgjengelig for soldatene, er et velkjent eksempel. Likevel er det vanskelig å komme bort i fra at når man ser på fremferden til flere muslimske lands soldater i sammenheng med eksempelvis Boko Haram, Den islamske staten og lignende gruppers metodiske overgrep på tilfangetatte kvinner, danner det seg et uheldig mønster.

Hvorvidt dette nødvendigvis skyldes islamske skrifters sanksjonering av sex med slavinner eller ikke, er selvfølgelig ikke åpenbart. Men det foregår en demokratisering av tolkningen av islamske tekster i dag som ikke er helt ufarlig. På samme måte som kristne bibelliteralister mener å kunne tolke Bibelen direkte og uten forutgående kunnskap om språk og historisk kontekst, føler et økende antall muslimer seg i dag i stand til å gå direkte til kildene uten veiledning fra ulama. Slaveriet var akseptert også i bibelsk tid og tolker man Bibelen bokstavelig, og slik Fanden leser den, er det fullt mulig å legitimere slaveriet også ut i fra disse tekstene. Og det gjorde man vitterlig også, i sin tid.

Nettopp denne trenden gjør det så vesentlig at påstandene om at kjøp og salg av slavinner er akseptabelt i islam også i dag blir imøtegått, fremfor alt av de lærde. I motsetning til tiden da Muhammed levde, hvor slaveri ble praktisert både av sassanidene og Det bysantinske riket, er ikke slaveriet lenger noen nærmest universell institusjon. At slaveriet i dag er avleggs, både økonomisk og sosialt, bør de fleste kunne enes om. Kunsten blir derfor å overbevise unge europeiske menn som svermer for salafijihadismen om at islams styrke er religionens evne til å endre seg med skiftende tider, snarere enn å stivne fast i en tid som ikke var å foretrekke for folk flest, sammenlignet med utviklede land i vår egen tid. Aller minst for slavene.

Islamske lærde er likevel ikke de eneste som kan bidra til å legge tanken om slaveriet som en legitim institusjon død. Det ville heller ikke gjort noen skade om den islamske verden tok et historisk oppgjør med sin alt annet enn fjerne slaverifortid (eller i noen tilfeller samtid), slik den vestlige verden alt har gjort med sin.

For en europeisk facebook- eller twitterjihadist på jakt etter slavinner på billigsalg vil en slik innsats trolig uansett gjøre liten forskjell. Men de må nå finne seg et annet “slavemarked” enn Twitter. Mikrobloggen ønsker nemlig ikke lenger å være noen propagandakanal for IS, selv om dette forutsigbart nok har resultert i dødstrusler mot virksomhetens ansatte.

Lenker:

 , , , , , , , , , , , , ,