Fra redaksjonen

Uke 46. Lynsjemobbmentalitet

Hans Olav Arnesen      |      10/11/2014

Kopi av P1040730Det finnes knapt noe mer skremmende enn en mobb som har fått ferten av blod.

Et kristent ektepar ble lynsjet i Pakistan i forrige uke. Noen hevdet at de hadde ødelagt Koranen. Etter å ha blitt mishandlet av folkemengden ble de kastet i forbrenningsovnene i et teglverk. Mannen var ennå i live på dette tidspunktet. En islamsk predikant skal ha ledet mobben.

Grusomheter som dette gjør inntrykk, men er dessverre ikke noe nytt i Pakistan. Myndighetene har sin del av skylden. Riktignok har ingen ennå blitt henrettet for blasfemi, men flere tiltalte og dømte har blitt drept av attentatmenn, eller lynsjet.

De såkalte antiblasfemilovene har for mange blitt et symbol på alt som er galt i Pakistan. Og de rammer først og fremst religiøse minoriteter som kristne og ahmadiyyamuslimer. Halvparten av de tiltalte i blasfemisaker har tilhørt en religiøs minoritet, selv om muslimer utgjør nittiseks prosent av befolkningen.

Dette skaper et klima av frykt mellom innbyggerne i Pakistan, hvor alle kan angi hverandre for blasfemi. Det er en anklage det er vanskelig å bevise, men like vanskelig å renvaske seg for, og når straffen deles ut på privat initiativ hjelper det ikke nødvendigvis om man skulle bli frikjent, eller benådet.

Angiveriet kan gi seg vanvittige utslag i blant. En av de mer absurde blasfemianklagene fant sted i 2010, da en pakistansk lege kastet visittkortet til en plagsom selger i søppelkassen. Den skuffede selgerens navn var Mohammad, og bitter som han var anmeldte han dermed legen for å ha kastet Profetens navn i søpla.

For oss nordboere virker dette uforståelig. Dels fordi blasfemi ikke lenger opprører sekulære nordmenn. At folk kan gå kollektivt amok og myrde uskyldige mennesker er heller ikke lett å begripe. Nordmenn er altfor individualistiske til å danne lynsjemobber, eller?

Fullt så enkelt er det nok ikke. Nordmenn kan være riktig så ivrige etter å dømme, og like komfortable med å gjøre det i flokk som alle andre. I Norge synes det riktignok som om “lynsjemobben” først dukker opp når man antar at en presumptivt sterk person har begått et overgrep mot en svakere part, stikk motsatt av i Pakistan. Det er selvfølgelig et sympatisk trekk ved norske lynsjemobber, men det betyr naturligvis ikke at de har rett, eller at de ikke kan gjøre stor skade.

Riktig stygt blir det nemlig som regel når mobben, som i Norge ofte består av en nokså samlet offentlighet, har bestemt seg for at de vet hva som rører seg inne i hodet på folk. Det så vi veldig tydelig i den såkalte ambulansesaken, hvor mange ganske raskt “visste” at ambulansesjåførene hadde rasistiske motiver for å etterlate en skadet Ali Farah i Sofienbergparken.

Man har ennå til gode å påvise telepatiske evner blant mennesker, og hvordan så mange kunne være så sikre på at de visste hvorfor ambulansesjåførene handlet som de gjorde er like gåtefullt og oppsiktsvekkende i dag som den gang. Siden har mye informasjon kommet til som har belyst saken fra flere sider, og forhåpentligvis har flere lært noe om hvor uklokt det er å dømme folk basert på mangelfull kunnskap og egne fordommer.

Ikke desto mindre skjer det igjen. Denne gangen har mobben gått løs på en offiser som beordret tre kvinnelige soldater til å bade nakne i en elv, hvorav en gråt og ba om å få slippe. Det er mangt man kan diskutere rundt denne saken. Prinsipielle spørsmål som hva et befal kan forvente av en menig, om hvor grensene for likebehandling mellom kjønnene går og så videre. Det man derimot ikke kan gjøre er påstå at man med sikkerhet vet noe om hvilke motiver offiseren hadde for å handle slik han gjorde.

Det er det likevel mange som gjør, og offiseren skal etter sigende ha vært motivert av ønsket om å se kvinnene nakne. Korsfest, korsfest-stemningen som har preget både sosiale medier og avisene vitner om at vi ikke har lært all verdens av ambulansesaken.

Med tiden ble det klart hvilken voldsom psykisk belastning det hadde vært for ambulansesjåførene ikke å få forsvart seg selv i offentligheten, å vite at det var en lang rekke opplysninger som ikke kom frem, og at egen arbeidsgiver fordømte dem i mediene.

Når slike saker dukker opp kan det være lurt å gå noen runder med seg selv for å forsikre seg om at man virkelig uttaler seg på et informert grunnlag. Hvis ikke kan man ende opp med den ubehagelige erkjennelsen at man selv har vært del av en lynsjemobb.

Og kan du være helt sikker på at det ikke en dag er du som står foran en mobb som ønsker å se deg korsfestet?

Religioner.no lenker :

 , , , , ,