Uke 12.2013. Pave
Det er noe bestandig ved Den katolske kirke, og forutsigbart. På godt og vondt. I en hyperpluralistisk verden hvor alt endrer seg forrykende raskt er det nok betryggende for mange å vite at man i Vatikanet marsjerer etter en annen takt, og ikke lar seg diktere av samtidens luner. På den annen side har det vært rikelig med kritikk av Den katolske kirkes manglende evne til å gjøre nødvendige endringer i møte med vår tids spesielle krav.
Noen har hevdet at kirken er i krise, og at den eneste løsningen er reformer. Blant annet burde man gå bort ifra sølibatet og forbudet mot prevensjon, og åpne for ordinering av kvinnelige prester. Videre hevdes det at kirken ikke gjør nok for å hindre seksuelle overgrep mot barn.
Mye tyder på at dette siste ankepunktet, ihvertfall til en viss grad, er medieskapt. Det er ikke lett å finne undersøkelser som påviser at det forekommer flere overgrep mot barn i Den katolske kirke enn i andre trossamfunn, eller øvrige organisasjoner hvor voksne menn har tilgang til barn, mens ihvertfall én amerikansk rapport viser at det ikke gjør det.
Men det er ikke bare overgrepene som har blitt kritisert. Kritikken har rettet seg like mye mot kirkens håndtering av disse sakene. I stedet for å gripe ondet ved roten har man valgt fortielse og neddyssing, sies det. Kanskje er det sant, men også dette oppleves litt urettferdig ettersom Benedikt XVI gjorde mer for å komme dette ondet til livs enn noen annen pave før ham. Varslere av overgrep har endog fått sin egen helgen. Australias første helgen, Mary MacKillop, en nonne som varslet om seksuelle overgrep mot barn, ble kanonisert i 2010. Hun har fått den uoffisielle, men formodentlig tilsiktede rollen som varslernes beskytter.
I den siste tiden har nok bildet av Den katolske kirke som uforanderlig og forutsigbar fått seg noen skudd for baugen. Det er ikke vanlig kost at en pave trekker seg, og slett ikke frivillig. Valget av ny pave var også oppsiktsvekkende på flere måter. Det var første gang en jesuitt ble valgt til pave, første gang en amerikaner ble pave, og det var første gang noen tok “Frans” som sitt pavenavn.
Selv om det er grenser for hvor store forandringer man kan vente seg under dette pontifikatet, er det utvilsomt mange som knytter særlige håp og forventninger til Frans´ tid på Peters trone. Både pavenavnet, hentet fra Frans av Asissi, og hans bakgrunn som jesuitt gir håp om et større fokus på fattigdom og religionsdialog, eksempelvis med muslimene. Valget av en ikke-europeisk pave kan også bety at man omsider har tatt innover seg at katolisismens tyngdepunkt har flyttet seg fra det industrialiserte nord til det utviklende sør.
Katolisismen har vært på tilbakegang i Europa, men vokst i andre deler av verden, og resultatet har vært at prosentandelen av katolikker i verden har holdt seg nokså stabil de siste hundre år. I Latin-Amerika har likevel pentekostale- og karismatiske kirker gjort store innhugg på bekostning av katolikkene. Den katolske kirkes “markedsandeler” har falt fra 90 % i 1910, til 72 % i 2010. Pinsevekkelsen har hatt flere konkurransefortrinn. Et sterkt fokus på mirakler, og en Gud som hjelper deg med problemene som plager deg i dette livet, og ikke bare lover deg rettferdighet i det hinsidige, har stor appell i land med sosiale og økonomiske utfordringer. Pentekostale kirker har, i sterk motsetning til Den katolske kirke, heller aldri manglet religiøse eksperter. Å utdanne en katolsk prest tar flere år, mens en pinsepastor kun trenger en Bibel, den nødvendige utstrålingen og et kall for å lede sin flokk.
Kanskje er likevel det pentekostale tidevannet iferd med å snu? Den karismatiske katolisismen har tatt de fleste av pentekostalismens fortrinn og gjort dem til sine. De har et fokus på mirakler som tungetale og helbredelse, synger heftige lovsanger, noen ganger stjålet direkte fra pinsemenigheter, og karismatisk-katolske møteledere veier opp for mangelen på offisielt utdannede prester. I tillegg til dette har de alt som pinsevekkelsen mangler. De har tradisjonen, makten og prakten som hører Den katolske kirke til. I tillegg har de Maria, Jesu mor, som er så viktig for så mange latinamerikanere, og et betydelig konkurransefortrinn i kampen om deres hjerter og sjeler.
Jakob Engris Thorsen fra universitetet i Aarhus, som besøkte Universitetet i Oslo forrige uke, hadde en vakker beskrivelse av dynamikken mellom den offisielle katolske kirken, og den karismatiske katolisismen. Han sammenlignet det med en gasskomfyr. I en periode av livet, har man behov for mer kraft og varme og da kan man skru opp styrken på gassen. Men når behovet går over kan man skru gassen ned, men uten å måtte slokke ilden helt. Istedet trer man inn i den tradisjonelle katolisismens trygge og vante omfavnelse igjen.
Kanskje er Den katolske kirke alt iferd med å snu tilbakegangen i Latin-Amerika? Hvem er i så fall bedre egnet til å lede “reconquistaen” enn en søramerikansk pave? Og attpåtil en jesuitt, med deres spesielle, og endog militante historie i denne delen av verden.
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no
Ukens leder ble opprinnelig publisert med en faktafeil, nemlig at Frans 1 var “den første ikke-europeiske paven”. I virkeligheten har det vært en rekke paver fra Nord-Afrika og Syria. Den aller første paven, apostelen Peter, var naturligvis heller ikke europeer. .