Meninger

Spionteologen, en moderne Judas

Kai Westergaard      |      17/04/2017

Aleksander Radler var ikke bare prest og teolog, men også spion. Som en moderne Judas dolket han sitt sosiale nettverk i ryggen, og samlet inn opplysninger om ikke mindre enn 600 personer for Stasi, Øst-Tysklands fryktede etterretningstjeneste.

Av Andreas Døvik

Påskeferiens stille uke er høytid for blod og appelsiner, uløste mord og ukristelig billig sukker. Når mørket sakte senker seg over de første vårtegnene, benker vi oss foran TV. T.S. Eliot skrev: ”Humankind cannot bear very much reality”, men det er nettopp det folket vil ha! Vår tids brød og sirkus er true crime. Også jeg har sett og hørt: ”The Serial”; ”Paradise Lost”; ”The Staircase”; ”The Jinx”; ”Making a Murderer”.

Ladies and gentlemen, la meg få presentere en true crime fra teologiens nattsvarte underverden.

Kristen dogmatik er en murstein av en innføringsbok i systematisk teologi. Den var på pensumlisten i systematikk på Det teologiske Menighetsfakultet, og som flittig student markerte jeg de gode poengene med selvlysende gulfarge og skrev summariske notater i margen. Kristen dogmatik er skrevet av Aleksander Radler. Hvem er han? Akademiker og prest.

Og spion. Spion, sa du? Det finnes nemlig en annen murstein, en 5,3 kilo tung Stasi-mappe.

”Den som ikke er radikal i sin ungdom er hjerteløs, mens den som ikke er konservativ i moden alder, er tankeløs”. Slik lyder et kjent munnhell. Da Radler var 21 år og student i filosofi og teologi ved Humboldt-universitetet i Berlin, var han som en Paulus: Han gikk lenger i sin iver og radikalitet enn de fleste jevnaldrende. Den 8. september 1965 meldte han seg frivillig til tjeneste for Stasis enhet XX/7 i Frankfurt Oder. Som disippelflokkens leder Simon fikk et nytt navn – Peter – ble Radler døpt som ”IM Thomas”. Fra rapporten den dagen: ”Han sier at han er blant de beste studentene dette semesteret, at studiene gir ham glede og at han har lett for å lære. I samfunnsvitenskapene har han høyeste karakter”.

I perioden 1949-1962 flyktet rundt regnet 2,5 millioner fra den totalitære overvåkingsstaten DDR. Men Radler var som laksen og svømte motstrøms. Til Stasi-offiseren bak skrivebordet sa han: ”Som kristen [vil jeg] støtte DDRs arbeid for fred”. Som østerriksk statsborger kunne han bevege seg fritt mellom øst og vest, hele verden lå for hans føtter. Radler var rett og slett den perfekte spion!

Han begynte med en gang. I samme måned som han vervet seg frivillig, anga han seks utlendinger, eller for å si det med kansellispråket til DDR: ”kapitalistiske fremmedelementer”. Utenlandske studenter var uglesett av overvåkingspolitiet fordi de angivelig hjalp DDR-borgere over grensen. I løpet av bare ett (!) år tystet Radler – ”IM Thomas” – på over 20 personer. Som en nåtidig Judas dolket han sitt sosiale nettverk i ryggen, deriblant venner av kjæresten sin.

I revolusjonsåret 1968 ble Radler tvunget til å forlate DDR. Han hadde gått bak ryggen på syv medstudenter ved universitetet i Jena. Syv unge mennesker som drømte om et annet liv, om frihet, bort fra mugg, grå betong og stålkontroll. Det må ha vært noe spesielt med Radler, noe som vekket tillit, for de ba ham om å gjøre en farlig tjeneste: Kunne han kanskje poste noen viktige brev for dem i Vest-Berlin?

De trengte penger for å ta seg over grensen, penger de ikke hadde. Derfor henvendte de seg til kjente og kjære, som Henning Frunder skriver i et av brevene: ”Aleksander er en god venn av meg, jeg har kjent ham i to år. Hans gudstro og religiøsitet garanterer for at han verken skal sladre eller forsyne seg av pengene. Derfor kan dere trygt sette inn 2500 vestmark på konto 99/34686”.

Men Radler er en quisling. Han postla ikke brevene, i stedet ble de finlest av klåfingrede Stasi-agenter, som straks pågrep seks av studentene den 10. juli 1968 for ”forberedelser til ulovlig grenseoverskridelse og statsfiendtlig hets”.

Var det ikke syv studenter som drømte om å rømme, og ikke bare seks? Ved pågripelsen ble Christine Girbig skilt fra sine medsammensvorne og ført til en helt annen plass for å forhøres. For å beskytte identiteten til informanten sin forsøkte Stasi dermed å iscenesette Girbig som muldvarp. ”Girbig er ikke her sammen med dere, you do the math…” Girbig ble gjort til syndebukk, Radler gikk fri.

På sedvanlig Stasi-vis hentet de faren til Girbig halv fire om natten. Faren ble brukt som psykologisk pressmiddel for å få frem en tilståelse. Hvis hun vitnet mot vennene sine, skulle hun slippe fengselsstraff. Det var rått parti. Med Girbigs egne ord: ”Jeg ville bare forsvinne fra jordens overflate. Jeg håpet at jeg skulle bli rammet av en dødelig sykdom. Hva som helst, bare jeg skulle slippe å komme dit og vitne. Jeg visste det var feil, men jeg hadde allerede gitt far et løfte. Å vitne mot sine venner. Det var forferdelig. Skam er ikke riktig ord. Man kjenner seg forferdelig. Helt ødelagt”. Judas avler judaser.

To av de medstudentene Radler forrådte, tok livet av seg etter fengselsoppholdet. Et dødskyss med døden til følge, altså.

På grunn av de syv studentene måtte Radler reise til Sverige. Hvorfor Sverige? Stasi, DDRs ”pusteorgan”, så for seg at Radler skulle infiltrere det svenske kirke- og kulturlivet ved å doktorere i teologi eller posisjonere seg i Svenska kyrkan, samtidig som han matet overvåkingsinstitusjonen med juicy innsideinformasjon om østtyske avhoppere i Sverige. Som seg hør og bør for spioner, fylte han kofferten med radiosender, usynlig blekk, koder og hemmelige adresser i DDR.

Radler lå ikke akkurat på latsiden, verken som teolog eller spion. Med den ikke helt ukjente Gustav Wingren som veileder disputerte han i teologi ved Lunds universitet i 1977. Tittel på avhandlingen: Religion und kirchliche Wirklichkeit: eine rezeptionsgeschichtliche Untersuchung des Schleiermacherbildes in der schwedischen Theologie. (En gratis tungegymnastikktime der, ja).

Etter disputasen hadde Radler praksis som prest i Burtäsk i Nord-Sverige. Ikke lang tid etter vendte han tilbake til universitetet i Lund som forsker. Radler rablet ned opplysninger om ikke mindre enn 600 personer frem til Berlinmurens fall. Blant disse var 100 svensker. Det hører med til historien at Säpo, sikkerhetstjenesten i Sverige, gjentatte ganger fikk flere bekymringsmeldinger om Radler, men ingenting ble gjort. Spionteologen fikk lov til å være i fred.

I totalitære regimer er motstand og opposisjon en livsfarlig risikosport. Faktisk var kirken i DDR en av de viktigste premissleverandørene for systemkritikk og protest, et slags demokratisk frirom, uavhengig av religiøs overbevisning. På slutten av 1980-tallet vurderte Svenska kyrkan å støtte sine søsken og opposisjonen i DDR. Radler ble gitt i oppdrag å stikke kjepper i hjulene for initiativet. Stasi hadde stor sans for Radler, og rosinen i pølsa var et oppdrag som infiltratør i FN! Og gulroten til Radler? Et fremtidig professorat i hans elskede DDR.

Men det ble med dagdrømmen. Den 9. november 1989 falt Berlinmuren, og betongbiter fra ”skammens mur” eller ”den antifascistiske beskyttelsesmur” – avhengig av politisk ståsted, ikke sant – ble til suvenirer. DDR gikk ut på dato i januar 1990. Stasis hovedkvarter i Berlin ble omgjort til museum over natten. Hovedkvarteret inneholdt et ytterst hemmelighet bibliotek: 11 mil hyllerader med sensitive personmapper. Folket stormet bygningen, mange ville så klart få innsyn i mappene sine, i sitt andre liv.

Stasi forsøkte selvfølgelig å destruere så mange mapper som overhodet mulig, men de hadde dårlig tid. De rakk ikke å kaste alle mappene på bålet, så de etterlot seg et hav av opprevet papir. Det er et mareritt av et puslespill, å sette sammen bitene er et møysommelig og tålmodighetskrevende arbeid. Det er nok å henge fingrene i, fortsatt gjenstår mange tusen sekker fulle av halvdestruerte mapper. Journalisten Christoph Andersson skriver: ”Alt Radler kan gjøre, er å be til Gud og håpe at Stasi-mappen hans ødelegges”.

Aleksander Radlers mappe er oppstått fra kaoset. Som en omvendt fugl føniks steg ”IM Thomas” opp fra asken.

Allerede i 1994 ble teologen avslørt som spion. Radler ble konfrontert med påstanden om spionasje av universitetsledelsen i Lund. Han blånektet, men sa opp sin stilling. Universitetsledelsen valgte ikke å offentliggjøre avsløringen, så den tidligere agenten ble ikke persona non grata i Sverige. I stedet ble Radler ansatt i fast stilling som sogneprest i Luleå stift. På fritiden engasjerte han seg i lokalsamfunnet, i idrettslaget og i politikken. At han også var gjesteforeleser for kommende prester ved Umeå universitet, er toppen av kransekaka.

Var det ikke Jesus som sa: ”For det finnes intet skjult uten at det skal bli synlig, intet hemmelig uten at det skal komme for dagen?” Den 14. april 2012 kunne den svenske avisen Expressen avsløre: ”Hans kodenavn var ’Thomas’. Hans oppdragsgiver var den fryktede østtyske sikkerhetstjenesten Stasi. Aleksander Radler, den populære sognepresten, blar i de over 1000 anklagende dokumenter som Expressen har lagt frem for ham”.

Hvordan reagerte han da Expressen banket på døren hans? ”Han ser mistenksomt på papir etter papir. – Alle de her rapportene som jeg påstås ha skrevet… Det ser ut som min håndskrift, men det er definitivt ikke det. Dessuten er det bare skrevet med små bokstaver, det gjør ikke en person som er relativt skolert”. Ha! Da Robert Durst i HBO-dokumentaren ”The Jinx” konfronteres med et postkort han må ha skrevet, svarer han på lignende unnvikende måte.

2012: 47 år etter at han banket på døren til Stasi for å verve seg til tjeneste for DDR. 25 år som spion. Et dobbeltliv han har holdt skjult for alt og alle, inklusive kvinnen han er gift med og de tre barna. Er det ikke på høy tid å ta bladet fra munnen nå? Men i samme intervju fornekter han tre ganger: ”Jeg er ikke spion, har aldri vært spion. For alt jeg vet, har jeg aldri noensinne hatt kontakt med Stasi […] Jeg er et naivt og godtroende menneske, som tror godt om alle. Jeg kan ha bli utnyttet uten at jeg visste om det”.

Samme år sendte Luleå stift en delegasjon til Berlin for å bedrive litt detektivarbeid i Stasi-arkivet. De måtte jo komme til bunns i dette. På samme tidspunkt var dessuten mappen til ”IM Thomas” komplettert med ytterligere informasjon. Ifølge eksperter var det ingen tvil: Aleksander Radler er ”IM Thomas”.

26. juli 2012 kaster Radler kortene, han lar masken falle. Han går av som sogneprest og må trekke seg fra alle politiske verv. Men han er 68 år, så han skal uansett pensjonere seg snart. I august publiserer han et brev i Dagen hvor han redegjør for sitt syn på saken: ”Sannheten er at jeg definitivt har begått handlinger som er forkastelige, og som jeg må be om tilgivelse for”. Men i dette offentlige skriftemålet har det sneket seg inn en dobbelthet: ”Sannheten er trolig at jeg sannsynligvis ikke er skyldig i alle de tingene jeg nå blir anklaget for”.

I samme brev angir han et mulig motiv: ”Jeg er født mot slutten av andre verdenskrig i mai 1944, og jeg vokste opp som østerriker i daværende DDR. Min mor ble forfulgt av nazistene og satt en stund i konsentrasjonsleiren Teresienstadt. Hun var overbevist sosialist”. Hvis du vil lese brevet i sin helhet, er det å finne her. Etter publiseringen av det åpne brevet er munnen til Radler lukket med syv segl.

Vi spoler frem til desember 2014. SVT sender dokumentaren ”Spionen som hamnade i kylan”. I dokumentaren møter vi professor emeritus Anders Törnvall, som under studietiden tilfeldigvis traff Radler i DDR. Törnvall søker svar på ett spørsmål: teolog og spion, hvordan er det mulig? I forbindelse med dokumentaren har han ved gjentatte anledninger forsøkt å komme i kontakt med sin tidligere venn, men Radler vil ikke stille opp på TV.

Men i avslutningsscenen sitter Törnvall i en telefonsamtale med Radler: ”Du burde ha snakket med meg først! Før du springer rundt og snakker med aviser, hit og dit. Jeg er faktisk skuffet over deg, det må jeg si!” Törnvall blir regelrett skjelt ut i telefonen. Den voksne mannen Törnvall krymper, blir gjort til en ulydig guttepjokk. Han svarer nølende, litt redd: ”Ja, altså, men…” Da jeg så denne scenen, måtte jeg klype meg i armen. Er det sant?

Fra samme samtale: ”Men grunnen [til at vi lager dokumentaren] var jo at jeg fant navnet mitt i disse dokumentene, som er forbundet med deg. Og det er de som interesserte meg, hva du hadde sagt om meg. Det var grunnen, derfor tok jeg kontakt med deg”, sier Törnvall. Radler svarer: ”Husker du hva slags brev du postet for 40 eller 50 år siden?” Törnvall kontrer: ”Mener du at du ikke arbeidet for Stasi alle disse årene?” Og hva svarer Radler da? ”Ikke ’arbeidet for’. Om det hadde vært så enkelt, snälla du! Om det hadde vært så enkelt, kunne man formulere det slik. Men jeg synes ikke at dere skal komme her og være moralpredikanter og dele ut dommer”.

Etter å ha lagt på røret går Törnvall inn i naborommet, setter seg ved et piano og spiller ”Ingen er så trygg i fare”.

The End.

Kilder:

Dette innlegget ble opprinnelig publisert på Gjentagelser.no.

Religioner.no lenker:

I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale.

 

 , , , ,

Leave a Response