Samisk religion



Samisk religion er en samlebetegnelse for myter, trosforestillinger og rituell praksis som tradisjonelt har vært utbredt blant samer i Skandinavia, Finland og Russland. Fra slutten av 1600-tallet ble det satt i gang en intens misjonsaktivitet blant den samiske befolkningen, noe som førte til at tradisjonell samisk religion i stor grad forsvant i løpet av 1700-tallet. Noen myter, forestillinger og praksiser har likevel overlevd fram til våre dager – i mange tilfeller parallelt med kristne livssyn. I de siste årene har det dessuten vært en økende interesse for samisk religiøsitet i nyåndelige miljøer.

Runebommen, de førkristne samiske sjamanenes viktigste redskap, pryder det moderne samiske flagget.

Runebommen, de førkristne samiske sjamanenes viktigste redskap, pryder det moderne samiske flagget.

Historie

Fordi den samiske kulturen tradisjonelt har vært skriftløs, finnes det få kilder til utviklingen av samisk religion før misjonen tok til på 1600- og 1700-tallet. Det vi imidlertid vet, er at det dreier seg om en svært lang tradisjon. Det er ikke mulig å stadfeste akkurat hvor lenge samene har levd på Nordkalotten, men arkeologer har sporet samiske bosetninger 2000-2500 år tilbake i tid. Muligens har de levd i det som i dag regnes som samiske områder enda lengre.

Samisk er beslektet med andre finsk-ugriske språk som blant annet finsk og estisk, noe som tyder på slektskap og kontakt med andre finsk-ugriske folkeslag. Den språklige utviklingen fra et finsk-ugrisk urspråk til moderne samisk vet vi imidlertid lite om – det samme gjelder kulturelt og religiøst slektskap til andre folkegrupper. Gjennom århundrenes løp utviklet samene uansett et selvstendig samisk språk og en særegen kultur. Dette gjelder også religiøse forestillinger og praksis.

Den første kjente misjon blant samer ble organisert fra Russland på 1500-tallet . Fra midten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet ble det satt i gang mer systematiske og omfattende tiltak for å kristne samene, særlig i Norge og Sverige. Det ble bygd flere nye kirker i Finnmark og Nord-Sverige, og etter hvert sendt ut misjonærer. I 1716 startet den organiserte misjonen på dansk-norsk side, under ledelse av Thomas von Westen og det statlige Misjonskollegiet. Fram til 1814 ble mer enn 130 misjonærer sendt til de samiske områdene. Misjonen var særdeles ”effektiv”. Prester og lærere satte i gang systematisk opplæring i lesing og bibelkunnskap, det ble innført kirkeplikt, og personer som fortsatte med tradisjonell religiøs praksis kunne bli straffeforfulgt. Aktiviteten førte til at den før-kristne samiske religionen i stor grad ble utryddet. En del praksiser og trosforestillinger har likevel overlevd som levende tradisjoner.

 

Kilder til samisk før-kristen religion

Siden tradisjonell samisk religion i stor grad ble utryddet i og med misjonen, må vi støtte oss på relativt gamle kilder for å danne oss et bilde av hva denne religionen gikk ut på. Vi kan skille mellom to hovedtyper av kilder: samiske kilder og kristne misjonærberetninger.

De samiske kildene er stort sett materielle eller muntlige, siden samisk kultur tradisjonelt har vært skriftløs. Viktige materielle kilder er gamle offersteder, runebommer (sjamantrommer) og gudefigurer. Av muntlige kilder er særlig tradisjonelle myter, sagn og eventyr viktige som kilde til samisk før-kristen religiøsitet. Dette har alltid vært en rik fortellertradisjon blant samene, og mange myter ble videreført til tross for misjonen. Flere av disse foreligger i dag i skriftlig form, da de ble nedtegnet av sameforskere på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

Misjonærberetninger er den klart viktigste skriftlige kilden til samisk religion på 1600- og 1700-tallet . Misjonærene sendte inn en stor mengde innberetninger til den dansk-norske statsadministrasjonen og det statlige Misjonskollegiet. I tillegg kan protokoller fra hekseprosesser i Norge og Sverige på 1600-tallet fortelle en del om tradisjonell religionsutøvelse blant samer. Senere skriftlige kilder til tro og religiøs praksis blant samene vitner i stor grad om kristen innflytelse på samisk religion. Både misjonærberetninger og rettsprotokoller må imidlertid leses med kritiske briller og henblikk på intensjonene til de som skrev og fortalte om samisk religion.

Det er viktig å være bevisst på hvilke motivasjoner som lå bak misjonærkildene. Mye av materialet er tydelig preget av fordommer og misjonærenes agenda. En god del av opplysningene vil derfor være ukorrekte – enten dette er resultat av et bevisst eller ubevisst valg fra forfatterens side. Sokneprest og misjonær Johan Randulf fortalte for eksempel inngående om hvordan samer fanger, dreper og steker små djevler. Djevelsteking har aldri vært en religiøs praksis hos samene. Randulf var tydelig preget av en kristen forståelseshorisont, og kan tenkes å ha svartmalt situasjonen for å berede grunnen for misjon. For å danne seg et mest mulig riktig bilde, er det viktig å studere flere skriftlige kilder og flere typer kilder parallelt.

 

Lære

Samene trodde på flere parallelle verdener. I tillegg til den ”vanlige” verden fantes det blant annet et rike for de døde (Jábmiid áibmu), et paradis (Sáivu), et dyrerike, et himmelrike og en underverden. Vi kan skille mellom fire ulike kategorier guder, avhengig av hvor i kosmos de hadde sitt virkeområde: overhimmelske guder, guder på himmelen og i luften, guder på jorden, samt underjordiske guder. På den samiske runebommen var gjerne gudene avbildet ut ifra hvor de hadde sine maktområder. Runebommer gir således en pekepinn på hvordan ulike virkelighetssfærer var tenkt å henge sammen, og hvilken rolle gudene hadde i verden.

Av de samiske gudene var solguden den sentrale kraft. Solguden ble kalt Beaivi, som også er det samiske ordet for sol. Ifølge samisk mytologi kom reinen vandrende til jorda langs solstrålene (Beaivvi lávžžit). På runebommen var flere sentrale guder plassert på Solens stråler. En annen viktig gud var Horagállis, også kalt Dearpmis, som var en av de himmelske gudene. Horagállis var tordenguden, og rådde over alt fra lyn, torden, vind og vær til menneskenes liv og død. Samene henvendte seg gjerne til ham for velstand og lykke. Andre sentrale guddommer var vindens og stormens gud Bieggolmmái, jaktens gud Leaibolmmái og Storjunkeren, som rådde over ville dyr, fugler og fisker.

Blant de kvinnelige gudene var Máttaráhkká stammoren og en av de sentrale jordiske gudene. Hun skapte menneskets kropp, og brakte barnet til Sáráhkká, en av sine døtre. Sáráhkká var skapningens mor (av sárrat – ”skape”) og kvinnenes gud. Hun brakte barnet inn i morslivet og hjalp til under fødselen. Sáráhkká ble høyt æret og tilbedt. Hennes tilholdssted var ved árran, ildstedet i gammen, og hun fikk en del av all mat. Juksáhkká var buemoren (av juoksa – ”bue”) og kunne gripe inn i morens liv og forandre kjønn på fosteret. Den tredje av Máttaráhkkás døtre Uksáhkká (av uksa – ”dør”) hadde sitt tilhold ved inngangen til gammen. Hun voktet boligen mot onde krefter, og passet på små barn (ibid.).

Samisk religion var animistisk, det vil si at ting i naturen ble oppfattet som besjelet av ånder eller guder. Disse kunne være usynlige, eller kunne ha tatt bolig i naturobjekter som fjell, steiner, trær og liknende. Man kjenner også til menneskelagde gude- eller åndefigurer. Ifølge tradisjonell tro hadde menneskene hjelpeånder (noaide-gadze eller saivo-gadze). Disse kunne se ut som små mennesker, og være kledd i fargerike samiske klær. De kunne også ha dyreform (da kalt Sáivu-loddi, Sáivu-guolli eller Sáivu-sarvvát). Den samiske sjamanen, noaiden, hadde mange hjelpeånder, men det var også vanlig å ha hjelpeånder blant andre samer. Hjelpeåndene kunne gå i arv, selges eller gis i medgift.

SAM_1338

Stállu eller Áhkánjárstábba (som på norsk betyr «Kjerringnesstabben») er en samisk offerstein i Kvalsund kommune i Finmark. Av offergaver skal særlig kveitebein ha vært noe som steinen satt stor pris på. Foto: May-Lisbeth Brew

Ritualer og kult

Sjamanisme var et sentralt element i samisk religion. Sjamanisme innebærer at en gruppe mennesker bruker en ”sjaman”, en åndelig ekspert med spesielle evner, til å komme i kontakt med gude- og åndeverdenen. Samenes rituelle og religiøse ekspert ble kalt noaidi. Med bistand fra sine hjelpeånder kunne noaiden foreta sjelereiser til paradis (Sáivu), til dødsriket  (Jábmiid áibmu) eller til hvilket som helst sted på jorden for å søke råd og veiledning av gudene eller avdøde. På grunn av sin spesielle kontakt med ånder og guder kunne også noaiden bidra til å helbrede syke.

Noaiden brukte runebommen for å komme i transe, slik at hans sjel kunne reise mens kroppen lå livløs tilbake. Han hadde også inngående kunnskaper om runebommen og de religiøse figurenes symbolikk, og brukte trommen for å spå. Man la da en ring av metall eller en beinfigur på trommen og slo på trommen med en hammer av reinshorn. Ut ifra hvor ringen eller figuren bevegde seg, fikk man svar på ulike spørsmål.

Ofring var en viktig rituell handling i den samiske kulturen. I det daglige ofret man gjerne hjemme eller ute i naturen, uten bistand fra en noaide. Offeret ble tilpasset hva man ofret for og hvem man ofret til. Vanlige offer var tran, fiskerester, kjøtt, blod eller metall og mynter. I spesielle situasjoner ofret man mer verdifulle ting, som reinsdyr eller hester, og offerseremonien ble ledet av en noaide.

 

Myter

Mange samiske myter, eventyr og sagn har overlevd fram til våre dager, enten som del av en fortsatt levende muntlig fortellertradisjon eller i skriftlig form. Disse er en uvurderlig kilde til samenes religiøse forestillingsverden. Den samiske språkforskeren Jens Andreas Friis skiller mellom tre kategorier av samiske fortellinger: for det første fortellinger om dyr, som handler om deres til dels overnaturlige evner, tilblivelse og egenskaper. For det andre fortellinger om mytiske vesener og samiske guder, som tradisjonelt har vært formidlet i eventyrform. For det tredje historiske myter, som gjerne handler om samenes møter med andre folkeslag. Samenes religiøse forestillinger formidles ofte parallelt med andre historier.

Det finnes flere fortellinger om verdens og menneskets skapelse i den samiske mytologien. Mytene varierer mellom ulike grupper av samer, og synes i stor grad å være påvirket av natur og leveforhold. Som oftest handler fortellingene om guder eller andre makters omforming av verden – det er altså ikke snakk en skapelse ut av intet. En fortelling handler om guden Ipmil, som plages av at underverdenens ånder bråker. Han vil derfor lage en ny verden. Ipmil ofrer en reinsimle fra det hellige fjellet Passevare, og bygger en ny verden av kroppsdelene til dyret; beina blir jordas skjelett, kjøttet blir til jord, blodårene blir til elver, og hårene blir til skoger. Simlas hode gjør Ipmil om til himmelhvelvingen, og øynene blir til sol og måne. Ipmils sønn, solguden Beaivi, utstedes til hersker over den nye verden. En annen historie handler om opphavet til dagens menneskeslekt. Ifølge denne myten er Jorden som en øy i en enorm sjø, som har vært befolket til uminnelige tider. Men en gang vendte guden Jubmel opp-ned på verden, slik at vannet oversvømte hele landet. Dermed druknet alle menneskene, unntatt en gutt og en jente, som guden reddet opp på et fjell. Fra disse to stammer hele menneskeheten som i dag lever på Jorden.

Kopi av runebomme fra 1600-tallet.Vardøtrommen.foto.maylisbethbrew (1)

Denne runebommen fra Vardø ble konfiskert av myndighetene i 1693 og er prydet med både hedenske og kristne motiver. Originalen befinner seg i København, mens denne kopien står utstilt i Alta. Foto: May-Lisbeth Brew.

Materielle og estetiske uttrykk

Runebommen er kanskje det mest kjente og karakteristiske materielle uttrykket for samisk religion. I det sentral- og nordsamiske området ble trommen laget av en uthullet treknoll, overspent med et reinsdyrskinn. Denne trommetypen kalles skåltromme. Sørsamiske trommer er såkalte rammetrommer. Her ble bunnen laget av et langt, tynt trestykke som er bøyd i en sirkel, og med to trepinner i kryss på baksiden. Også denne har reinsdyrskinn spent over stammen, hvor det er malt figurer som blant annet symboliserer ulike guder, dyr, hus og mennesker.

Runebommen ble tradisjonelt brukt av noaiden for å komme i transe eller for å spå. De kristne misjonærene så på ”trolltrommene” med skrekk og forferdelse. Samenes ”afGuderier og Sathans Dyrkelser” måtte for all del stoppes, med den følge at runebommer systematisk samlet inn og endog brent av kristne misjonærer. Noen ble også gjemt av samene ute i naturen, for aldri å bli funnet igjen. I dag finnes kun et fåtall runebommer bevart for ettertiden.

I tråd med samenes animistiske verdensbilder ble mange ting i naturen oppfattet som besjelet. Fjell, steinformasjoner, steiner, sprekker i fjellsiden, kilder og sjøer kunne bli tilskrevet en åndelig kraft. Hellige naturformasjoner kunne både bli gjort til gjenstand for tilbedelse og bli brukt som offerplass. Det finnes også eksempler at mennesker har laget steinsirkler for ofring.

 

Sosial organisering

Noaiden var den sentrale religiøse eksperten i det samiske samfunnet. Det å være noaide var forbundet med både ubehag og fare, og ikke noe man traktet etter. Ifølge tradisjonen var det åndene som bestemte hvem som skulle bli noaide. Etter en plagsom periode med syner, melankoli og fysiske plager, aksepterte som regel noaiden ansvaret han var blitt pålagt, og åndene gikk over i hans tjeneste (Westman 2005: 64). Noaiden var sentral i mange av de viktigste ritualene, som viktige ofringer, helbredelse og spådom. Mye av den religiøse aktiviteten fant imidlertid sted i hjemmet. Mye av samenes religiøse tankegods ble formidlet gjennom eventyr og sagn, og formidlet muntlig fra generasjon til generasjon i familien.

 

Demografi og utbredelse

Det samiske området strekker seg over et vidt geografisk område, fra Finnmark og Kolahalvøya i nord til det nordlige Hedmark og Dalarna i sør. Det er vanskelig å anslå akkurat hvor mange samer det finnes totalt, da definisjonskriteriene varierer, men de fleste anslag ligger et sted mellom 50 000 og 80 000. Norge er det landet hvor det bor flest samer, med en samisk befolkning på rundt 40 000. I Sverige regner man med at det bor ca. 17 000, i Finland 7 500 og i Russland 2 000 samer. I løpet av det siste århundret har mange samer flyttet til andre steder enn de tradisjonelt samiske områdene, noe som gjør at vi i dag finner samer i de fleste større norske byer.

Det å være same i dag betyr imidlertid ikke at man følger den tradisjonelle samiske religionen. Misjonen førte til at tradisjonell samisk religionsutøvelse i stor grad forsvant, og mange samer vil nok i dag identifisere seg med et kristent eller sekulært livssyn. Enkelte ideer og skikker har imidlertid overlevd fram til våre dager. For eksempel er det fortsatt vanlig å hedre hellige fjell ved å ta av seg hatten når man passerer. Samiske trosforestillinger har dessuten satt sitt preg på folkelig religiøsitet blant den etnisk norske befolkningen, særlig i Nord-Norge, hvor tro på magi og overnaturlige vesener i stor grad synes å være kommet inn som følge av påvirkning fra samisk religiøsitet. Alternativbevegelsen har også viet urfolks spiritualitet stor oppmerksomhet. Sjamanisme, magi, tro på kraftdyr og bruk av moderne trommer er her relativt utbredt, og inneholder nyreligiøse forestillinger om og adaptasjoner av indianeres og samers tradisjonelle religionsutøvelse.

 

PB301249

En nysjamanistisk tromme løst basert på noaidenes runebommer til salgs på Den store alternativmessa på Lillestrøm. Foto: Hans Olav Arnesen

 

Ulike retninger

Det finnes flere ulike samiske folkegrupper, som alle har egne språklige særtrekk. Nordsamer er den største samiske befolkningsgruppen, og hovedsakelig lokalisert til Finnmark, Troms Nord-Finland og Nord-Sverige. Lengre sør finner vi Lulesamer, Pitesamer og Umesamer, mens sørsamene er spredt utover deler av Nordland, Trøndelag, Jemtland/Herjedalen og Hedmark. I de østligste samiske områdene, utover Kolahalvøya, finner vi østsamiske ahkkilsamiske, kildinsamiske og tersamiske grupper.

Fra misjonærberetningene er det tydelig at det fantes regionale variasjoner i samenes religiøse forestillinger. Fordi den tradisjonelle religionsutøvelsen i stor grad måtte vike for kristendom som følge av misjonen, vet vi imidlertid ikke så mye om hva forskjellene besto i. At det var ulikheter, er imidlertid sikkert. Som tidligere nevnt, er det for eksempel regionale variasjoner i runebommenes utforming. Det er også forskjeller i motivene. På sentral- og østsamiske trommene er lerretet delt inn i ulike sjikt, noe som indikerer et økt fokus på inndelingen av verden i ulike sfærer. På sørsamiske trommer er verden derimot ikke delt, men fremstilt med figurer fra vår egen og gudenes verden rundt et rutekors.

Lenker:

Anbefalt lesning:

Om artikkelen. 

Full artikkel i pdf-format med kildehenvisninger i brødtekst. 

 

 

 

 

Leave a Response