Uke 52. Julefred
Tyske og britiske soldater i ingenmannsland julen 1914. Kilde: Wikimedia Commons.
Julefreden senker seg over landet denne uken.
I våre dager innebærer det fremfor alt at man legger fra seg hverdagens bekymringer og stress og fokuserer på familiesamvær og hjemmehygge.
Tidligere har julefreden hatt en mer bokstavelig betydning. Som en tid hvor man skulle avstå fra voldsbruk. Brøt man julefreden ble man straffet adskillig hardere enn ellers i året.
Slike umoderne hensyn var det lite rom for i det tjuende århundret. Og for nøyaktig hundre år siden var Europas stormakter låst i en dødelig konflikt. Verdensomspennende, takket være deres mange oversjøiske besittelser.
Krigen som hadde brutt ut fem måneder tidligere hadde endt opp i en stillingskrig hvor soldatene lå forskanset i skyttergraver. Noen steder et godt steinkast fra fienden.
Av stormaktene var det kun britene og russerne som hadde noen erfaring med denne typen krig. Om russerne hadde lært noe av sitt nederlag mot Japan i 1905 kom det ikke til nytte i deres katastrofale invasjon av Øst-Preussen. Britene hadde imidlertid tapene de led i møtet med boernes skyttergraver og mausergeværer ved Magersfontein og Calenso ferskt i minnet.
De dyrekjøpte erfaringene fra boerkrigen hadde gjort Det britiske ekspedisjonskorpset bedre egnet til denne typen kamper enn deres fiender. Men sammenlignet med de store, stående arméene på Kontinentet var denne styrken svært liten, og de harde kampene i krigens første fase hadde redusert den ytterligere. På samme måte hadde tyskerne, belgierne og franskmennene alt lidd store tap. Livet i skyttergravene var fullt av plager, hvorav fiendens artilleri og kuler måtte konkurrere med fuktighet, kulde, lus og rotter om å gjøre tilværelsen verst mulig.
Soldatene gikk en elendig jul i møte.
Kanskje var det tyskerne som tok dette tyngst, da de har et særlig sentimentalt forhold til julen. I hvert fall var det tyske soldater som først tok initiativet til det som skulle bli et forbløffende eksempel på forbrødring mellom fiender.
Tyskerne pyntet skyttergravene sine med lys og juletrær, til britenes forbløffelse. Og de sang. Britene sang tilbake. Noen steder langs fronten steg soldater forsiktig ut av skyttergravene og begav seg over på den andre siden. For å hilse på fienden.
Første juledag bredte dette underlige fenomenet seg til store deler av fronten. Enkelte steder også til franske og belgiske soldater. Titusenvis av soldater som hadde gjort sitt beste for å drepe hverandre utvekslet i stedet sjokolade, sigaretter, alkohol, nyheter, håndtrykk og julehilsener. I følge noen beretninger fant det endog sted fotballkamper i ingenmannsland.
Dette er like forbausende i dag, hundre år etter, som det var da. Til dels fordi det var en slags historisk anakronisme, da julefreden, på nærmest førmoderne vis, senket seg over en moderne slagmark hvor den industrielle verdens enorme krefter for første gang fullt ut ble mobilisert i krigens destruktive tjeneste.
Videre tjener det som en påminnelse om at det på ingen måte var skrevet i stjernene at disse unge mennene måtte være fiender og drepe hverandre. Særlig tragisk er dette når man tenker på at de blodigste slagene på Vestfronten ennå hadde til gode å bli utkjempet, og at en ny krig skulle følge tjueen år senere.
For soldatene som opplevde det hele må det ha vært en sterk opplevelse, og en befriende pause fra krigens lidelser. Selv om den var kortvarig. Rapportene om utstrakt fraternisering med fienden må imidlertid ha fått det til å gå kaldt nedover ryggen til generalene. Hvordan ville soldatene reagere når det igjen ble gitt ordre om en offensiv, hvor de ble forventet å drepe mennene de i julen hadde sunget og drukket sammen med?
Det viste seg at generalene hadde lite å frykte. Beklageligvis. Og millioner av menn ble drept eller lemlestet i de kommende tre årene. Altfor mange, og altfor unge. Den tapte generasjon, som Hemingway kalte sine jevnaldrende.
Kanskje kunne det hele vært unngått dersom Europas ledere hadde vært tilstede i Flandern i 1914 da julefreden for en stakket stund senket seg over skyttergravene?
Ha en riktig god jul.
Hilsen Hans Olav Arnesen, redaktør.