Ateist i et teistisk land
Indonesia er det landet med flest muslimer i verden. Staten er ikke eksklusivt islamsk, men basert på statsideologien pancasila, hvis første prinsipp er ‘troen på den ene Gud’. I praksis eksisterer det 6 offisielle religioner som alle hevdes å være basert på dette prinsippet. Religioner.no har snakket med en gruppe indonesiske ateister om hvordan det er å være ateister i et land hvor gudløshet ikke aksepteres.
Av Aksel Tømte
Det indonesiske riksvåpenet. I midten ses våpenskjoldet med de fem symbolene som representerer prinsippene i pancasila.Illustrasjon av: Gunawan Kartapranata.
Søndag ettermiddag, på en avslappet og avsidesliggende kafe i den ellers så hektiske hovedstaden, møtes et titalls unge mennesker som alle er medlemmer av det nærmeste Indonesia kommer en ateistisk organisasjon: Indonesiske Ateisters facebook-side (IA), som har rundt 1.500 medlemmer. Dette er ikke mye i et land med godt over 230 millioner mennesker, men om ikke annet, så har de fått noe økt oppmerksomhet i den siste tiden.
Alle ikke-muslimer vil brenne i helvete
Etter en kort introduksjon går vi rett på sak; og de ulike personene rundt bordet forteller om sin (ikke)-religiøse bakgrunn. Karina vokste opp i en veldig religiøs del av landet (Tasikmalaya) og fikk i femte klasse høre av læreren at gode muslimer ville komme til himmelen mens alle andre vil brenne i helvete. Karina hadde en veldig god venn som var kristen, og familien hennes kjente hun godt, hva ville skje med dem? De, fikk hun høre, ville brenne.
– Men jeg er jo født inn i en muslimsk familie, og hun i en kristen, vi følger bare troen til foreldrene våre, det er vel ikke rettferdig at vi straffes for det?’ spurte hun.
Jo, læreren gikk med på at barn ikke kunne klandres for hvorvidt de er født inn i en kristen eller muslimsk familie, men når man blir voksnen er man ansvarlig for å finne ‘den rette’ religionen, eller man må ta konsekvensene. Men heldigvis slipper du å bry deg med det, for du tilhører allerede den rette religionen, forklarte læreren. Karina kunne ikke akseptere dette.
Theo, som er i midten av trettiårene, er den eldste som har møtt frem. Han forteller at han lenge hadde vært kritisk til den katolske læren han vokste opp med, men at et avgjørende punkt kom i 2007, etter at han for første gang leste om evolusjonslæren. Det overraskende for ham var at hans kristne universitet, som han på mange måter anså for å være åpent mot vitenskap, totalt avviste vitenskap på det biologiske området.
– De kan ikke akseptere at vi kommer fra aper.
Mange av oss er nødt til å late som de er noen andre overfor familie og venner (…)
–Jeg er ikke egentlig ateist, sier Ika. – Jeg tror på en høyere makt. Men jeg anser meg for å være en fritenker, og jeg liker å være blant andre fritenkere.
Ani og Sophie gir inntrykk av å ha vært ateister ganske lenge, selv om identitetskortene deres identifiserer dem som muslimer.
–Men det var en periode etter at faren min døde, hvor jeg ble ganske muslimsk, og ba til Gud og sånt, sier Sophie. –Det varte i over ett år. Men nå har jeg sluttet med det tullet.
Noe som går igjen i de ulike fortellingene, er gleden – og til dels overraskelsen – over å finne likesinnede i Indonesia. ‘Jeg er ikke alene!’ Internett har spilt en stor rolle her. Uten internett kunne de aldri ha kommet i kontakt med hverandre. En ordinær ateistisk organisasjon virker nemlig utenkelig for dem alle.
Politiske ambisjoner?
Karina er initiativtakeren til IA. Hun forteller at hun først var medlem av en internasjonal ateist-side, og var overrasket over å finne så mange som 30 andre indonesiske medlemmer. Hun ønsket å komme i kontakt med likesinnede, og skrev derfor en personlig epost til hver og en av dem. Kun 2 stykker skrev tilbake.
Hva er slags mål har IA, og dere som medlemmer av denne gruppen? Har dere politiske ambisjoner?
– Nei, vi har ingen politiske ambisjoner sier Karina. – Det er personlig, vi eksisterer for hverandre, for medlemmene.
– Her kan man være seg selv. Mange av oss er nødt til å late som de er noen andre overfor familie og venner, det er slitsomt og vi er lei av det. Her blir vi akseptert. Du kan si at vi er en slags støttegruppe for hverandre, sier Sophie.
Flere av de andre er enige, og sier at de er med for å kunne ‘henge rundt’ med ålreite mennesker. Som for å understreke det sosiale aspektet gjør noen meg oppmerksom på småpraten, hviskingen og ertingen som pågår dem i mellom mens vi snakker. Det er også tegn på at lørdagskvelden har vært nokså røff for flere av de fremmøtte. Det kommer stadig folk slentrende innom mens vi snakker.
Men samfunnsengasjement er tydeligvis også på plass.
–Da vi leste om Alexander Aan (en offentlig tjenestemann som ble dømt til fengsel etter at han skrev at Gud ikke eksisterer på Facebook) tenkte vi at vi måtte vi hjelpe ham, sier Sophie. – Så vi tok kontakt med YLBHI (en menneskerettighetsorganisasjon spesialisert på rettshjelp), og samlet inn penger for ham.
En av de tilstedeværende har på fritiden laget nettsiden ‘Du Spør, Ateister Svarer’, som forsøker å motvirke de negative fordommene knyttet til ateisme.
Theo forteller at det også finnes noen blant dem som har politiske ambisjoner, men at det er urealistisk å forfølge disse gjennom en formell ateistorganisasjon.
– Det er mer realistisk å fremme saker man anser som viktige gjennom organisasjoner knyttet til pluralisme og menneskerettigheter, og det er det noen av oss som gjør, forteller han. –Vi må forholde oss til realitetene. Det vil ikke fungere å si at folk skal respektere oss som ateister. Men, vi kan si at de skal respektere oss fordi vi er landsmenn, eller fordi vi er mennesker.
Videre forteller Theo at de har arrangert teologiske/filosofiske debatter mellom ateister og russiskortodokse kristne i Bandung. De russiskortodokse er ofte mer imøtekommende enn andre fordi de selv tilhører en minoritet. I mangel på formell anerkjennelse har de registrert seg under den lutheranske kirken.
Blir forbundet med kommunisme
Hva slags holdninger blir ateister møtt med i dag?
– Det første folk tenker på er kommunister, sier Theo. Han nevner så kommunistmassakeren i ’65 og propagandaen under Suharto-regimet, da det ble massivt innprentet at kommunister var gudløse og umoralske mennesker.
– Det neste folk tenker på, er evolusjonslæren. Og generell umoral.
Selv om det snart nærmer seg 15 år siden Suharto-regimet falt, er det ingen i gruppen som ser noen tegn til at holdningene til ateister er i ferd med å bli mer inkluderende.
–Alt er akkurat som før, sier flere.
– Om noe, så er det mer polarisert nå, hevder Theo. Håpet om at det en gang skal bli annerledes, knyttes til utdanning.
– Det største fellestrekket mellom oss som er her, er at vi alle har utdanning. Så der har vi et håp. Men utdanningen i dette landet ser ikke ut til å bli bedre. Utdanningsministeren er fra PKS [Partiet for Velstand og Rettferdighet, kjent som det mest radikale av de større islamske partiene]. Har du hørt om det nye nasjonale skolepensumet?
Jeg nikker stille, det nye pensumet for grunnskolen har fått mye oppmerksomhet i pressen for å ville bytte ut fagene naturvitenskap, engelsk og samfunnslære med flere timer nasjonalisme, religion og indonesisk språk.
Med slike holdninger til ateister, hender det at dere føler dere frykt? Er dere redde for grupperinger som FPI (Islamsk Forsvarsfront)?
– Jeg er for uviktig til at jeg kan være av interesse for FPI eller noen andre, sier Theo. – Det er ingen penger å hente hos meg. Han indikerer dermed at FPI ofte driver pengeutpressing under påskudd av sin islamistiske agenda.
– Men jeg er nok ganske redd likevel, for jeg er ‘dobbelt minoritet’ sier han, og peker på sine smale øyne, hvilket betyr: Theo er av kinesisk avstamning.
Pancasila har eksistert i over 60 år, det er på tide å bytte det ut.
– Jeg er mest redd for at familie og venner skal finne det ut, sier lndah. Mange rundt bordet nikker samtykkende til dette. – De vil aldri kunne akseptere meg dersom de visste at jeg var ateist.
– Jeg er ikke redd, sier Karina. Som initiativtaker til IA, er hun uvanlig åpen om hennes livssyn, og hun har flere ganger latt seg intervjue med fullt navn. Moren gråt første gang hun påsto at koranen ‘bare var en gammel bok’, og foreldrene forsøker iblant å overbevise henne til å komme tilbake til Islam, men de har i det store og det hele akseptert hennes standpunkt. Karina har en god jobb, forsørger foreldrene, og er ikke redd for å stå frem. Men her er det lett å tro at hun er unntaket som bekrefter regelen.
– Noen tidligere klassekamerater sendte meg hatmeldinger og hang meg ut på facebook. Men jeg var tålmodig, forklarte mitt standpunkt på en høflig måte, og til slutt ba de meg om unnskyldning.
-–Jeg synes islamofobi er et dårlig ord, sier Ani. For det første er det fullt rasjonelt å være redd, vi vet hva FPI kan gjøre. For det andre, så har jeg ingen redsel for islam som sådan. Det er muslimer jeg er redd for.
Kan pancasila utvides til å inkludere ateister?
Hva tenker dere om pancasila (den indonesiske statsideologien)? Kan det være rom for ateister under pancasila?
–Det er et kinkig spørsmål, sier Theo. –Den historiske bakgrunnen for pancasila var et ønske om å skape enhet, et statsfundament man kunne enes om. Jeg respekterer det, og har ingen problemer med den typen pancasila. Men det blir feil å bruke pancasila til å ekskludere.
– Det første prinsippet er troen på den ene Gud, sier Sophie. – Men man må ikke glemme det andre prinsippet, som er humanitarisme. Om det første prinsippet er mot oss, så burde det andre prinsippet tale for at vi blir akseptert.
– Pancasila har hatt sin funksjon, sier en annen. – Men det burde kunne være rom for forandring. Pancasila har eksistert i over 60 år, det er på tide å bytte det ut.
Noen organisasjoner som forsøker å forsvare religiøse minoriteter refererer ofte til pancasila som et pluralistisk verdifundament, skyter jeg inn, men dette får kun lunken mottakelse.
– Det er bedre om minoritetene blir forsvart på bakgrunn av deres menneskelighet, mener Theo. Det virker som de andre rundt bordet er enige i dette.
Idet samtalen går mot slutten, er det tid for den mer avslappede småpraten. Mens drosjen er på vei bruker Ani tiden til å snakke om Scott og Amundsen.
– Jeg er veldig interessert i historien om Amundsen, jeg har lest masse om ham, men jeg har ingen å diskutere historiene med, forklarer hun.
Om mulig er nok dette enda særere enn hennes ikke-religiøse standpunkt.
Merk: De fleste som har blitt intervjuet i denne artikkelen sa seg villig til å bli omtalt under de navnene de oppga; men det var noen unntak. Der jeg har vært i tvil har navnene blitt byttet ut med fiktive navn. Muligens oppga de fleste kun ateist-navnet sitt uansett, da det var en uforholdsmessig stor overvekt av vestlig-klingende navn.
Religioner.no lenker: