Uke 7. Religionshistorie
“Hvem faen bryr seg om religionshistorie?” Det er tittelen på en paneldebatt arrangert av Fagutvalget for religionshistorie ved UiO. Fagutvalget var så vennlig å invitere meg til å delta i debatten, men selv om det blir vanskelig for meg å stille betyr ikke det at jeg stiller meg likegyldig til faget.
Det er det heller ikke mange andre som gjør. Nær sagt alle bryr seg om religionshistorie. Ikke nødvendigvis selve faget, men fagfeltet. Det finnes knapt noen her til lands som stiller seg likegyldig til spørsmål rundt religioner og livssyn. Kommer man først inn på slike emner i en sosial sammenheng har man gjerne staket ut kursen for diskusjonene i timevis fremover.
Det er selvfølgelig en bokstavelig talt festlig bonus religionshistoriestudentene har å se frem til ved endt utdanningsløp. Men vil det være bruk for dem som noe annet enn samtalestartere i selskapelig lag?
Helt klart. Det har utvilsomt blitt en økt interesse for religion og livssyn i den norske offentligheten. Norske aviser, radio- og fjernsynskanaler vier langt mer tid og ressurser til religionsstoff enn tidligere. Det betyr ikke at alt som skrives eller sies om religion i mediene er like bra.
De religiøse stereotypiene lever videre i beste velgående. Blant annet er mediene med på å reprodusere forestillingen om at Den katolske kirke har et særlig stort problem med seksuelle overgrep mot barn, selv om det ikke er noe som tyder på at det er tilfellet sammenlignet med andre institusjoner hvor voksne menn har tilgang på mindreårige. En stor og mangfoldig religiøs tradisjon som islam blir tidvis fremstilt nærmest synonymt med salafismen, mens islamsk lov, sharia, altfor ofte blir knyttet opp mot islamsk strafferett, gjerne ledsaget av bilder av amputerte lemmer og halshugging. Märtha Louises engletro blir ofte fremstilt som en slags forvrengt og misforstått variant av den kristne englelæren, fremfor å forstås innenfor sin egen nyåndelige kontekst. For å nevne noen eksempler.
Like skuffende er alle de tingene mediene ikke skriver om. Bølgen av ulike varianter av karismatisk kristendom som har strømmet over store deler av den tredje verden er kan hende det mest talende eksempelet. Selv om denne kristendomsformen nå omfatter flere hundre millioner mennesker, og bidrar til å endre verden på høyst materielt vis, leser vi ytterst sjelden om den i norsk presse.
Kort sagt: Forstår man ikke religion så forstår man heller ikke verden. Kanskje det vil endre seg en dag, men enn så lenge er det slik. Og ettersom sosiologene her til lands i stor grad har forsømt studiet av religion er det fremfor alt religionshistorie, eller religionsvitenskap, som det tilsvarende faget kalles ved enkelte universiteter, som tilbyr et komparativt studium av ulike religiøse tradisjoner som gir en slik innsikt.
Så hvordan kan norske nyhetsredaksjoner sørge for at kunnskapsnivået om religion øker i takt med den voksende interessen for fenomenet? Vel, en løsning er å sørge for å ha noen med en religionshistorisk fagbakgrunn på lønningslisten. Ønsker man å finne nye medarbeidere med denne typen spisskompetanse er Fagutvalget for religionshistorie ved UiO et godt sted å begynne letingen.