Uke 8. Makt
Vinterlekene i Sotsji skulle være et utstillingsvindu for Vladimir Putins autoritære regime. Det har vist seg å være et tveegget sverd. Dels fordi forberedelsene og organiseringen av lekene har gjort verden oppmerksom på svakheter ved det russiske systemet. I tillegg har menneskerettighetsaktivister, både i og utenfor Russland, benyttet seg av OL til å rette verdens oppmerksomhet mot kritikkverdige forhold i landet.
Det må de sies å ha lyktes med. Kritikken i vestlige medier har vært sterk. Hvorvidt kritikken fra utlandet har noen effekt er en annen sak. Enkelte mener den styrker Putin på hjemmefronten.
Putin har liten grunn til å frykte kritikk fra den russiske geistligheten. Den russiske kirken har blitt en viktig del av presidentens maktgrunnlag. Båndene mellom Putin og kirken er sterkere enn mellom noe annet russisk statsoverhode siden tsartiden.
Tidvis har tegnene på kirkens økende makt og rikdom blitt i overkant synlige. Det var tilfellet da kirken i god sovjetisk stil bestemte seg for å retusjere et bilde av patriark Kirill I på deres hjemmeside. Gjenstanden som ble fjernet fra bildet var en Breguet-klokke til mer enn 150 000 kroner. I dag er det likevel ikke så lett å komme unna med slikt, og trolig gjorde forsøket på å pynte på bildet mer skade enn gagn.
Slike små skandaler kan likevel ikke endre på det faktum at kirken har opplevd svært gode tider i de siste par tiårene. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991 var det kun 31 % av befolkningen som regnet seg som ortodokse kristne. I 2008 var andelen steget til hele 72 %. Denne veksten setter den russisk-ortodokse kirke i en misunnelsesverdig særstilling i et Europa hvor de fleste store kirkene er i tilbakegang.
Tilhørighet og tro er to forskjellige ting, som vi vet svært godt fra vår egen del av verden. Også i Russland er det færre troende enn antallet som identifiserer seg som ortodokse kristne skulle tilsi, men likevel er det mange som tror på så vel Gud som på et liv i det hinsidige. Interessant nok er utdannede russere tilsynelatende noe mer religiøse enn sine uskolerte landsmenn.
Det bør likevel nevnes at det står temmelig nøyaktig like dårlig til med kirkeoppmøtet i Russland som her hjemme. Kun 7 % oppgir å være innom en gudstjeneste minst en gang om måneden.
At så mange russere anser seg for å være ortodokse kristne viser hvor viktig østkirken er for den russiske identiteten. Den har vært med på å avgrense russerne fra sine katolske, og senere også lutherske, konkurrenter i vest.
Allerede før Moskva litt råflott ble utropt til det tredje Rom, etter Konstantinopels fall i 1453, hadde russerne kjempet mot katolske svensker, dansker og religiøse ridderordener i det hedenske Baltikum og Finland. At russere og ukrainere deler den ortodokse tro gjorde det også i sin tid lettere å frarøve polakkene herredømmet over Ukraina.
For det meste har kirken støttet lojalt opp under makten, helt siden Vladimir den store av Kiev gjorde den ortodokse kristendommen til statsreligion i sitt rike på slutten av 900-tallet e.Kr. Det betyr ikke at alle russiske herskere har respektert kirken. Peter den store må ha vært en av de mest blasfemiske monarkene i verdenshistorien, og gjorde ofte narr av kirken. Særlig i fylla.
Langt verre enn å bli gjort narr av er det likevel å bli forfulgt. Kommunistenes herredømme over Russland mellom 1917 og 1991 er den mørkeste perioden i den russiske kirkens historie.
Nå er denne tiden over og kirken er tilbake i varmen. Som de to årstallene over indikerer viser russernes egen historie, og en lang rekke andre eksempler verden over i de siste årene, at autoritære regimer kan falle både raskt og uventet.
Kanskje bør den russiske kirken ha det i mente før man binder seg for tett til den nye republikanske “tsaren” selv om han i øyeblikket synes å sitte svært så trygt ved makten?