Hva er en gud?
At guder står sentralt i de fleste religioner er det liten tvil om, men hva menes med begrepet «gud»? Einar Thomassen ved Universitetet i Bergen forklarer.
Av Einar Thomassen
Religion har typisk å gjøre med guder. Men hva mener vi med en «gud»? De fleste (for eksempel studenter på innføringsforelesninger i religionsvitenskap) vil svare at det er et overnaturlig eller overmenneskelig vesen. Kanskje har de lest en fagbok der religion er definert som «kommunikasjon med kulturelt postulerte overmenneskelige aktører» – en ganske vanlig definisjon i religionsvitenskapen nå for tiden. Men det skal ikke mye ettertanke til for å innse at dette er utilstrekkelig som definisjon på begrepet «gud». For det finnes jo forestillinger om overmenneskelige aktører som ikke er guder: djevelen, ånder, feer. Engler og helgener. Julenissen. I alle fall oppfattes ikke disse som «guder» i dag. Men kanskje de likevel ville vært det i kulturer og religioner der begrepet om «en gud» er langt videre enn hos oss?
En begrepshistorisk tilnærming vil her være nyttig. Vårt ord for «gud», preget som det er av jødisk-kristen teologi, går i siste hånd likevel tilbake til den polyteistiske oldtiden. Da Bibelen ble oversatt til gresk og latin, hadde man ingen skrupler med å bruke ordene theos og deus, som fra før av hadde en lang forhistorie i gresk og romersk religion. Overtok man ordene, måtte man nødvendigvis også overta vesentlige deler av betydningsinnholdet.
Einar Thomassen. Foto UiB.
Så hvordan brukte grekerne og romerne ordet «gud» (theos, deus)? Det ser ut til at de brukte det i tre kontekster som ikke helt faller sammen. Den ene er at gudene tilskrives evnen til å handle, til å forårsake uvanlige hendelser. De får ting til å skje, eller de kan åpenbare seg eller sende tegn. Da sier man: Her var det en theos på ferde. Den andre konteksten er tilbedelse: Man henvender seg til guden med offer og bønn, for å be om hjelp, takke for å ha fått hjelp, eller avverge ulykke. Denne konteksten henger sammen med den første, men de faller ikke sammen: Det finnes guder som forårsaker ting, men som ikke tilbes (for eksempel hevngudinner), og det finnes guder man tilber, men som man ikke forventer handlinger fra (for eksempel guddommeliggjorte keisere). Endelig kan man bruke ordet «guder» om vesener som står høyt over menneskene, men uten å forvente at de bryr seg om menneskene: Filosofen Epikurs guder er altfor lykkelige til å bekymre seg om det som skjer på jorden.
De monoteistiske religionene har ikke bare arvet ordet «gud», men også betydningsinnholdet i alle dets tre aspekter. Guden handler, blir tilbedt og står i sin natur langt over menneskene. Forskjellen er at det her er én gud som monopoliserer alt dette. Men det er i teorien. For på den annen side finnes det også i disse religionene andre vesener som også har slike egenskaper – engler, helgener o.a. – og som derfor kvalifiserer til betegnelsen «gud» i ordets opprinnelige betydning. Alle disse religionene har derfor bestandig slitt med å gjennomføre sin monoteistiske gudsidé og med å renske ut stadig nye tendenser til «flerguderi».
Videoen ble først publisert på Religionsoraklene.no. Religionsoraklene er et prisbelønt formidlingsprosjekt utført av en gruppe religionsforskere ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen.
Refleksjonsspørsmål:
- Er «kulturelt postulerte overmenneskelige aktører» et bedre begrep enn «gud» når vi skal sammenligne religioner?
- Er julenissen en gud? Hvorfor, eller hvorfor ikke?
- Denne teksten har fokus på begrepet «gud» i europeisk religionshistorie. Kan resonnementene overføres til andre religiøse tradisjoner, som for eksempel hinduismen og buddhismen, eller østasiatiske religioner?
- Kan du finne flere eksempler fra religionshistorien på vesener som betegnes som «guder», men som ikke tilbes?
Litteraturtips:
- Tidsskriftet Din nr. 2/2012 og 1/2013 har flere artikler om begrepet «gud»
- Pyysiäinen, Ilkka, og Kimmo Ketola. 1999. “Rethinking ‘God’: The Concept of ‘God’ as a Category in Comparative Religion.” I Tore Ahlbäck (red.), Approaching Religion, Part I (Scripta Instituti Donneriani Aboensis XVII: 1; Åbo), 207–214.
- Barrett, Justin L. 2008. “Why Santa Claus is Not a God.” Journal of Cognition and Culture 8:149–161.
Ordet «Gud» er misvisende. Det er bare en halv sannhet, men da også en halv usannhet. Ordet har sin komplimentære halvdel i ordet «Gudinne», og akkurat som mennesket består av de to halvdelene mann og kvinne.
Gud er faderen, eller den maskuline kraft i vårt duale elektromagnetiske univers. Gud er alle tings far, men uten alle tings mor vil vi ikke bare få et falskt gudsbilde, men også mennesket er redusert til en åndelig krøpling hvor hverken det maskuline eller det feminine er korrekt porsjonert, noe som har resultert i vår mannsdominerte verden, bygget på det maskuline prinsipp.
Vi er skapt i «gudenes» bilde, i «gudenes» lignelse til mann og kvinne, men ett eller annet sted fjernet man det feminine prinsipp. Ordet Gud i bibelens skapelse er oversatt fra flertallsordet “Elohim”.
I følge bibelen har mennesket falt ut av det gudommelige bildet det er skapt i, den gudommelige orden det skulle leve i, og dette «bildet» må gjenopprettes. Åndsmennesket må gjenoppstå, og da er de igjen guder. Det kalles å bli født på nytt, men ved fornektelse av det feminine prinsipp er dette umulig og kristendommen sier derfor at man er født på nytt ved å ta i mot Jesus.
Man har ytterligere forfalsket dette ved å kalle «bruden» for menigheten, men bibelen sier at «bruden», eller det himmelske Jerusalem er vår mor. (Ex Galaterbrevet 4,21)
Legg også merke til at Galaterbrevet viser til «det nye» mennesket og henviser til Jesaja 66, 9.
9 Skulle jeg åpne morslivet uten å sette fødselen i gang? sier Herren. Eller sette fødselen i gang og så stanse den? sier din Gud.
10 Gled dere over Jerusalem og fryd dere over henne, alle dere som elsker henne! Ta del i hennes glede, alle dere som sørger over henne!
11 Så skal dere suge og bli mette ved hennes trøstende bryst, dere skal drikke og nyte hennes herlige brystvorter. (Jesaja 66)
– og lenges som nyfødte barn efter «den åndelige uforfalskede melk», forat I kan vokse ved den til frelse. (1. Peter 2,2)
I himmelen som på jorden… (Tekst av min venn Tore)
Maylen: Dit indlæg bygger på den antagelse at gud er et mandligt begreb. Men selve ordet gud var grammatisk neutrum i ældre tider: proto-germansk *gudą, indoeuropæisk *ǵʰutós.
Det blev først omgjort til maskulinum under indflydelse af kristendommen.
Man må derfor gå ud fra at konceptet gud var kønsløst (eller kunne være alle tre køn) i den indoeuropæiske, førkristne forståelse.
Dette faktum fortæller dog intet om den jødiske gud.
Din opfattelse af gudsbegrebet som både mandligt og kvindeligt er umiddelbart mere “alsidig” end den traditionelle kristne, mandlige gud. Men din opfattelse er dualistisk, da du stadig deler det op i mandligt og kvindeligt (guden og gudinden).