Midtøstens glemte religioner
Midtøsten er langt mer enn de tre store abrahamittiske religionene, men kanskje er tiden i ferd med å løpe ut for regionens glemte trossamfunn?
Av Adrian Plau
Det er ikke hverdagskost at bøker om religionshistoriske tema ikke bare omtales, men faktisk roses opp i skyene av et nær sagt samlet internasjonalt pressekorps. Men det er nettopp dette som har skjedd med diplomaten Gerard Russells debutbok, Heirs to Forgotten Kingdoms. Siden den ble publisert i november 2014 har den rukket å motta lysende anmeldelser i aviser som The Economist, Financial Times, Wall Street Journal og The Guardian.
Et gjengangstema i de mange omtalene og anmeldelsene er bokens aktualitet: Dens tema er Midtøstens ulike minoritetsreligioner, og utfordringene de nå står overfor. Som en følge av Den islamske stats forfølgelser er yezidiene de kanskje mest omtalte av disse i nyere tid. Her på Religioner.no har vi tidligere presentert en artikkel om yezidienes religiøse forestillinger. I tillegg til disse, byr Russells bok på inngående kapitler om mandeanere, koptere, samaritanere, farsier, drusere og kalashaer. Samtlige av disse er tidligere omtalt i forskningslitteraturen: Russells bidrag er at de her alle omtales i detalj i en og samme bok.
Russell selv er både en klassisk utdannet akademiker, med studier ved Oxford, University of London og Harvard, og en diplomat med over ti års erfaring for både Storbritannia og FN, inkludert en periode som Storbritannias offisielle arabisktalende representant i Midtøsten. Heirs to Forgotten Kingdoms er et resultat av både historiske studier og utstrakt reising; Russell har over flere år besøkt representanter for samtlige av religionene i deres respektive hjemland. Gjennom dette fremstår boken dels som et historieverk og dels som en reiseskildring, og dermed ikke ulik William Dalrymples svært populære bøker om Indias historie.
Et særlig anliggende for Russell er å knytte de forskjellige religionenes skikker til oldtidens tradisjoner, samtidig som han er villig til å diskutere religionenes mer formelle historier. I kapitlet om mandaeanismen, hvis tilhengere frem til 2003 hovedsakelig bodde i Irak, byr han for eksempel på en bred diskusjon rundt påvirkningen av jødedommen, kristendommen og manikeismens innflytelse på de mandaeanske teksttradisjonenes fremvekst på 200- og 300-tallet. Samtidig argumenterer han for flere at flere av mandaeanismens skikker har historiske røtter som går helt tilbake til den antikke babylonske sivilisasjonen: Måten å tolke stjernenes og planetenes bevegelser viser elementer av babylonsk astronomi, og enkelte av religionens magiformularer har tydelige babylonske paralleller. Men alle
Russells religionshistoriske drøftninger er innrammet av minoritetsreligionenes kår i vår samtid: Når Russell møter mandaeanismens yppersteprest, Sheikh Sattar, til te i Bagdad i 2006, viser det seg at Sattar heller vil diskutere mulighetene for politisk asyl i Storbritannia enn mandaeanismens teologi. Det anslås at 90 prosent av Iraks mandaeanere har flyktet landet etter den amerikanske invasjonen i 2003.
Det er også dette temaet boken munner ut i: Etter å reist gjennom Pakistan, Afghanistan, Libanon, Iran, Irak, Tyrkia, Egypt og Israel, ender Russell med å besøke mandaeanere i Boston og yezidier i Buffalo. De fleste han møter ser mørkt på sine religioners muligheter til å overleve i diaspora. De mener miljøene blir for små og spredt bosatt, og for langt fjernet fra sine utspringspunkt; med tiden vil tradisjonene forvitre.
Enkelte av de andre religionene omtalt i boken opplever derimot at deres tradisjoner er i ferd med å bli turistattraksjoner. Når Russell besøker samaritanerenes påskefeiring utenfor Nablus på den Israel-okkuperte Vestbredden, får han følge av både jødiske og kristne turister og et filmteam. I det han ikler seg det rituelle antrekket, kommenterer den sentrale arrangøren Benyamim Tsedaka, ”Jeg liker ikke å være eksotisk, men det er sånn det er. Alle som opprettholder en tradisjon er eksotiske”.
Ved å by på en lang rekke slike møter med disse religionenes ledere og vanlige tilhengere, og ved å sette møtene inn i bredere diskusjoner rundt religionenes historie, har Russell ønsket å bidra til en bredere forståelse av Midtøstens religiøse mangfold. Religioner.no både tror og håper at boken også vil prege den norske debatten fremover.
Religioner.no-lenker: