Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 42. Ritualnyskapning

Hans Olav Arnesen      |      13/10/2014

Kopi av P1040730Hvorfor er Human-Etisk Forbund verdens mest vellykkede livssynshumanistiske organisasjon? Hva er årsaken til at HEF har mer enn åtti tusen medlemmer, mens svenske Humanistarna har beskjedne fem tusen?

Mange har lurt på det, også Robert Rustad som har skrevet en masteroppgave med utgangspunkt i disse spørsmålene.

Selv mistenker jeg at svært mye av forklaringen ligger i at forbundet har lykkes med å utvikle populære ikke-religiøse alternativer til de kristne overgangsritualene.

At mennesker har behov for ritualer er det liten tvil om. Det enorme rituelle mangfoldet verden over vitner om det. For mange er nok overgangsritualene blant de aller viktigste. Det virker som vi mennesker har et universelt behov for å markere slutten på én fase av livet, og begynnelsen på noe nytt, med et dertil egnet ritual.

Alle religioner har slike ritualer, men også ikke-troende deler dette behovet. Det har Human-Etisk Forbund forstått.

Denne helgen hadde jeg nok en gang gleden av å overvære en livssynshumanistisk navnefest, et ritual som markerer et barns inntreden i denne verden. Igjen ble jeg imponert over hvor godt dette ikke-religiøse ritualet fungerer.

Det er naturligvis ikke sikkert alle vil være enige i det. Mange religiøse mennesker vil kanskje mene at ritualene blir noe hule med sin mangel på åndelig innhold, og at de såkalte navnetalene blir noe snusfornuftige og generelle. Andre vil muligens mene at sanger som Pelle Parafins Bøljeband og Her kommer Pippi Langstrømpe er i overkant uhøytidelige for en slik anledning. Men når sangene blir fremført av et glimrende kor blir det likevel ikke helt hverdagslig, og det er tross alt en markering hvor nettopp barna står i fokus. Det kommer neppe noen klager fra de yngre i forsamlingen.

Poenget er uansett at disse relativt nye ritualene fungerer. Siden den første borgerlige konfirmasjonen ble utført i 1951 har de humanetiske overgangsritualene gradvis etablert seg som et attraktivt alternativ til sine religiøse motstykker, fremfor alt kristne.

At disse ritualnyskapningene skulle bli en så stor suksess var likevel ikke selvsagt.

Det anses gjerne ikke som god skikk å måle ritualer opp mot hverandre slik man gjør med en teaterforestilling eller en konsert, og aller minst å evaluere innsatsen til de rituelle ekspertene som leder dem, som om de var skuespillere eller musikere. Da en dansk avis innførte terningkast for gudstjenester vakte det sterke reaksjoner. Ikke desto mindre fantes det enkelte som syntes det var en riktig god idé også her til lands. Blant annet biskopen Finn Wagle, som mente norske journalister burde gjøre det samme, og avisen Aftenbladet tok ham på ordet.

Man kan godt mene at det er upassende å vurdere kvaliteten på et religiøst ritual slik man gjør med performativ kunst. Det religiøse ritualet har sjelden eller aldri underholdning som sitt hovedformål, og man har dessuten gjerne ytterligere et publikum å ta hensyn til, bestående av overempiriske vesener. Ikke desto mindre vil jeg våge å påstå at svært mange er opptatt av kvaliteten på ritualet, og på de rituelle ekspertenes prestasjoner, enten man holder slike tanker for seg selv, eller deler dem.

De rituelle ekspertene selv er nok høyst klar over dette der de står i sentrum av forsamlingens oppmerksomhet. Det kan nok i blant oppleves som vel så krevende som å befinne seg på en teaterscene. Teaterviteren Richard Schechner har illustrert dette slektskapet på en god måte ved å lage en modell for performative uttrykk som spenner fra ritualer i den ene ytterkanten, og performancekunst i den andre. Eksempelvis kinesisk opera eller klassisk europeisk teater befinner seg på ulike punkter langs denne aksen.

Det hjelper likevel lite om den rituelle eksperten er aldri så dyktig dersom ritualet i seg selv ikke fungerer. Men akkurat som i kunstens verden finnes det ikke én oppskrift på et godt ritual. Noen ritualer har musikalske innslag, andre dans, i enkelte ritualer er forsamlingen et i hovedsak passivt publikum, mens andre ritualer er avhengig av at alle deltar. Noen varer kun en kort stund, mens andre kan vare i timevis, eller endog i dager.

I de siste årene har jeg hatt fornøyelsen av å ta del i en lang rekke ritualer i ulike trossamfunn, og noen av dem har jeg skrevet om her på Religioner.no. Å måle dem opp mot hverandre er svært vanskelig, for ikke å si umulig, og neppe heller ønskelig. Å sammenligne kvaliteten på en nyåndelig lysarbeidersirkel med en islamsk fredagsbønn er like meningsløst som å forsøke å avgjøre om en svartmetallkonsert var bedre enn et historisk spel.

Man gjør seg likevel noen tanker om hvilke ritualer som egner seg best i vår tid. Når en gudstjeneste varer i fire-fem timer, med voldsom intensitet, slik som i en afrikansk pinsebevegelse jeg besøkte en tid tilbake, er det vanskelig å la være å tenke at dette antagelig blir et nummer for mye for moderne mennesker med sine mange gjøremål og forpliktelser.

Det var likevel ingen mangel på innlevelse og entusiasme fra de rituelle ekspertenes side. Og det er nok også en generell forutsetning for et vellykket ritual, uansett religion. Dersom en prest, sjaman, imam, eller humanetisk navnetaler for den saks skyld, ikke er fullt ut til stede med kropp og sjel og hjerte, blir det ikke noe godt ritual ut av det, i hvert fall fra et “publikumsynspunkt”.

Hva som virker er likevel ikke så godt å si før man har prøvd det ut. Derfor er det lite som er så spennende som å være med på et ritual som aldri før har vært utført. Den gleden har jeg hatt ved én anledning, ved et nypaganistisk påkallingsritual i Valdres. Det ble en stor suksess alt ved premieren.

Ritualpremierer er det ikke så ofte man får oppleve, men å være tilstede ved ritualer som ennå ikke er helt innkjørt er derimot mindre sjeldent. Det er som regel også veldig interessant, men dersom det er snakk om et trossamfunn med lange tradisjoner kan man møte litt blandede reaksjoner når man “tukler” med kjente ritualer. Den norske kirkes liturgireform har skapt en del forvirring og gremmelse blant mange, og for de av oss som er kirkenomader, og ikke holder seg til én og samme menighet, er det påfallende hvor mye lokal variasjon det nå har blitt, selv i en og samme by. Spennende for dem som liker forandring, men irriterende for dem som verdsetter det vante.

Nå er søndagsmessen uansett et sørgelig dårlig besøkt ritual i Den norske kirke. Overgangsritualene har derimot en stabilt høy oppslutning. Det er naturligvis Den norske kirke klar over. Men også dens ikke-religiøse speilbilde, Human-Etisk Forbund har altså forstått hvor viktige disse ritualene er, denne erkjennelsen har de blitt rikelig belønnet for av ritualhungrige nordmenn som ikke føler seg komfortable med kirkens tilbud.

Deres svenske søsterorganisasjon har derimot vært langt mer nølende med hensyn til å inkludere livssynshumanistiske ritualer som en sentral del av sin virksomhet, men så er de da også en dverg sammenlignet med sitt norske motstykke.

Å fornekte grunnleggende menneskelige behov er sjelden noen oppskrift på suksess.

Lenker:

 

 

 ,