Uke 49. Bevæpningsutrygghet
Det er ikke våpen som dreper. Det er det mennesker som gjør.
Dette noe snusfornuftige utsagnet blir brukt av NRA – Den nasjonale rifleorganisasjonen i USA når de skal argumentere mot innskjerpelser av våpenlovene i landet.
Slik er det imidlertid ikke bare NRA som tenker. Da en politimann i august skjøt og drepte en småkriminell svart mann i den amerikanske byen Ferguson brøt det ut opptøyer. Mange i den svarte delen av befolkningen så på dette som et fatalt utslag av den trakasseringen ordensmakten utsetter dem for, og som hvite borgere plages langt mindre av. Det var politimannen og fordommene hans, ikke våpenet, som drepte Michael Brown.
Vi har hatt tilfeller av politivold med døden til følge i Norge også, men de har vært svært sjeldne. Det kan nå endre seg. Politiet har fått tillatelse til å bære våpen i fire uker, og kan søke om forlengelse.
Begrunnelsen er et skjerpet trusselbilde for tjenestemenn i uniform. Den islamske staten (IS) har oppfordret til angrep på politi. Slike angrep har da også funnet sted. Blant annet ble fire politimenn angrepet med en øks på gaten i Queens, New York. Gjerningsmannen ble skutt, mens alle politimennene overlevde. I Melbourne i Australia ble to politimenn knivstukket av en IS-sympatisør like utenfor en politistasjon. Angrepsmannen ble skutt og drept, mens politifolkene klarte seg.
Hvordan ville det endt dersom ikke det australske og amerikanske politiet var bevæpnet?
Vi nordmenn vet så altfor godt hvor ille det kan gå dersom det tar for lang tid før en bevæpnet terrorist blir møtt av tilsvarende bevæpnede tjenestemenn og -kvinner. Slik sett kan bevæpningen av norsk politi være en trygghet også for publikum her til lands, og ikke bare for politifolkene. Det eneste som kan stoppe en “bad guy” med et våpen, er en “good guy” med et våpen, slik NRA hevder.
Er det likevel mulig at en allmenn bevæpning av politiet kan ha stikk motsatt effekt og gjøre samfunnet mer utrygt?
Erfaringene fra Ferguson, og mange liknende tilfeller tidligere, spesielt i USA, Storbritannia og Frankrike, kan tyde på det. I etnisk mangfoldige land, slik Norge også har blitt, kan fatale sammenstøt mellom politi og minoriteter eskalere til opptøyer og ytterligere vold. Selv i de tilfellene hvor de drepte har vært kriminelle.
Også fra norske minoriteter har det vært ytret bekymring over bevæpningen av politiet. Når man opplever å bli stanset og forhørt av politiet langt oftere enn majoritetsbefolkningen er det ikke så underlig at man kan bli engstelig for at denne mistenksomheten fra ordensmaktens side kan få mer alvorlige følger enn den gjør i dag, dersom politiet bærer skytevåpen.
Særlig når terror er med i bildet kan det fort gå galt. Det fikk den brasilianske immigranten Jean Charles de Menezes erfare i England, to uker etter terrorangrepene på undergrunnen. Av grunner vi aldri får vite valgte de Menezes å flykte fra politiet da de ville forhøre ham, og løp ned til undergrunnsbanen hvor han ble skutt og drept som en mistenkt terrorist.
Slikt kan skje når politifolk er redde, på egne vegne og publikums. Kan vi være sikre på at det ikke kan skje i Oslo, som har tusenvis av illegale innvandrere som kan være troende til å legge beina på nakken når politiet vil forhøre dem?
En annen bekymring er naturligvis at politiets bevæpning, selv om våpnene er ment å beskytte dem mot terrorister, kan føre til at de kriminelle miljøene føler seg truet og velger å bære våpen i større grad enn i dag. På denne måten kan det som var et sikkerhetstiltak resultere i en utilsiktet opprustning som kan gjøre oss alle mer utrygge enn noen gang.
Hvorvidt det finnes tilstrekkelige etniske spenninger i det flerkulturelle Norge til å utløse opptøyer dersom politiet skyter en minoritetsmann, eller -kvinne, gjenstår å se. Forhåpentligvis ikke. Likevel kan det tenkes at man kan få en slik effekt dersom det eksempelvis er et medlem av Profetens Ummah, eller kanskje også det langt større, men fredelige Islam Net-miljøet, som blir skutt og drept.
Man vil sannsynligvis ikke få en slik reaksjon dersom personen som blir skutt faktisk er en terrorist, men dersom vedkommende er en radikal, men ikke-voldelig person, som blir skutt ved en feiltagelse stiller det seg muligens annerledes. Da vil det radikale islamistiske miljøet i Norge ha fått sin martyr, hvis død kan anspore dem som alt har en motvilje mot det norske samfunnet, men som foreløpig er ufarlige, til å velge en voldelig linje.
Det er et dystert scenario, og mye skal gå galt før vi kommer dit. Men om noen av de dystre spådommene ovenfor skulle vise seg å slå til vil vi ha gitt IS en usedvanlig billig seier. Alt i sikkerhetens navn.
Det er nemlig ikke våpnene som vil få skylden om noen blir drept som følge av bevæpningen. Det vil politimennene bli klandret for. Og kanskje samfunnet i sin helhet, dersom det er en radikal islamist som dør.