Uke 43. Omskjæring
En liten muslimsk gutt blir omskåret. Det er vondt, men han blir gjort stor stas på av slektninger og venner av familien og får mange gaver. Da kvelden kommer sier faren til gutten: “Jeg vet det gjør vondt, gutten min, men var det ikke fint med alle gavene?” Gutten, som sitter og teller pengesedlene sine, svarer: “Jovisst, neste gang tar vi hele skiten”.
Denne vitsen fikk jeg fortalt av min dansk-marokkanske bartender. Han ble selv omskåret da han var fire år gammel, og husker godt hvor vondt det var, men også hvor flott det var å være så til de grader i sentrum av de voksnes oppmerksomhet.
Det er ingen mangel på jødiske og muslimske omskjæringsvitser. I dagens Europa er det likevel mange som mener omskjæring av guttebarn slett ikke er noe å spøke med. De nordiske barneombudene har gått inn for en aldersgrense på 15-16 år. Europarådet har gått inn for et forbud og vedtatt en resolusjon som betegner omskjæring av guttebarn som: et “overgrep mot gutters integritet”.
Reaksjonene har ikke latt vente på seg og Europarådets resolusjon har blitt kalt både antisemittisk og rasistisk. Det er liten grunn til å tro at det er tilfellet. Egentlig er det ikke til å undres over at ikke-omskårne europeere reagerer på at spedbarn og smågutter gjennomgår et kirurgisk inngrep av religiøse grunner.
Vi blir ikke utstyrt med allverdens overflødige kroppsdeler man kan skjære bort uten at det får konsekvenser (…)
At toleransen for religiøs praksis generelt minsker i takt med at europeere blir mindre religiøse er ikke så rart. Barnedåpen, som det er naturlig å sammenligne den jødiske omskjæringen med, etterlater ingen fysiske spor. Det gjør heller ikke konfirmasjonen, som kan sammenlignes med den muslimske omskjæringen som foretas med gutter opp til 14-15 års alderen. For de fleste europeere er det derfor ingen kulturell resonans for denne skikken, som føles fremmed , unaturlig og uansvarlig.
Tross alt skjærer man av en frisk del av guttekroppen. Naturen fører et strengt økonomisk regime. Vi blir ikke utstyrt med allverdens overflødige kroppsdeler man kan skjære bort uten at det får konsekvenser, tenker nok mange. De som går inn for et forbud mot omskjæring av guttebarn har derfor de beste motiver for sitt engasjement. Kanskje er de selv foreldre og tenker med gru på hvordan det må være å se et slikt inngrep utføres på deres egne barn.
Hvordan er det da mulig for muslimer og jøder å feire omskjæring av guttebarn som en gledens dag? Vel, det er heller ingen grunn til å hevde at jøder og muslimer ønsker sine barn noe annet enn det beste. Å bli innviet i det jødiske fellesskapet ved å gjennomgå det samme ritualet som Abraham skal ha innstiftet for 3000 år siden må kunne ses på som et ganske stort gode i seg selv, slik det å følge profeten Muhammeds eksempel er det for muslimene. Og selv om omskjæringsmotstanderne kan støtte seg til medisinske studier, kan jøder og muslimer som ønsker å beholde denne skikken gjøre det samme.
Det finnes rikelig med studier som viser at faren ved omskjæring er liten, og at inngrepet også kan ha en helsegevinst. Når fagfolkene strides er det ikke lett for lekfolk å avgjøre hvem som har rett, men det er tilstrekkelig å konstatere at også tilhengerne av omskjæring støtter seg til forskningen, og det er vanskelig å argumentere for at denne generelt er dårlige i land som Israel, Sør-Korea eller USA. Sistnevnte land har tross alt vunnet nesten halvparten av alle nobelprisene i fysiologi eller medisin.
Et av argumentene mot omskjæring handler om at det er et irreversibelt inngrep som barna ikke kan gi sitt samtykke til og som derfor bør utsettes, enten til barna er voksne, eller til de er 15-16 år, slik barneombudet foreslår. Det er et godt poeng, selv om heller ikke omskjæring er fullstendig irreversibelt.
Foreldre gjør likevel en rekke beslutninger på barnas vegne som vil prege dem for livet, uavhengig av religion eller livssyn, og slik må det nesten være. For eksempel opplever nok de færreste barn at de har noe reelt valg med hensyn til bruk av tannregulering.
Ikke alle trekk ved skandinaviske barneoppdragelse er nødvendigvis så enkle å forstå for utlendinger heller. Ett av dem er skikken med å ta med spedbarna ut i minusgrader, for eksempel på skitur i pulk, eller ved å ha dem liggende utendørs i barnevogn mens foreldrene er på kafé. Det har vært flere eksempler på at spedbarn har vært nær ved å forulykke i pulk, og ved ett tilfelle fikk turen et dødelig utfall. Noen stor debatt om forbud mot barnepulker har vi likevel ikke hatt.
Jødene er jo kjent for en forkjærlighet til barn som nesten nærmer seg avgudsdyrkelse.
Likeledes ble dansk kvinne ble arrestert i New York i 1997 fordi hun lot barnet sitt ligge i barnevognen utenfor en kafé. Også skandinaver kan altså oppleve at skikker man selv anser som selvfølgelige vekker reaksjoner når man ikke lenger er i majoritet. Det ble skrevet et utall artikler og innlegg i USA om denne uforståelige og barbariske praksisen hvor man lar barna ligge ute i kulden, mens man selv er inne i varmen og koser seg. De fleste var undrende, mange fordømmende, mens andre forsøkte å forstå den. Blant annet ble det lansert en teori om at denne underlige skikken i sin tid kunne ha oppstått som et tiltak for å maksimere spedbarnas inntak av D-vitaminer i det solfattige Skandinavia.
Det ville ikke vært overraskende om de newyorkerne som reagerte sterkest på barnevognskikken var nettopp jøder. Jødene er jo kjent for en forkjærlighet til barn som nesten nærmer seg avgudsdyrkelse. Det kan gi seg utslag i at de gir høyst uvelkomne råd til andre foreldre om hvordan de best bør ta vare på sine barn. Med litt godvilje kan man kanskje se på omskjæringsdebatten som en omvendt variant av dette fenomenet.
Det er likevel én stor forskjell mellom omskjæring og de nevnte eksemplene på særskandinaviske skikker. Når man får sitt barn omskåret involverer man en tredjepart. Enten en religiøs omskjæringsekspert eller en lege. Det er da også legene som har reagert sterkest mot skikken.
Omskjæring bryter, ifølge flere norske og europeeiske leger, med en rekke etiske prinsipper innenfor medisinen. Inngrepet har ingen vesentlig medisinsk nytteverdi (etter deres skjønn), det forvolder smerte, innebærer en risiko for skade, og man har ikke mulighet til å innhente tillatelse fra det barnet det utføres på, selv om inngrepet er permanent.
Ikke alle godtar likevel de medisinske omskjæringsmotstandernes argumenter. Den danske muslimen Mohammad Al-Jizani mener for eksempel at abort er langt mer problematisk enn omskjæring og peker på at “abortbarna” (fostrene) heller aldri har blitt spurt om de ønsker å bli fjernet.
Mange vil trolig reagere mot en slik sammenlikning, men den har noe for seg. Da det ble klart at de fire borgerlige partienes forhandlinger også hadde omhandlet den såkalte reservasjonsretten for leger utløste det et ramaskrik i offentligheten. Særlig før det ble klart hvorvidt retten til å reservere seg også omfattet henvisning til behandling som legene fant etisk betenkelig eller ikke.
Flere steder i Europa føler jøder seg fysisk utrygge, og forbud mot kosher-slakting og forslag om kriminalisering av omskjæring av guttebarn oppleves også som uhellsvangre tegn for jødene i vår del av verden.
Retten til selvbestemt abort skal ikke legene tukle med, og kvinner skal ikke møte fordømmelse på legekontoret for et allerede vanskelig valg, mener mange. Omskjæring kan man som lege derimot meget godt fordømme, selv om flere av argumentene som brukes mot omskjæring også kunne brukes til å argumentere mot abort.
I de færreste tilfeller er det medisinske begrunnelser som ligger til grunn for en provosert abort, men det anses heller ikke som nødvendig ettersom kvinnen har full råderett over fosteret frem til tolvte uke av svangerskapet.
Den hippokratiske legeed har blitt trukket frem som et argument mot omskjæring, men i eden står det også eksplisitt at legen: “skal ikke gi noen kvinne fosterfordrivende middel.” Abortpillen må i aller høyeste grad kunne anses som et fosterfordrivende middel, uten at det ser ut til å være noe uoverstigelig etisk hinder for legestanden.
Man har ment at det er urimelig å tilby gratis omskjæring ved norske sykehus eller legekontorer. Abort er likevel helt kostnadsfritt. Helt risikofritt er det heller ikke, særlig ikke for fosteret som hele inngrepet er ment å ta livet av. Irreversibelt må det også sies å være, med mindre man har muligheten til å vekke de døde til live på bibelsk vis.
Dette er ikke på noen måte et forsøk på å pensle debatten over på abort . Ikke desto mindre bør vi være ærlige om at også prinsippet om kvinnens fulle råderett over fosteret frem til tolvte uke av svangerskapet er kulturelt betinget.
Hvordan reagerer så jøder og muslimer på denne tilsynelatende urettferdigheten? Jødene synes å ha mobilisert sterkere, særlig deres beskjedne antall tatt i betraktning. Det kan skyldes flere ting. Både at omskjæring har en dypere og tydeligere forankring i jødedommen enn i islam, men også fordi jødene føler seg presset på en lang rekke andre områder. En ny rapport viser at jøder i en rekke europeiske land vurderer å emigrere. Flere steder i Europa føler jøder seg fysisk utrygge, og forbud mot kosher-slakting og forslag om kriminalisering av omskjæring av guttebarn oppleves også som uhellsvangre tegn for jødene i vår del av verden.
Også norske og danske jøder har varslet at et forbud kan innebære slutten på jødedommen i de respektive landene. Den danske jødinnen, Lene Rachel Andersen, mener det vil skje nokså raskt i Danmark dersom forslaget går igjennom. Ikke fordi alle danske jøder vil emigrere, men fordi de praktiserende ortodokse jødene vil gjøre det. En levende jødedom er, ifølge henne, avhengig av samspillet mellom de ortodokse jødene og de sekulære kulturjødene. Forsvinner de ortodokse jødene vil den jødiske kulturen og identitetens grunnmur bli borte. Man kan forsøke å tenke seg hva som ville skjedd med Den norske kirke dersom de 10-15 % av medlemmene som aktivt går i kirken og bidrar i menighetsarbeidet skulle forsvunnet.
Hvor er de jødiske og muslimske anti-omskjæringsaktivistene?
Det er likevel lite trolig at et forbud vil gå igjennom i Danmark, som har et sterkt forhold til sin jødiske minoritet, selv om den også er svært liten. Danskene er med rette stolte av å ha reddet nesten alle sine jøder fra nazistene under krigen. I København hadde danske prester endog tatt vare på Tora-rullene mens jødene befant seg i eksil i Sverige. Noen av landets mest berømte menn og kvinner er forøvrig jøder, slik som Niels Bohr og Georg Brandes.
Det er forøvrig påfallende at alle som har markert seg kritiske mot omskjæring tilhører miljøer hvor omskjæring ikke praktiseres. Hvor er de jødiske og muslimske anti-omskjæringsaktivistene? De finnes, men de er påfallende få. Jewish Circumcision Resource Center forteller eksempelvis at de har samlet en liste med 400 konfidensielle navn på jødiske omskjæringsmotstandere verden over. Det er med respekt å melde et lite imponerende antall.
Man må ha lov til å kritisere religiøs praksis på lik linje med alt annet. Ikke desto mindre er det radikalt å gå inn for forbud som har så store potensielle konsekvenser for dem det gjelder. Og skal man først gjøre det bør man ha gjort en grundig analyse av ens egne kulturelle partiskhet. Hvorfor er noen inngrep uten medisinsk begrunnelse ikke bare akseptable, men selvsagte, mens andre er forkastelige?
Min dansk-marokkanske bartender er en klok og reflektert mann. Han er godt kjent med argumentene mot omskjæring og kan se også den siden av saken. Ikke desto mindre er han glad foreldrene tok valget for ham og fikk ham omskåret som fireåring. Å ta en slik beslutning som attenåring, når man kanskje er seksuelt aktiv, er ikke nødvendigvis noe verken jødiske eller muslimske menn ville kommet til å takke omskjæringsmotstanderne for.
Det er likevel mye annet å ta tak i. Han var eksempelvis den første i sin familie som ble omskåret på sykehus. I Norge er det bare om lag halvparten av muslimske guttebarn som blir omskåret på sykehus eller legekontorer. Snarere enn å ta til orde for en generell kriminalisering av barneomskjæring burde man kanskje arbeide for at også disse ble omskåret av kompetente fagfolk. Et forbud vil trolig ha motsatt effekt. Er det i barnas beste interesse?
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no.