Uke 45. Yrkesvelgjørere
Helgendyrkelsen her til lands forsvant med reformasjonen. Riktignok har katolisismen gjort et imponerende comeback her til lands, men det er fremdeles et stykke igjen før man kan snakke om noen rekatolisering av Norge. Likevel blir allehelgensmessen fremdeles feiret i lutherske kirker landet rundt. Fokuset er flyttet fra kjente og ukjent helgener, til minnet om de avdøde generelt. Mange markerer også dagen ved å besøke graven til slektninger og kjære som har gått bort, og tenne et lys.
Selv om vi ikke lenger har noen formell helgendyrkelse vil vi trolig aldri slutte med å verdsette menn og kvinner som tjener som et forbilde på medmenneskelighet og nestekjærlighet, og som har tjent sine sine brødre og søstre på uselvis vis.
Nelson Mandela, Dalai Lama, Martin Luther King og Mathma Ghandi er eksempler på slike mennesker som er omgitt av en særegen, nærmest helgenaktig, nimbus. Når moderne mennesker blir spurt om hvem de beundrer mest, eller kunne tenkt seg å møte, er svaret ofte en av personene ovenfor.
Den unge pakistanske kvinnen, Malala, er et nytt skudd på denne eksklusive stammen. Det skyldes dels at hun uredd blogget om kvinners rett til utdannelse, men ikke minst at hun var overbærende og tilgivende ovenfor talibanerne som skjøt henne i ansiktet.
Ikke alle kan være en Ghandi, eller en Malala, for den saks skyld. Likevel er det jo mange som hver dag arbeider for å gjøre verden til et bedre sted. Noen gjør det i kraft av sitt arbeid i det offentlige, eller i profesjonelle hjelpeorganisasjoner. Andre gjennom ulønnet frivillighetsarbeid.
I forbindelse med en artikkel jeg skriver for et annet tidsskrift intervjuet jeg forsker ved KIFO, sosiologen Pål Ketil Botvar. Han kunne fortelle noe interessant om folks holdninger til sosialt arbeid. Det arbeidet religiøse organisasjoner og stiftelser, som Bymisjonen eller Frelsesarmeen utfører gjør stort inntrykk på folk. Det blir betraktet som uegennyttig og utført uten skjulte motiver. Lignende type arbeid utført av offentlige ansatte er ikke like imponerende i folk flests øyne. De gjør jo bare jobben sin, tenker mange.
En lignende holdning gav statsviteren Janne Haaland-Matlary uttrykk for i 2011, da hun skulle vurdere ulike fredsprisutdelinger gjennom tidene:
“Det er litt på siden å gi prisen til aktører som bare gjør jobben sin som Leger uten Grenser, Røde Kors, FN, Amnesty og så videre. Det ufarliggjør prisen.””
Man kan hevde at årets fredsprisvinner også kvalifiserer til betegnelsen “yrkesvelgjørere”, folk som “bare” gjør jobben sin. Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW) er en mellomstatlig organisasjon med formodentlig godt betalte spesialister og byråkrater. Riktignok mente Haaland-Matlary at dette var en god fredsprisutdeling, men det var mange som ønsket at prisen i år skulle gå til Malala. Hennes mot og karisma gjør nok et større inntrykk på folk flest enn det trauste, jevnlige arbeidet til OPCW, og tilsvarende organisasjoner.
Ikke desto mindre kan alle som beundrer Malala trøste seg med at hun får anerkjennelse på andre måter. Hun har blitt hedret verden over, har talt for FNs generalforsamling og gjestet ulike fjernsynsprogrammer på begge sider av Atlanteren.
Det er henne vel forunt, men kanskje er det også greit at Nobelkomiteen i år velger å premiere arbeidet OPCW utfører? Et arbeid folk har tatt som selvfølge, i den grad man i det hele tatt har vært klar over at organisasjonen eksisterer. Selv om de om lag fem hundre ansatte yrkesvelgjørerne i OPCW mangler den dramatiske livshistorien og den helgenaktige utstrålingen til Malala, bidrar også de til å gjøre verden til et bedre sted. Ikke alle kan være Malala, men det er da hyggelig å bli hedret likevel.
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no.