Meninger

Når får fostre egenverdi?

religioner      |      01/06/2017

Den siste tidens abortdebatt har vært intens og forvirrende. I dette innlegget forsøker Andreas Wahl Blomkvist å bøte på noen av misforståelsene ved å presentere sine argumenter til fordel for provosert abort av fostre med Downs syndrom på en systematisk og oversiktelig måte.

Av Andreas Wahl Blomkvist

Det pågår en omfattende og følelsesrik debatt om sorteringssamfunnet. Kommentator i Vårt Land, Håvard Nyhus, har ganske så rett bemerket at flere debattanter snakker forbi hverandre fordi de antar at alle deler samme premiss og verdensanskuelse. Dette kan gi rom for frustrasjon, og i denne teksten vil jeg derfor ta Nyhus sitt råd og nokså trinnvis forklare min tankegang.

1. Det innledende premiss

Så fremt alt annet er likt, så er det bedre å ikke være blind, enn å være blind. Det er bedre å ikke være paralysert, enn å være paralysert. Det er bedre å ikke ha Downs syndrom, enn å ha Downs syndrom. Den siste påstand er det innledende premiss. Hvis du er uenig dette, så lurer jeg på hva du legger i ordet «bedre». Hvis det er «hipp som happ» om du har Downs syndrom eller ikke, så er vi grunnleggende uenig i vår metaetikk: Hva betyr bra, bedre, dårlig og dårligere for deg? Man kan hevde at «bedre» i det innledende premiss ikke fanger viktige forskjeller utover en funksjonsnedsettelse, men så fremt alt annet er likt så blir dette irrelevant. Hvis du er uenig premisset, så hevder du implisitt at Downs syndrom enten er å foretrekke, eller er likegyldig for ens liv.

Fra mitt ståsted handler moral om spekteret av alle mulige opplevelser som bevisste skapninger kan ha. Bedre og dårligere refererer til endringer i vår oppfattelse av vår tilstand og hvordan dette også påvirker andres opplevelse (i vid betydning av ordet). Endringer som er «bedre» kan forstås snevert som nytelse (hedonisme), som velvære eller lykke (eudaimonia), eller en blanding av flere positive opplevelser og verdier (pluralisme). Du kan så klart være uenig at moral i bunn og grunn må handle om bevissthet, men samtidig være enig det innledende premiss, og vice versa.

2. Et nytt hypotetisk liv

Hvis vi hypotetisk skal ha et nytt liv til verden og kan uproblematisk velge mellom normalt antall kromosomer eller trisomi (ett ekstra kromosom, som leder til funksjonshemming), så mener jeg det følger fra ovenstående premiss – gitt at alt annet er likt – at det er bedre å velge et normalt antall kromosomer. Dette er fordi det er gjennomsnittlig bedre for livet selv, dets pårørende og samfunnet å ikke ha trisomi enn å ha trisomi. Her bør det bemerkes at jeg legger en konsekvensialisme til grunn, hvilket vil si at den riktig handlingen er den som produserer de beste konsekvensene («beste» refererer her til samme hypotetiske målestokk(er) jeg introduserte i første punkt).

Er det for eksempel et «gode» at minst noen blir født med ryggmargsbrokk?

Resonnementet er fortsatt helt abstrakt. Innvendinger som frykten for et homogent samfunn eller devaluering av mennesker med Downs syndrom er irrelevant da alt forblir likt forutenom dette ene livet. «Valget» er heller ikke betinget av å ta abort. Noen vil kanskje si det er galt å i det hele tatt ta valget fordi valget i seg selv er prinsipielt galt (en type pliktetikk overfor valg mellom kommende liv). Men det å ikke ta et valg er i seg selv å la terningen rulle: Du øker sjansen for at noen får trisomi som ellers kunne vært unngått. Kort sagt mener jeg en slik pliktetikk gjør oss handlingsløse i situasjoner der vi kan og bør handle for oppnå bedre konsekvenser.

3. Den bivirkningsfrie vaksinen

Vi trekker tankerekken videre og introduserer en bivirkningsfri vaksine som gjorde at man unngikk at enhver befruktning førte til trisomi. En slik «vaksine» er ikke helt utenkelig. Bør kvinner som ønsker barn ta denne vaksinen? De fleste later til å være enig at dette er det riktige, dels fordi det å ikke ta et valg er å unødvendig øke risikoen for å gi noen alvorlig funksjonsnedsettelse med forkortet levetid og potensielt massevis av somatiske og psykiske plager. En innvending kan være at populasjonen blir mer homogen når en slik vaksine vil hindre at flere blir født med Downs syndrom. Spørsmål blir da: Er det negativt at ikke flere har denne typen trisomi? Hvordan henger dette sammen med andre tilstander? Er det for eksempel et «gode» at minst noen blir født med ryggmargsbrokk?

Denne medisinske parallellen kan trekkes videre; Vi anbefaler gravide å ta ekstra tilskudd av folsyre før og under første del av svangerskapet fordi dette har en betydelig forebyggende virkning mot at fosteret får ryggmargsbrokk. Konsekvensene av ryggmargsbrokk varierer fra det relativt bagatellmessig til lammelser, urinveis- og tarmproblematikk, vannhode (hydrocefalus) og kognitive vansker. En moralsk panikk mot denne anbefalingen er så vidt jeg vet fraværende. Det er ingen som skriker eugenikk og det er få insinuasjoner om at de som støtter tiltaket også deevaluerer livene til de med ryggmargsbrokk.

Min mistanke er at de fleste følger Aksel Braanen Sterri eller meg til vi står overfor et embryo som allerede har en tilstand.

4. En bivirkningsfri medisin

Gitt at kvinnen nå har et foster med trisomi og vi har en pålitelig bivirkningsfri medisin som fjernet det ekstra kromosomet i alle cellene. Bør kvinnen ta medisinen? Blant de 90 prosent som velger abort ved påvist Downs syndrom, så tror jeg mange heller ville valgt medisinen. Er det galt å bruke en slik medisin? I så fall, hvorfor?

En innvending her er at tilstanden er en del av identiteten til personen med kromosomfeil. Siden medisinen vil fjerne kromosomfeilen, så risikerer vi å utslette en del av identiteten, hvilket er prinsipielt feil. Men dette virker urimelig. Hvis vi hadde hatt en kur for cystisk fibrose (en alvorlig medfødt genfeil som gir bl.a. alvorlig lungesykdom med jevnlige alvorlige lungebetennelser) så ville vi nok ikke holdt vekk medisinen fordi gjentatte lungebetennelser er en del av personen. Ei heller ville vi holdt vekk en medisin som fjernet en medfødt blindhet. Og hvis vi skulle funnet en medisin mot demens, så ville vi ikke nølt med å kurere demente fordi «demens» har blitt en del av deres identitet. Motstand mot en slik medisin ville vært i strid med mye av det vi gjør i moderne medisin hvor vi forsøker å behandle årsaken til funksjonsnedsettelse og forbedre personens helse.

5.0 Abort, uansett årsak

Den reelle debatten handler nok om vi har gode grunner å abortere et foster som allerede har en alvorlig tilstand, og hvorvidt trisomi kan gå innunder dette.

Fra et kristent ståsted, så er det rimelig at man kan være enig det ovenstående, men være klart uenig her. Det skjer angivelig noe magisk og spesielt ved befruktningen som gjør at det er galt å ta abort. Men fra et vitenskaplig og naturalistisk ståsted, så skjer det ikke så mye spesielt. Ja, to celler blir til en, og denne cellen med sitt nye arveanlegg begynner å dele seg i harmoni med seg selv.

Referanser til nazisme, med utryddelse av levende mennesker, blir i denne sammenhengen følelsesladede utspill uten relevans.

Men vi snakker likevel kun om en ubevisst organisering av celler. Til sammenligning, hjernen til en Drosophila melanogaster (en type flue) består over hundre tusen tilknyttede nevroner i et organisert nettverk som registrerer omgivelsene. Et embryo gjør ingenting av dette, og et foster inntil minst ca. uke 23 er helt uten bevissthet, ønsker og evne til lidelse. Gitt at moral handler om endringer i bevissthetstilstander, virker det urimelig å gi fosteret en selvstendig moralsk verdi fra øyeblikket ved befruktning. Våre hensyn ligger i all hovedsak hos kvinnen fordi hun er bevisst, har en vesentlig interesse i fosteret og har det tilknyttet sin kropp. Dette er hovedsakelig hvorfor vi godtar abort til uke 12 uansett årsak.

Som et sidespor kan det være interessant å bemerke at mange svangerskap ender i spontanabort uten at kvinnen merker at hun i det hele tatt var gravid. Vi gjør ikke stort i medisinsk forskning for å redde disse potensielle livene, men noen mener kanskje vi burde det?

Med NIPT-blodprøven så kan trisomi påvises innen utgangen av 12. uke, og de fleste kvinner – som i dag – vil nok velge å ta abort ved påvist trisomi. Det ville vært underlig om man skal være for abort innen uke 13 uansett årsak, men imot abort begrunnet i trisomi hos fosteret. En seleksjonseffekt vil i praksis uansett oppstå.

5.1 Abortlovsparagraf 2c

Abortlovsparagraf 2c gjør det mulig å ta abort etter 12. uke hvis fosteret «kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet.» Dette har i praksis muliggjort en diskriminering mellom friske fostre og fostre med trisomi, hvorpå sistnevnte kan, og typisk blir, abortert etter 12. uke.

Paragrafen har dels vært nødvendig fordi flere tilstander, som kromosomfeil, ikke lar seg oppdage før senere. Men med NIPT blir paragrafen – for trisomiene sin del – overflødig da den muliggjør tidligere oppdagelse. Man kunne også forlenget retten til selvbestemt abort til for eksempel uke 23. Begge vil fjernet den «rettslige diskriminering», tross at det i praksis ville vært en seleksjon allikevel.

Det var hovedsakelig mot denne rettslige diskrimineringen Magelssen brakte menneskeverd på bordet. I et nøtteskall frontet han menneskeverdet som et trumfkort overfor enhver begrunnelse for forskjellsbehandling og dermed også paragrafen. Ideelt sett hadde medisinen fra punkt fire vært et bedre alternativ enn å diskriminere mellom fostre, men i mine øyne er den hypotetiske medisinen moralsk svært likt det å ta abort og forsøke på nytt. Dette vil forklares nærmere.

Det neste fosteret (foster nr. 2) som «kommer til verden» er så klart ikke identisk med foster nr. 1. Likevel, ved å gi en medisin som fjerner kromosomfeil i foster nr. 1 endrer vi fullstendig hvilket liv og hva slags person som dannes. Uten medisinen får personen et fremtidig liv med en trisomi. Med medisinen får vi en frisk person. Forskjellen mellom medisinen og det å ta abort er omtrent som følge: Ved å ta abort og forsøke på nytt blir fosteret erstattet med et annet foster. Ved å ta medisin blir alle cellene som utgjør fosteret endret til nye friske celler. Er det en essensiell moralsk forskjell som gjør at det ene skal tillates, men ikke det andre? Jeg ser den ikke.

Hvis «menneskeverd» er en innvending her, så er det også til dels en innvending mot medisinen. Personen blir en annen person i begge tilfellene, og «menneskeverdet» til en med trisomi blir like mye diskriminert om vi fjerner det potensielle livet med medisin eller med abort. Realiteten er at vi «velger» en potensiell livskvalitet med både medisin og abort. Dette gjelder dog ikke hvis man tror på en uforanderlig «sjel» som ligger i foster nr. 1, og som visstnok forblir den samme uansett medisin eller ei.

En annen underliggende og mer sekulær antagelse kan være at personen er sin tilstand, og dermed har sin identitet og menneskeverd uløselig tilknyttet denne. Det er viktig å forstå at jeg ser på kromosomfeil, genfeil og sykdom som «tilstander» som vi bør (hvis vi kan) søke å forhindre eller helbrede (det er så klart tilfeller der forskjellen mellom «genfeil» og ubetydelig variasjon er gråaktig, men det er ikke tilfellet her.) Den store forskjellen mellom kritikerne og meg selv er at jeg ikke tillegger noe selvstendig moralsk verdi hos fosteret, og tenker konsekvensialistisk om det potensielle livet. For meg går det «moralske startskuddet» ikke ved befruktning, men når fosteret begynner å bli bevisst, altså, når det det blir noe å være et foster. Referanser til nazisme, med utryddelse av levende mennesker, blir i denne sammenhengen følelsesladede utspill uten relevans.

I all hovedsak har jeg forsøkt å støtte et stortingsfattet lovvedtak, og hvis Stortinget faktisk skulle begynne å gli imot utryddelse av levende mennesker på bakgrunn av livskvalitet, så skal jeg være i fremste rekke for å stå imot dette. Det kan også bemerkes at abortloven også muliggjør abort utover 12. uke hvis «svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan føre til urimelig belastning for kvinnens fysiske eller psykiske helse» (§ 2a) eller «kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon» (§ 2b).

«Menneskeverd-innvendingen» har dessuten en tendens til å bli fort mer forvirrende enn oppklarende. Som forklart i et tidligere innlegg, så har så å si ingen av kritikerne kommet opp med en «forankring» av menneskeverdet som gjør at menneskeverdet kan appliseres til et foster, og følgelig mister innvending sin tyngde. Den mest relevante og kanskje mest gjennomtenkte kritikken er at fosteret gradvis bygger seg opp et fullt menneskeverd. Dette gjør at vi ikke kan sette likhetstegn mellom levende mennesker og tidlig foster, men samtidig at ingen diskriminering bør forekomme mellom ulike foster.

Jeg hevder at dette skillet mellom «menneskeverd» (nå gradert etter hvor langt i utviklingen fosteret er) og livskvalitet (i vid betydning av ordet) er falsk. Det er på grunn av vår felles menneskelighet (fremfor alt, bevissthet, men også livsutfoldelse med dets fysiske og psykiske muligheter) at vi har konstruert et «menneskeverd». Men fosteret vi snakker om har ikke noe livskvalitet, kun et potensiale for dette. Og siden potensielle livskvaliteter hos et foster ikke er identisk med hverandre, så bør vi ikke nekte kvinnen å ta valg basert på denne informasjonen. Synd er det hvis et imaginært menneskeverd skal bli en sovepute for å ikke kunne la kvinnen bestemme om det kommet barnet skal ha en krevende og alvorlig funksjonshemming eller ikke. Da ofrer vi unødvendig lidelse på et konstruert alter.

 ,

  • Håkon Kravdal

    Hei,
    Mye å ta tak i her for en som en som ikke deler så mange av dine grunnleggende premisser. Lar imidlertid det meste ligge nå. Jeg er mest interessert i høre hva du tenker om hva som gir oss mennesker verdi. Jeg skjønner at bevissthet for deg står helt sentralt. Betyr det at fluer og mennesker har like stor moralsk verdi? Hvis ikke, hva er det som ev. gir oss mennesker større verdi?

    • Andreas Wahl

      Hei Håkon, takk for kommentar!
      Fluer og mennesker har ikke like stor moralsk verdi fordi fluer er ikke bevisste, og hvis de er bevisste i en eller annen rudimentær form, så har de langt lavere kapasitet for å danne preferanser og føle lidelse og velvære.

      • Håkon Kravdal

        Takk for svar!
        «Men vi snakker likevel kun om en ubevisst organisering av celler (altså embryoet). Til sammenligning, hjernen til en Drosophila melanogaster (en type flue) består over hundre tusen tilknyttede nevroner i et organisert nettverk som registrerer omgivelsene.»

        OK, i så fall misforstod jeg. Men gitt sitatet over skulle en tro at selv fluer kunne ha «bevissthet» i form av å ha preferanser og kanskje også kjenne smerte. Uansett, det er ikke så viktig.

        Men mener du at andre dyr, for eksempel en mus, har bevissthet? I så fall, har mennesker og mus lik verdi? Hvis ikke, hvordan begrunner du det?

        Jeg beklager hvis jeg går litt omstendelig fram her, men jeg tror det er bedre enn at jeg gjør en hel masse antakelser 😉

        • Andreas Wahl

          Det kan godt være jeg skal ta på litt av skylden for at det ble uklart. Intensjonen min var motsatt vei, nemlig at fluer, som embryo, åpenbart ikke har preferanser eller kan føle smerte. Dette er i hvert fall delvis hvorfor vi behandler fluer annerledes enn mus, og mus annerledes enn sjimpanser osv.

          Bra at du spør istedenfor å anta (det er det mange som ikke gjør!). For å gjøre det kort svarer jeg direkte ut ifra hva jeg mener:

          Ja, mus har nok bevissthet. Jeg følger sånn delvis klassifiseringen til Bjørn Grinde i boka «Bevissthet» her.

          Nei, de har ikke lik verdi. Begrunnelsen er at bevissthet gir deg en viss moralsk verdi, men ikke automatisk like mye som andre bevisste skapninger. Det er fordi evnen til å føle lidelse og smerte, velvære og glede, er annerledes mellom ulike skapninger. Mennesker står særdeles høyt fordi vi både er selvbevisste (vi vet at vi selv er bevisste) og kognitiv kan danne og formulere våre preferanser og ønsker.

          • Håkon Kravdal

            Ah, skjønner. Jeg vet imidlertid ikke hvor åpenbart det er at fluer ikke har preferanser eller kan føle smerte. Det er jo ikke tilfeldig hvor de flyr, for eksempel. Og vi vet jo strengt talt ikke om de føler smerte eller ikke, da smerte er en subjektiv opplevelse, og deres respons på smertestimuli kanskje er helt annerledes enn vår. Og hvor store forskjeller det er mellom ulike skapninger når det gjelder evne til å føle lidelse, er jeg også usikker på, igjen fordi dette er vanskelig å måle da opplevelsen av smerte er subjektiv. Men dette er for så vidt litt på sida.

            Men alle mennesker er jo ikke selvbevisste eller kan formulere ønsker. Spedbarn, for eksempel. Eller mennesker med alvorlig funksjonshemming. Har de da mindre verdi enn friske, voksne mennesker? Hvis ikke, hvordan begrunner du det?

            Setter veldig pris på at du tar deg tid til å svare, selv om du har mye på tallerkenen. Jeg blir borte til i morgen, så ingen hast med å svare 🙂

          • Andreas Wahl

            Det gjør ingenting. Prioriterer utvekslinger med folk som deg som er mer interessert i dialog enn moralsk fordømmelse. Vi trenger flere av sånne som deg i debatten og i kommentarfelt rundt omkring.

            Vi kan sikkert snakke mer om fluer, bevissthet og kognitiv kapasitet, men jeg mener altså vi vet såpass om nevrofysiologi og hvilke strukturer som er nødvendig for høyere kognitive funksjoner at vi kan konkludere at det å være flue er enten ingenting eller særdeles rudimentært og ubetydelig rent moralsk. Evolusjonsmessig har det så klart vært en seleksjon for adferd hos fluer, men dette tolker jeg som ubevisste reflekser. Igjen, «Bevissthet» av biologen Bjørn Grinde har dykket dypere i det her. Hva gjelder selvbevissthet har for eksempel speiltesten være en grov test som kun enkelte dyr greier (elefanter, delfiner, enkelte fugler visstnok, og så klart sjimpanser og nærmere slektninger).

            Det er sant at enkelte mennesker ikke kan formulere ønsker. Noen kan ikke engang «ha» ønsker eller preferanser. Jeg forstår hvor problematiseringen din er på vei (det er jo her P. Singer sin tankegang har fått massiv kritikk). Vil gjerne flagge først som sist at denne diskusjonen er separat fra foster som ikke har bevissthet. Overordnet legger jeg mer vekt på kapasiteten for lidelse enn det Singer legger på kapasiteten til å formulere preferanser og ønsker.

            Jeg har likevel tenkt til å være konsistent: hvis du driller ned på om jeg tror det er en moralsk forskjell mellom et individ som er tilnærmet grønnsak og et helt friskt og kognitiv oppgående individ, så ja. Det er dog ikke til å legge under et teppe at fødte mennesker har et nært bånd til sine nærmeste, og disse har selv preferanser overfor sine nærmeste som igjen påvirkes av hvordan samfunnet behandler de svake. Fra et konsekvensialistisk standpunkt mener jeg altså at man for alle praktiske formål bør tilskrive lik «verdi» her. Stort sett mener jeg det er problematisk å «tilskrive» en abstrakt imaginær «verdi» til ulike mennesker. For meg handler ikke moral om «verdipoeng», men om handlingers konsekvenser på bevissthetstilstander. Og i dette regnestykket inngår ikke bare det funksjonshemmede individ, men også dets familie og nærmeste.

            Håper det oppklarte litt.

          • Håkon Kravdal

            Takk igjen for svar!
            Du svarer ærlig og oppriktig, og er ikke redd for å stille deg laglig til for hogg. Det er bra i denne typen diskusjoner.

            For det første er jeg ikke helt enig i at debatten rundt det tidlige fosterets verdi en separat diskusjon, fordi det dypest sett handler om menneskesyn, som igjen får konsekvenser for hvordan man feks kan begrunne beskyttelsen av svake menneskegrupper. Men i og med at jeg spiller på din banehalvdel, lar jeg den ligge for nå. Men hva tenker du om verdien til spedbarn kontra mus? Og spedbarn kontra voksne mennesker?

            Jeg er ikke sikker på om jeg forstod alt i siste avsnitt. Mener du at «nesten-grønnsakers» «verdi» (i den grad du aksepterer terminologien) avhenger, i hvert fall til dels, av båndene individet har til sine nærmeste? Og at samfunnets oppgave vil være å forsøke å sørge for at de nærmestes preferanser er å behandle det funksjonshemmede individet på en bra måte?

          • Andreas Wahl

            Takk igjen for oppfølging.

            Den selvstendige «verdiforskjellen» mellom spedbarn og mus ligger i 1) deres ulike kapasiteter for lidelse og velvære og 2) deres høyst ulike potensialer for dette i fremtiden. Spedbarnet har også en vesentlig «fordel» overfor musen: 3) en rekke selvbevisste mennesker (mor, far, m.fl.) har stor interesse og preferanse for spedbarnets velvære. Deres bevisstheter står også på spill når vi gjør slike sammenligninger.

            «Mener du at «nesten-grønnsakers» «verdi» (i den grad du aksepterer terminologien) avhenger, i hvert fall til dels, av båndene individet har til sine nærmeste?»
            – Ja. Dette er ikke utelukkende for «nesten-grønnsaker», men gjelder alle levende mennesker.
            «Og at samfunnets oppgave vil være å forsøke å sørge for at de nærmestes preferanser er å behandle det funksjonshemmede individet på en bra måte?»
            – Ja, men selvfølgelig også for den funksjonshemmede.
            «I så fall, *hvorfor* skal samfunnet ønske å ta vare på den funksjonshemmede?»
            – Fordi den funksjonshemmede er bevisst og, avhengig av hvor preget personen er, har preferanser + fordi den funksjonshemmede har nære pårørende som har preferanser og ønsker. I praksis går det ikke ann å «gradere» folk uten å ta høyde for et nettverket av ønsker og preferanser som ligger imellom mennesker.

          • Håkon Kravdal

            Takk for svar 🙂
            Jeg må nesten utfordre deg litt på disse punktene.

            1) Hvordan begrunner du at spedbarn (si nyfødte, for å være mer presis) og mus har ulik kapasitet for lidelse og velvære? I utgangspunktet synes jeg det høres veldig rart ut. Om man brenner en mus levende, vil den lide noe mindre enn en nyfødt som lider samme skjebne? Jeg har i hvert fall vanskelig for å se for meg det, og kan heller ikke skjønne hvordan nevrofysiologene ev. kan være sikre på noe som helst her.

            2) Hvordan begrunner du at fosterets potensial for selvbevissthet osv. er etisk relevant? For det er jo ikke relevant for fostere før uke 23, slik jeg forstår deg. Slik jeg tolker deg, må man ha bevissthet for å i det hele tatt «get to the scoreboard». For meg synes det imidlertid kunstig å skille på akkurat dette punktet – har spedbarn moralsk verdi bl.a. grunnet sitt potensial, burde også fostere, med akkurat samme potensial, ha det. Kan du forstå at synet ditt her, om jeg har forstått deg rett, fremstår litt «ad hoc»? Og som noe som relativt lett kan skyves til side gitt andre kulturelle forutsetninger?

            3) Jeg synes det virker problematisk å ta med andres preferanser for å fastslå menneskers «verdi». Vil et spedbarn med stor familie være mer verdt enn et spedbarn med liten familie? Er en person med mange venner mer «verdt» enn en med få? Og de nærmestes preferanser trenger ikke nødvendigvis å være spesielt gunstige for barnet. Det kan tenkes at de tenker mer på egen velvære enn på barnets. Hvis det nyfødte barnet er funksjonshemmet, for eksempel, og foreldrene derfor ønsker å ta livet av det, er da barnet mindre verdt? Og ikke minst er det mange selvbevisste mennesker som har store preferanser på vegne av dyr. Det er lett å komme på virkelighetsnære tankeesperimenter der der selvbevisste mennesker kan ha store «positive» preferanser på vegne av dyr, og samtidig «negative» preferanser på vegne av spedbarn. Sånn sett ville dyret kommet ut «på topp». Jeg skjønner kort sagt ikke hvordan du kan skille mellom spedbarn og dyr på akkurat dette punktet. Og jeg skjønner heller ikke hvordan dette punktet skal kunne begrunne et «likeverd», om det er noe du mener eksisterer.

          • Andreas Wahl

            Hei igjen. Gir noen korte svar her:

            1) Det er relevante nevroanatomiske og nevrofysiologiske forskjeller som gir grunnlag for et skille mellom mus og spedbarn, hvorpå sistnevnte har nok en større evne til lidelse. Det er uansett snevert å «forestille oss» brenning av spedbarn vs mus uten å ta innover oss de voksne menneskene som bryr seg mer om spedbarnet enn musen. Og uansett, det er galt å brenne både mus og spedbarn. Jeg ser ikke helt hvor du vil hen. Det er akkurat som om du vil presse min posisjon til å innrømme en slags «moralsk likhet» mellom spedbarn og mus, og dernest bruke en slik konklusjon til fordømmelse og/eller reductio ad absurdum? La oss for argumentets skyld si at spedbarn og mus lider akkurat like mye, samtidig som vi godkjenner din problematikk av preferanser til voksne mennesker. Da følger det at det er like galt å brenne mus som spedbarn. Spørsmål så er, hva er poenget? Hvorfor er en biologisk dyrerase-preferanse så viktig for deg? For øvrig, i den grad vi «ikke kan være sikre» på hva det vil si å lide som mus eller som spedbarn, så mener jeg vi bør la tvilen komme til gode å konkludere at det er galt uansett, og formentlig verre for spedbarnet.

            2) Selvbevissthet og bevissthet er to ulike nivåer av bevissthet, hvis du spør meg. «Get to the scoreboard» er bevissthet, hvorpå et foster etter uke 23 og et nyfødt spedbarn kvalifiserer likt *på akkurat dette punktet* (det er andre forhold som gjør en forskjell). «Potensialet» til et foster før uke 23 veier nærmest ingenting for meg, derav den liberale holdning til kvinnens avgjørelse.

            3) Det kan godt være du mener det virker problematisk, men jeg mener det er nokså naturlig å tenke slik. Forestill deg følgende scenario: gammel mann som har mistet alle sine bekjente dør. Han etterlater seg ingen. Det er trist i seg selv. En tenåringsjente med en «lykkelig familie» med kjæreste og stor omgangskrets dør plutselig, fx i terrorangrep. Selv om vi sørger over begge, og selv om både tenåringsjenta og den gamle mannen er triste historier, så har vi også full forståelse for at tenåringsjenta førte til mer sorg og lidelse enn det den gamle mannen gjorde. Hvorfor er det «galt» å anerkjenne dette?

            Igjen, dette å snakke om «verd» som om det er en målbar abstrakt størrelse av nyttig relevans blir litt forvirrende for meg. Jeg er interessert i handlingenes konsekvenser i form av total mengde lidelse og velvære. Jeg ser på det nærmest som en sosialistisk fetish at alle mennesker skal angivelig være identiske på et eller annet abstrakt «verdiplan», hvorpå det er samtidig riktig at mennesker er ulike på så mange måter. (Her er det viktig å presisere at jeg ikke snakker om menneskerettigheter og hvordan vi bør stå overfor loven.)

            Hva gjelder voksne mennesker som har preferanser for dyr: det er særdeles gode evolusjonspsykologiske grunner til at tapet av spedbarn er langt verre enn det ville vært ved tap av et kjæledyr. Sistnevnte trigger på langt nær ikke de samme sterke følelsesmessige mekanismene (og det er det gode grunner for). Det betyr ikke at det er tilfeller der tap av kjæledyr gir stor lidelse for den enkelte, og i disse tilfeller så kan man vel snakke om en isolert tilnærming til tapet av et spedbarn.