Meninger

Å frelse verden gjennom Melodix Grand Prix

religioner      |      27/04/2013

Melodi Grand Prix er er sammensurium av ulike musikksjangre, outrerte kostymer og skamløse sceneshow. Med andre ord en fest. Men enkelte artister vil noe mer med sine innslag. Dag Øistein Endsjø ser nærmere på Melodi Grand Prix-melodier som, av ulike motiver, målbærer en forandring av verden gjennom sangen. 

Av Dag Øistein Endsjø. Professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen og selv tidligere Melodi Grand Prix-deltager. Kronikken er en revidert  utgave en sak som opprinnelig stod på trykk i Aftenposten 7. mai 2011. 

DagØisteinEndsjø

Grand Prix gir et par muligheter til å redde verden. I 2011 var i følge Danmarks bidrag «ditt våpen din stemme» for å «lage en ny morgendag i dag.» Finske Paradise Oskar erklærte samme år i sitt bidrag at «at nå skal jeg ut i verden for å redde planeten», noe vi alle kan gjøre ved «å gå sammen med meg og synge: Da da dam, da da dam, da da da da, da da da da dam».

Hvis vi skal ta disse grandprixbidragene bokstavelig, kan vi frelse verden med sangens kraft. Dette er en ganske så mye mer mektig påstand enn det vi vanligvis får servert i den mer politisk engasjerte delen av populærmusikken. Når John Lennon synger Imagine eller Lillebjørn Nilsen En himmel full av stjerner, handler det om hvordan vi med våre handlinger og generelle livsvalg kan få til en annen verden – ikke om at musikk i seg selv kan frelse verden.

 

Grandprixreligiøsitet

Mens dette er sjelden kost i populærmusikken generelt, har det utviklet seg det man kan beskrive som en egen form for grandprixreligiøsitet: en tro på at bare det å synge den rette sangen vil på magisk realistisk vis føre til en bedre verden. Selv om det ikke var det første bidraget til å komme med slike påstander, er Ein bißchen Frieden fra 1982 en nøkkeltekst i denne sammenhengen. Det vesttyske vinnerbidraget utløste et ras av lignende sanger. Som Østerrike som i 1989 påsto at «bare en sang» er nok til at «kjærligheten vender tilbake» ikke bare til deg og meg, men «til verden» generelt. «Syng, syng og tenn et lys fordi sangen er alt vi har,» var Israels budskap i 1993. Iført massiv sminke og skyhøye stiletthæler presenterte britene i 1991 et fyrrig og dansbart lite nummer som var «et budskap til hjertet ditt … si en bønn … wo-oh-oh!», noe som ettersigende ville være til hjelp for «barna med sult i øynene sine.»

Redd barna

Man kan selvfølgelig spørre seg om artistene som synger disse bidragene, virkelig tror på sine egne simplistiske budskap. Man kan ikke se bort fra at en del slike sanger er snekret sammen fordi de tror det vil hjelpe i konkurransen. Den britiske artisten fra 1991 erklærte for eksempel i etterkant, at hun ikke følte seg helt komfortabel med sin dansbare hungersnødsang.

Selve kjernen i Walt Disneys enorme kommersielle univers er troen på troen i seg selv: Bare du tror sterkt nok på dine drømmer, så vil de bli oppfylt.

Noen ganger er det derimot absolutt ektefølt. Finske Paradise Oskar sendte inn sitt bidrag om å frelse verden med å synge «da da dam», nettopp fordi han var så misfornøyd med det han mente var overfladiskheten i de fleste andre grandprixsangene. De irske deltakerne i 2000 som sang om å«feire et nytt kjærlighetens årtusen», var nærmest innstendige i sin tro på sangens kraft. Den direkte inspirasjonen til sangen var at en venn av dem var blitt skadet i en trafikkulykke, noe som fikk dem til å innse at jorden nå var i ferd med å gå under. «Derfor måtte noen redde barna», poengterte de. Deres grandprixsang om kjærlighetens millennium var således, helt bokstavelig, deres måte å redde verden på – ikke minst verdens barn. Grand Prix var et utmerket medium nettopp for dette formålet, understreket de.

Disneys drømmetro

Et annet og vel så viktig spørsmål er om publikum på noen måte er overbevist om denne grandprixreligiøsitetens magiskrealistiske budskap. Det er vanskelig å avgjøre, men det er viktig å ha med seg at dette ikke er noe isolert fenomen. Selv om den gjentatte påstanden om at det å synge en sang kan redde verden er ganske særegen for Grand Prix, kan man finne lignende magiskrealistiske trosforestillinger ellers i populærkulturen. Selve kjernen i Walt Disneys enorme kommersielle univers er troen på troen i seg selv: Bare du tror sterkt nok på dine drømmer, så vil de bli oppfylt. En erklært tro på julen som fenomen og at denne troen vil føre til en bedre verden, har på tilsvarende vis vært sentral i den populærkulturelle julefeiringen helt siden Scrooge ble omvendt til Dickens’ juleevangelium i A Christmas Carol.

Den grandprixreligiøse budskapet om sangens kraft har likevel ikke fått fullt det samme gjennomslaget som de lignende forestillingene i julen og Disneys univers. Hvorvidt noen av årets bidrag vil endre på dette, gjenstår å se.

 

 

 , ,