Meditasjon og depresjon
Også buddhister blir deprimerte. Kan meditasjon være til hjelp?
Av Jonathan Nymoen
Robin Williams er død. Mange har kjære minner om den elskede og allsidige komikeren og skuespilleren som sjokkerte verden ved å ta sitt eget liv. Det er sårt for mange, og temaet som går igjen i media er nyfunnet interesse for fenomenet selvmord.
Etter å ha snublet over et innlegg av Lodo Rinzler, en bestselgende forfatter av buddhistisk litteratur (The Buddha Walks into a Bar og The Buddha Walks into the Office) så hiver jeg meg på. Ikke fordi Robin Williams er død. Men fordi mentale problemer er en utfordring for mange i hverdagen.
Mental helse er tabu i mange samfunn. Det virker som det å diskutere hva som foregår inne i hodet til noen er både vanskelig og skummelt. Det er frykt for stigmatisering, diskriminering eller at andre kommer til dømme deg. Det er vanskelig å forstå hvorfor noen er suicidale, men i virkeligheten er det mange som sliter med depresjon og angst. At man bekymrer seg for framtiden eller ønsker å ta sitt eget liv er en del av hverdagen, selv om graden av depresjon variere fra person til person, og fra dag til dag. Det er ikke ukjent at folk har sine «blå mandager».
Det virker som det å diskutere hva som foregår inne i hodet til noen er både vanskelig og skummelt.
Det er nettopp derfor det er viktig at mental helse, og tanker generelt ikke bør betraktes av tenkeren som noe individuelt og unikt. Det er noe som kan deles, og ikke minst forstås av andre. Veldig ofte så er man ikke alene, og vi sliter alle med mange av de samme demonene. Ikke vær redd for å være å først og fremst være ærlig med deg selv, deretter med de som står deg nærmest.
Som Rinzler skriver: »Buddhists can’t just take everything to the meditation cushion and hope it will work out. When things get tough, as in to the point that you can’t imagine getting out of bed in the morning tough, you need help. And there should be no shame in seeking it.»
Rinzler er ærlig med leseren og forteller om sine egne erfaringer med depresjon og selvmordstanker. Han beskriver hvordan verden plutselig falt sammen under han etter en rekke hendelser skapte kaos i hverdagen og alt det som virket naturlig forsvant.
Tematikken i artikkelen retter seg likevel mot et viktig buddhistisk tema, nemlig meditasjon.
Rinzler gjør oss klar over et av de viktigste prinsippene i buddhistisk praksis; meditasjon er et middel, ikke et mål. Det hjelper ikke å bare sitte og håpe at tanker og følelser forsvinner av seg selv. Skal man først være ærlig så tror jeg mange sliter med forskjellige depressive tanker.
Meditasjonen kurerer ikke depresjonen, men den kan vise deg kilden.
Jeg vet at jeg har hatt mine byrder, på mange plan. Det har vært bekymring om framtiden, økonomi, karrière og det verste; forhold. Jeg kjenner meg igjen i Rinzler sin artikkel, hvor han deler at i en slik overgang mister man alt og føler seg utenfor seg selv. Før mitt brudd med min tidligere kjæreste hadde jeg det ikke bra. Det var lite meditasjon, dårlig med jobb og jeg var ikke lenger aktiv i mine vanlige aktiviteter. Jeg våknet hver dag med angst i hele kroppen og hadde ingen vilje til å utføre noe nyttig.
Jeg delte heller ikke dette med andre, og hvis jeg først gjorde det var det aldri helhjertet. En ting meditasjon kan bidra med i situasjoner som dette er å framheve hva som egentlig er årsaken til problemet, nemlig ved å først fjerne overflødige tanker, for deretter kontemplere på hvilke tanker som blir igjen til slutt. Med et klart sinn vil man kunne spørre seg selv og analysere hvor bekymringen egentlig kommer fra, uten utenforstående forstyrrelser og tanker. Men da må man være ærlig og anerkjenne det som det er. Meditasjonen kurerer ikke depresjonen, men den kan vise deg kilden. Når du vet hva problemet egentlig er, må du handle. Det er ikke enkelt, men man er ikke alene og det er lov å spørre andre om hjelp.
Du er ikke den første eller siste som har opplevd depresjon eller angst, ei vil du være den siste.