Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 9. Bestialsexmoralisme

Hans Olav Arnesen      |      24/02/2014

Kopi av P1040730Alle liker vi å moralisere, enten vi befinner oss på høyre eller venstresiden, om vi er religiøse eller livssynhumanister. Svært få av oss liker imidlertid å få den moralske pekefingeren rettet mot oss selv, eller våre hjertesaker.

Dagbladets politiske redaktør, Marie Simonsen, er mer enn gjennomsnittlig glad i å moralisere. Det går blant annet ut over sexkjøpere, kvinner som baker, og alle som ikke deler hennes syn på norsk flyktninge- eller abortpolitikk

Da Marte Wexelsen Goksøyr, en skuespiller og samfunnsdebattant med downs syndrom, fikk holde en appell mot sorteringssamfunnet på NRKs sending fra grunnlovsjubileet fra Eidsvold ble det derimot for moraliserende for Simonsen.

En twittermelding fra Simonsen utløste en nokså heftig debatt i Vårt Land som hun så trakk seg fra, for så å fortsette den likevel, denne gangen i sin egen avis.

Det er ikke så rart at man føler ubehag når moralistiske utspill blir vendt mot en selv, eller møtt med like moralistiske motsvar, slik de gjerne gjør. Frykten for å møte seg selv i døra kan få noen og enhver til å tenke seg om før de gir uttrykk for sin rettferdige harme i offentligheten.

Heldigvis finnes det en løsning. Man trenger bare å finne en gruppe mennesker som er så få og så ufyselige at ingen vil ta dem i forsvar.

Ett eksempel på dette er antidyresexkampanjen som har fått en viss oppslutning i sosiale medier i den siste tiden. På Facebook har det vært begeistring over at Sverige nå har innført en lov mot seksuell omgang med dyr. I tillegg foregår det en underskriftskampanje for et tilsvarende forbud i Danmark.

Dette gir naturligvis folk en mulighet til å gi uttrykk for sin moralske fortørnelse over at det i det hele tatt er mulig å behandle dyr på denne måten. Det er “unaturlig”, “uforståelig” og “sykt”. I likhet med barn har dyrene ingen mulighet til å forsvare seg mot overgrepene påpekes det. Faktisk er de enda dårligere stilt i den forstand at de ikke engang kan protestere mot behandlingen de blir utsatt for.

Det er neppe noen overhengende fare for at nordmenn vil gå i fakkeltog nedover Karl Johan til støtte for akkurat denne seksuelle minoriteten. At folk flest synes dette avviket er motbydelig synes å være nokså klart, men trenger bestialsex av den grunn være dyremishandling?

Det er klart at det kan være det, men i så tilfellet vil det dekkes av eksisterende lovgivning mot dyremishandling i Danmark. Slik det var før Norge fikk et forbud i 2010, og Sverige nå i år.

Organisasjonen Djurens rett, gir følgende forklaring på hvorfor et forbud var på sin plass:

“Djur befinner sig i beroendeställning gentemot människan, och har få möjligheter att protestera eller värja sig mot övergrepp.”

Det er vanskelig å argumentere mot det faktum at våre husdyr befinner seg i et avhengighetsforhold til mennesker. Vi gjør ikke lenger akkurat som vi vil med dyrene, men det er ikke så langt unna. Man bedriver eksempelvis kunstig inseminasjon av hopper og kuer uten at man ser seg nødt til å innhente noen form for tillatelse, verken av hanndyrene hvis arvemateriale man forsyner seg av, eller hunndyrene man impregnerer med det.

Det er adskillig mindre hold i påstanden om at dyrene ikke kan protestere. Riktignok er det liten fare for at dyrene som føler seg misbrukt vil ta seg til nærmeste politikontor og fylle ut en anmeldelse av seksuelle overgrep, men de er utmerket godt i stand til å gi uttrykk for sine følelser på en måte som vi mennesker forstår.

En nylig studie utført i Ungarn viste at hundens hjerne reagerte på lyder på noenlunde samme måte som mennesker. At hunder og mennesker kommuniserer godt er ingen nyhet. Vi har levd sammen i tusenvis av år. Kanskje så mye som tretti tusen år hvor de individene som kommuniserte best med oss fikk leve og forplante seg , mens de andre ble luket bort.

Det er likevel ikke bare hunder og mennesker som forstår hverandre godt. Mennesker er svært gode til å lese dyrs følelser. Nesten like gode som trente adferdsforskere, ifølge biologen Marc Bekoff. Og dyr leser våre følelser, og hverandres, noe som er et stort evolusjonsbiologisk fortrinn. Det er riktig nyttig å vite sånn noenlunde hva et annet dyr føler, særlig om det kan skade deg, eller endog spise deg.

Enten det er denne empatien oss pattedyr imellom som har skylden, eller rett og slett en seksualdrift på reproduktivt avveie, er ikke mennesker de eneste dyrene som retter sin seksuelle oppmerksomhet mot andre arter. Som med mennesker er det gjerne hanndyrene som er de mest påtrengende, og de fleste som er vant med hundehold er trolig kjent med fenomenet.

Marint dyreliv er ikke noe unntak, og mennesker har opplevd å bli “antastet” av delfiner. Også her i Norge. Heldigvis oppfører delfinen seg litt mer ridderlig mot oss enn det havoteren gjør mot selunger. Hannhavoteren voldtar selungen, og fordi den holder selens hode under vann under akten, drukner den gjerne. Det spiller liten rolle for havoteren som har like få skrupler mot nekrofili som mot pedofile overfall på andre arter.

At den i vår liberale tids ellers så sjeldne gleden ved å kunne rase mot andres seksuelle tilbøyeligheter spiller en vesentlig rolle i engasjementet mot dyresex kommer kanskje aller tydeligst til uttrykk i omtalen av de såkalte danske “dyrebordellene”. Betegnelsen maner frem bilder av fjøsdyr med rød leppestift og gigantiske hoftebåndsholdere. I virkeligheten dreier det seg om en og annen bonde som låner ut kuer og hopper til folk som er villig til å betale for å få utløp for perversjonen sin.

Hvordan kan en bonde gå med på noe slikt? Kanskje fordi han tenker på hvor beskjedent utstyrt en menneskehann er sammenlignet med en hingst eller okse?  Kanskje også fordi han vet hvordan kunstig inseminasjon foregår, og til sist fordi han utmerket godt vet at dyrene har noe langt verre i vente, uten at folk flest reagerer på det. Det er langt mellom hvert fjøsdyr som dør en naturlig død.

Det er likevel ikke sikkert at gleden over å moralisere er den eneste grunnen til at vi reagerer så sterkt mot dyresex. Denne typen omgang mellom dyr og mennesker utfordrer også det postulerte skillet mellom oss og dem som blant annet de fleste religioner opererer med.

I Bibelen blir mennesket gitt herredømmet over dyrene, men det betyr ikke at man kan pleie seksuell omgang med dem. Moseloven krever faktisk at både dyret og mennesket skal dø dersom de blir tatt i akten. Det gjelder både menn og kvinner som har omgang med dyr.

Dette prinsippet om dyr som moralske vesener som kunne tiltales, dømmes og straffes ble videreført i dansk-norsk strafferett. Dyr kunne tiltales og straffes for en rekke forbrytelser. Også av seksuell art. Straffen var som regel døden.

Man straffer ikke dyr lenger. I hvert fall ikke via rettssystemet, og når dyr angriper mennesker bryr man seg ikke lenger om å rettsforfølge dem. Man simpelthen avliver dem. Hvorvidt dyrene merker noe særlig til forskjellen er en annen sak. Seksuelle overtredelser blir ikke dyrene lenger tiltalt for.

I hvert fall i Norge. På den hinduiske øya Bali ble en ung mann og en ku i 2011 tvunget til å gifte seg med hverandre da det kom frem at han hadde hatt omgang med dyret. Ekteparet ble så druknet etter vielsen. For brudgommen var drukningen symbolsk og ydmykende, mens den for kua var reell og fatal.

At man kan opphøye seg selv moralsk ved å fordømme andre er en kjent sak. Men velger man å fokusere på problem som er så ubetydelig som dyresex kan man i tillegg vise hvor mye man bryr seg uten at det koster deg mer enn den tiden det tar å poste en kommentar eller dele en lenke.

Bryr man seg derimot virkelig om dyrevelferd er det nok å ta av. Man kunne for eksempel satt seg inn i hvordan dyrene som fyller fryseren og kjøleskapet har hatt det før de endte der. Men da trår man inn på en farlig sti som kan føre til at man retter den moralske pekefingeren mot mannen i speilet, og det er noe de aller fleste av oss for enhver pris vil unngå.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no

Lenker:

 , , , ,