Meninger

Ta deg sammen´a

religioner      |      26/04/2013

Yousef Assidiq er rykende fersk spaltist i Religioner.no. Denne måneden skriver han om nødvendigheten av dialog, noe som kan være vanskelig, men også veldig fornøyelig. 

Av Yousef Assidiq

YousefAssidiq_foto.mariannesømmeI samfunnsdebatten er det lett å ende opp med å sitte på hver sin tue og kritisere hverandre uten å reflektere over hva den andre sier – en monolog.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg har lett for gå for den enkle løsningen når jeg møter komplekse utfordringer – nemlig å bare skrive et kritisk innlegg for å ha mitt på det tørre. Er ikke det litt feigt? Jo, kanskje..

Mange forbinder kanskje ordet ”dialog” med kaffe, kaker og damer i 50-60-åra som prater om barnebarn over litt strikketøy. Det var i hvert fall det jeg gjorde. Tenkte at debatt, konfrontasjoner og spissformuleringer var veien å gå – provokasjon.

I samfunnsdebatten er det mange virkemidler man kan bruke, og som debattant er det viktig å kunne spille på alle sammen. Noen ganger skal man gå i angrep, noen ganger skal man gå i forsvar. Noen ganger skal man leke dum og andre ganger skal man late som man er et offer – et spill.

Jeg har for eksempel gått veldig hardt ut mot Profetens Ummah – det har ikke vært fordi jeg trodde at de ville lytte til meg og ta kritikken min til seg – til det var den for provoserende, for bastant og for direkte. Jeg skrev utelukkende fordi jeg fryktet at forholdet mellom minoritet og majoritet skulle forverres.

Det var viktig for meg å vise at det finnes et alternativ – få frem at vi muslimer ikke er en homogen gruppe som har en felles agenda og plan som alle er forpliktet til å følge. Planen min var at folk ikke skulle konkludere på at Profetens Ummah var Islam – men at de skulle undre, stille spørsmål og søke informasjon.

Er det da feigt å drive med monolog? Skrive innlegg som man vet at ikke kommer til å nå den gruppa den er adressert til? Nei, noen ganger er det faktisk nødvendig.

Derimot om man skal løse samfunnsproblemer og løse konfliktene som oppstår – da kan man ikke sitte i skyttergravene eller på hver sin tue og skrike til hverandre. Da må man ut i felten, da må man møte folk til en kaffe og invitere til møter der man får mulighet til å lufte sin frustrasjon, komme med sine overbevisninger og dele tanker og ideer.

Dialog er kanskje litt klisjé – men det verden trenger er ulike mennesker med ulike kulturer, religioner og politisk overbevisning som sitter i samme rom og bare prater skit – eller som tar opp et viktig tema.

I Norge har vi en god tradisjon med dialog mellom de ulike livssynene og religionene. Vi blir invitert rundt i alt fra synagogen og til moskeen. Både ledere, medlemmer og interesserte møter opp for en løs prat eller et lite måltid.

Iblant er det fortsatt viktig med konfrontasjon, det å sette ting på spissen og være direkte.

I tillegg til å lære litt om hverandres overbevisning, så lærer man også å vise toleranse i praksis. Vi lærer å forsvare hverandres rett til å tro på det man føler er mest riktig. Vi kommer nærmere hverandre som ukrenkelige mennesker og vi former sterke menneskelige bånd som blir sterkere enn vår uenighet rundt tro, kultur eller internasjonal politikk.

Jeg har flere jødiske venner på Facebook. Vi kan krangle så busta fyker om situasjonen i Midtøsten. Vi kan skrike til hverandre om utenrikspolitikken til USA. Vi kan krangle så høylytt at vi ikke prater med hverandre på flere dager – men de båndene vi har bygget opp oss igjennom som kompiser som brødre og søstre i troen er mye sterkere enn disse uenighetene som kanskje før førte oss ut i håndgemeng og konflikter.

Det er noe spesielt med at Det Mosaiske Trossamfunnet kan ringe til Islamsk Råd Norge når de har sett en uttalelse eller kommet over noe som de syntes fortjener en kommentar – og generalsekretæren er på banen med en gang – tar ansvar og ordner opp.

Det er noe spesielt når muslimer, jøder, sikher og kristne sammen legger strategier for å bekjempe antisemittisme i skolen og i samfunnet for øvrig – eller når trossamfunnene går sammen om å motarbeide muslimhets og islamofobi.

Jeg har vært med på flere møter og seminarer på Human-Etisk Forbund. De frister meg med vafler og hyggelige samtaler. Hvem kan vel si nei til det? Selvsagt er det mange der som har et syn på religion som får det til å bli en smule varmt i topplokket. Samtidig så kan nok jeg provosere dem like mye med min konservative religiøse forståelse av enkelte ting i samfunnet.

Igjen så har vi den genuine forståelsen av hverandres ukrenkelige verdi at vi klarer å diskutere disse prinsipielle verdispørsmålene uten å rive av hverandre hodet eller gå i tottene på hverandre – dette er takket være den mangeårige dialogen som har ført oss nærmere hverandre og som har skapt et fundament i oss som aktivt deltar i dem som gjør at vi bedre kan takle uenighet og diskusjoner uten at vi blir ufine mot hverandre.

Dette dialogarbeidet som blir gjort i alle menigheter og av alle trossamfunn er utrolig viktig og vi skal ikke kimse av hvordan dette kan forebygge fremtidige konflikter og bidra til å styrke samholdet som helhet i landet vårt. Bare se hvordan de ulike trossamfunnene har stått sammen mot terror og ekstremisme. Kirken har også støttet oss muslimer når vi har blitt krenket – alle er ikke enige i reaksjonene våres – men vi har bygget disse relasjonene for at de skal tåle uenighet.

Iblant er det fortsatt viktig med konfrontasjon, det å sette ting på spissen og være direkte. Noen ganger har motparten lagt litt opp til det selv, men vi burde gå langt i å forsøke å innlede samtaler og konstruktive dialoger – selv om det kanskje iblant er mer utfordrende enn givende i starten.

Til slutt har jeg lyst til å fortelle om den siste dialogsamlingen jeg var på. Den ble arrangert i samarbeid mellom Minhaj moskéen og Vålerenga kirke.

Temaet var: ”Hva er påske?” og vi hadde alle med oss litt mat som vi la på et felles bord. Det ble litt pakistansk, litt tradisjonell påskemat og vegetar.

Vi fra Minhaj hadde med oss både en kvinnelig og en mannlig imam, mens kirken stilte med to kvinnelige prester og selveste dialogsjefen for kirkene i Norge. Det var sånn ca 50/50 fordelt mellom kristne og muslimer (tilfeldig) og også mellom kvinner og menn. Det var noe spesielt med en imam og en prest i koselig samtale om hva religionen betyr for dem og hvor mange likhetstrekk det egentlig er.

Prestene fortalte om jødisk påske og om kristen påske mens vi muslimer holdt en tale om hvor viktig Profeten Jesus (fred være med han) er i vår tro og kort om alle likhetstrekkene, men også litt om hvor vår oppfatning av han er annerledes.

Hvor kult er ikke dette? Jeg hadde med meg foreldrene mine og det sterkeste inntrykket mamma fikk var av imamen som tok henne hardt og fast i hånda. Hun trodde ikke at han ville hilse på henne. Samtidig fikk pappa et fast håndtrykk av vår kvinnelige imam, også han fikk en fordom mindre.

Samtidig var vi muslimer mest opptatt av historien til en kristen konvertitt som hadde forlatt islam til fordel for kristendommen. Historien hans var mistenkelig lik min egen. Hvor kult er ikke det? På forhånd var han skeptisk, for han trodde han ville møte fordømmende blikk – men ble møtt av interesse.

Vi er nødt til å ta oss selv litt mindre høytidelig og tørre å utfordre både troen og religionen med humor og satire.

Dette er dialog på sitt beste.

Fremover så er vi nødt til å tørre å utfordre oss selv mer i møte med andre mennesker, vi må tørre å ta kontroll over fordommene våre og utfordre dem. Alle har noe å jobbe med i møte med andre mennesker, og det vil alltid være noe å lære.

Personlig har jeg blitt ordentlig fascinert av sikhene. De har en egen evne til å presentere humor og tar seg selv så lite selvhøytidelige og spøker både med turban og skjegg. Der tror jeg mange religiøse – inkludert meg selv og oss muslimer har mye å lære.

Vi er nødt til å ta oss selv litt mindre høytidelig og tørre å utfordre både troen og religionen med humor og satire. Det skaper tillit og det er tegn på at man er sikker og solid på det man tror på.

I samfunnsdebatten fremover blir vi nødt til å finne en balansegang mellom det å møtes og diskutere ting ansikt til ansikt – og det å ta en offentlig skittentøysvask. Noen ganger er vi nødt til å ta brutale oppgjør og tydeliggjøre mangfoldet ved å utfordre de ekstreme og intolerante stemmene – men det bidrar ikke til noen løsning i det lange løp.

Vi må bli flinkere til å invitere og favne om også disse gruppene i dialogene vi fører. Kanskje har vi ikke så mye å lære av hverandre, kanskje har vi ikke så mye å være enige om – men vi alle liker vafler, god mat og bare det å møtes for et måltid. Det er med på å legge de første byggesteinene på byggverket – tillit.

Her har jeg selv en veldig lang vei å gå – Jeg har vanskelig å se meg selv i dialog med noen som jeg er så fundamentalt uenig i – nettopp derfor er det så viktig å gå i dialog med akkurat disse gruppene. Både for oss selv – og for dem.

Etter at foreldrene mine var med meg på dialog – så har de bestemt seg for å lage et liknende prosjekt på Nøtterøy der jeg har vokst opp, i kirken der. På sensommeren så har vi tenkt til å dra med oss imamene våres og en gjeng fra moskeen der jeg går i Oslo og til Nøtterøy for å forsøke å samle det muslimske samfunnet der til å gå i dialog med de andre religiøse menighetene – Gjerne også Human-Etisk Forbund Vestfold. Der er tanta mi sjef, så det burde ikke være noe problem.

Jeg har familie i Nord Norge også. Kanskje de kan fortsette dialogen der? Sånn spres kunnskap, sånn spres forståelse for menneskets ukrenkelighet. Sånn skaper vi sammen et bedre samfunn – for alle.

Les mer om og av Yousef Assidiq:

Nedenfor finner du noen bilder fra dialogmøtet i Vålerenga kirke. 

 , , ,