Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 18. Bekjennelseskrav

Hans Olav Arnesen      |      29/04/2013

LitebildeavHans.JPG

For religionsinteresserte var uken som gikk både spennende og historisk. Historisk ble den fordi KrF i helgen vedtok å fjerne det såkalte bekjennelseskravet. Det innebærer at kristen tro ikke lenger er en forutsetning for å besitte verv og posisjoner i landets største kristenparti. Det er vanskelig ikke å se dette i forlengelsen av den generelle sekulariseringen som finner sted i dagens Norge. Blant annet den påbegynte, men langt ifra overståtte skilsmissen mellom staten og Den norske kirke.

Men det finnes også motkrefter. Det langt mer konservative partiet De kristne dukket for første gang opp i kommunevalget i 2011, hvor de skaffet seg to mandater i kommunestyret i Bømlo. I årets stortingsvalg håper de på å få innpass i Norges nasjonalforsamling. At KrF fjernet bekjennelseskravet gav nok håp om å sikre seg en betydelig mengde kristenstemmer. Kanskje til og med noen politiske tungvektere som Anita Apelthun Sæle?

Også på bokfronten var det en spennende uke. Cora Alexa Døving og Siv Ellen Krafts bok, “Religion i pressen”, retter søkelyset mot pressens omtale av religion i det nye årtusenet. Det er ikke til å komme bort ifra at religionene får til dels svært ulik behandling i avisene. Å være et korrektiv til de øvrige medienes dekning av religion er forøvrig en av Religioner.nos sentrale målsetninger.

Døving og Kraft er opptatt av hvordan vår tids levende religioner behandles av den norske pressen. Svært mange religiøse tradisjoner er imidlertid døde. Det vil si, de har ikke lenger levende tilhengere, men på sett og vis lever de ennå videre, eksempelvis gjennom tekster, eller på våre museer.

Søndag 28.4 inviterte Kulturhistorisk museum i Oslo til en samtale om hvorvidt museene holdt gjenstandene i live, eller om man snarere slo dem ihjel ved å løsrive dem fra det levde liv. Det var flere gode tanker fra de museumsansatte rundt denne tematikken, men aller mest oppsiktsvekkende var likevel noen tanker numismatikeren, mynteksperten, Svein Gullbekk gjorde seg om konsekvensene av å gripe inn i gamle døds- og frelsesritualer.

Å tigge penger i Oslos gater er ikke spesielt hyggelig, men å tilbringe evigheten på leting etter en mynt for å komme seg til dødsriket er høyst sannsynligvis enda verre.

Mynter spiller en sentral rolle i døds- og frelsesritualer. Antikkens forestilling om at den avdøde måtte bringe med en mynt for å betale fergemannen Kharon for overfarten til dødsriket er velkjent. Men også i kristendommen har penger og frelse vært knyttet sammen, eksempelvis gjennom avlatshandelen. Gullbekk tilbringer mye tid med å fiske frem mynter fra sprekkene i gulvet på norske middelalderkirker, hvor pengestykkene også skal ha hatt en rituell funksjon.

Men hva skjer egentlig når arkeologene bryter inn og forstyrrer disse forlengst avsluttede ritualene? Blir den avdøde stående igjen på feil side av elven Styx dersom man fjerner mynten fra levningene? Tar man velstanden førkristne nordboere nyter godt av i det hinsidige fra dem dersom man fjerner skattene de er begravet med?

Spennende tanker. De fleste har nok likevel få innvendinger mot museenes behandling av mynter. Debatten om forvaltningen av menneskelige levninger er derimot høyst “levende”. Etter sigende kan Kulturhistorisk museum kalles Norges største gravplass, med om lag 3000 mennesker i magasinene. Mange av dem er oppbevart i små plastposer. I Storbritannia har nypaganister tatt opp kampen for en anstendig behandling av det de selv betrakter som sine historiske trosfeller, blant annet gjennom organisasjonen Honouring the Ancient Dead. Globalt har urfolksorganisasjoner kjempet for å få tilbakelevert menneskelige levninger fra etnografiske samlinger verden over, inkludert Oslo.

Man skulle tro at de museumsansatte selv så på dette som en høyst uønsket innblanding i deres affærer, men Svein Gullbekk var raus nok til å påpeke at det sterke fokuset på de etiske aspektene ved museenes virksomhet i de senere år har vært med på å øke deres bevissthet rundt disse spørsmålene.

På vegne av de tusenvis av mennesker som hviler i kjelleren på Kulturhistorisk museum får vi håpe at deres skjebne i det hinsidige ikke har blitt påvirket av arkeologenes og konservatorenes arbeid. Å tigge penger i Oslos gater er ikke spesielt hyggelig, men å tilbringe evigheten på leting etter en mynt for å komme seg til dødsriket er høyst sannsynligvis enda verre.

Svein Gullbekk

Svein Gullbekk. Forhåpentligvis har han ikke påvirket frelsesutsiktene til myntenes tidligere eiere.