Uke 38. Ateistløsemiddel
“One Nation Under God”, hevdes det i den amerikanske lojalitetseden som blant annet skolebarna fremfører jevnlig. Om den amerikanske ateistaktivisten og advokaten Michael Newdow får det som han vil blir det en slutt på dette.
Det kan godt være han vil lykkes med det. Fremfor alt ettersom det teistiske elementet av lydighetsløftet, som vekker anstøt hos Newdow og en del andre ikke-troende, er av relativ ny dato. Det ble ikke lagt til før i 1954, sekstito år etter at lojalitetseden ble brukt for første gang.
Det er likevel ikke sikkert. Newdow har også, blant annet på vegne av stiftelsen Frihet fra religion, saksøkt myndighetene på grunn av teistiske referanser på dollarsedlene. “In God we trust”, står det på dem. Ifølge Newdow innebærer det at ateister blir tvunget til å forkynne hver gang de kjøper eller selger noe.
Denne saken tapte ateistene torsdag i forrige uke. Dommerne mente ikke denne frasen utgjorde noen betydelig byrde for ateistene.
Den berømte amerikanske pastoren Robby Dawkins besøkte Oslo i forrige uke. Da benyttet jeg muligheten til å spørre ham hva han syntes om denne ateistkampanjen. Han mente den aldri ville vinne frem, blant annet fordi det ikke bare var kristne som ville beholde troskapseden slik den var. Også mange ikke-troende ønsket å fremføre den slik deres foreldre og besteforeldre hadde gjort det.
Dawkins har trolig et poeng. Respekten for tradisjoner og nasjonens historiske arv er ikke forbeholdt troende. Newdow representerer derfor ikke alle amerikanske ateister i sin iver etter å fjerne alle offentlige religiøse referanser.
Kanskje er det likevel mer enn respekten for fortiden som gjør folk urolige. Kan det være at disse kampanjene også får amerikanere, mange ateister inkludert, til å frykte for fremtiden?
USA er et usedvanlig mangfoldig land. Det gjelder også med hensyn til religioner, og en rekke nye trossamfunn har oppstått i dette landet hvor alle former for innovasjon har hatt gode kår. Mormonismen, syvendedagsadventismen, teosofien og pinsebevegelsen er noen av de mest kjente eksemplene.
Men på tross av den store variasjonen har det likevel vært noen grunnleggende fellestrekk. De aller fleste trossamfunn har vært kristne. I det offentlige har derfor referanser til Gud vært samlende, ikke splittende. Så lenge man har unngått å henvise til Jesus og Den hellige ånd som deler av guddommen har man også kunne omfavne jødene, og i prinsippet også muslimene, selv om de ennå er en liten minoritet i landet.
Tanken om religion som samfunnslim er ikke ny. Emilé Durkheim mente at religion i bunn og grunn var kollektivets feiring av seg selv som noe mer enn summen av enkeltindivider. Fjerner man religionen som et samlende element risikerer man å svekke sammenhengskraften i samfunnet.
Ikke minst er mangfoldige land som USA sårbare dersom noe truer med å fjerne mørtelen som holder nasjonens grunnmur sammen. I USA har en ikke-konfesjonsbestemt Gud, og en venerasjon av flagget, Grunnloven, og sentrale historiske begivenheter som uavhengighetskrigen, borgerkrigen og borgerrettsbevegelsen, vært viktige elementer i en slags borgerreligion som har sveiset nasjonen sammen på tvers av etniske og religiøse skillelinjer.
Begrepet smeltedigel ble først brukt i et teaterstykke skrevet av dramatikeren Israel Zangwill, som selv var immigrant. Slik begrepet blir brukt viser det til at man i USA forlater sine gamle identiteter og blir amerikanere. I nyere tid har denne tanken om at man skal bli mest mulig lik hverandre blitt utfordret av multikulturalismen. Sistnevnte ideologi har blitt anklaget for å være naiv, men demografiske kart over amerikanske byer viser at folk ennå bor svært segregert, ofte inndelt etter etnisitet, noe som kan tyde på at smeltedigelforestillingen har vært vel så naiv.
Med det i tankene er det ikke så rart om også en del ateister ser med en viss skepsis på disse utrettelige kampanjene for å viske ut det som har vært viktige samlende elementer i denne ellers så mangfoldige kjempen av et land. Ateistenes anstrengelser for å fjerne religion fra det offentlige rom kan oppfattes som et løsemiddel rettet mot det amerikanske samfunnslimet. Kan noe av den samme uroen gjøre seg til kjenne i Norge?
Norge er også raskt i ferd med å bli mer pluralistisk på alle mulige måter. Den norske kirke har tidligere spilt en samlende rolle som aldri har vært tenkelig i USA. Det ligger nok i kortene at kirken på sikt må finne seg i å bli behandlet som et hvilket helst annet trossamfunn, på tross av sine enorme medlemstall og snart 500 år med dominans her til lands.
Men for enkelte går denne prosessen altfor sakte. For ikke lenge siden gikk barneombudet, Anne Lindboe, ut og hevdet at skolegudstjenester var et overgrep mot de ikke-kristne barna som måtte delta på dem. Det er sterke ord. Når det kommer fra barneombudet vekker det assosiasjoner til fulle foreldre på sydenturer, eller endog sedelighetsforbrytelser.
Kommentarfeltene i ulike nettaviser og sosiale medier tyder på at slike utspill vekker en hel del engstelse som igjen manifesterer seg i irritasjon og fiendtlighet mot dem som oftest markerer seg i arbeidet for å fjerne kirkens privilegier, det vil si Human-Etisk Forbund. Antagelig blir denne misnøyen forsterket ved at forbundet ofte står alene om kritikken av eksempelvis skolegudstjenestene, mens for eksempel muslimer ikke riktig synes å se på dem som noe stort problem.
Man bør ta foreldre på alvor når de mener det er galt at barna deres må søke fritak for å slippe å delta i religiøse ritualer de ikke ønsker å ha noen befatning med. Men vi bør også være oss bevisst at slike tradisjoner som skolegudstjenester er mer enn religiøse ritualer. Det handler også om delte erfaringer på tvers av generasjonsskillene. For mange oppleves nok dette som spesielt viktig i dag, i en tid hvor Norge gjennomgår store endringer.
Forandringer vil presse seg frem uansett, men tempoet er nok avgjørende for hvor ubehagelig det vil oppleves. En litt mindre brutal ordbruk enn den barneombudet benytter seg av vil trolig heller ikke skade.
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no.