Fra redaksjonen

Barnefrihet

religioner      |      24/08/2015

Hans Olav Arnesen-lite bilde.“Uten barna stopper Norge!”, het det da jeg var ung. Da var man bekymret for lave fødselstall. Siden har befolkningen økt svært raskt. I hovedsak gjennom innvandring, men også fødselstallene har vært brukbare i europeisk målestokk.

Befolkningsveksten er mest følbar i Oslo, hvor køene blir lengre, og fortettingen gjør byen trangere og mer klaustrofobisk, i hvert fall for bortskjemte nordmenn som tidligere har hatt rikelig med plass å boltre seg på. Gater, fortau og parker blir sjelden større, selv om de skal romme stadig flere mennesker i Europas raskest voksende hovedstad.

Sett i lys av dette er det kanskje ikke så rart at fenomenet frivillig barnløshet, eller mer positivt: barnefrihet, med ett har blitt et aktuelt tema i offentligheten. En rekke mennesker, hovedsakelig i reproduktiv alder, har stått frem i ulike medier og slått fast at de ikke ønsker å få barn.

Begrunnelsene er mange. Noen ønsker ikke ansvaret som følger med barn, det passer ikke dem. Andre mener det ikke er behov for flere barn, og enkelte mener til og med at det er egoistisk å føde barn i en verden hvor overbefolkning er en av våre største utfordringer.

Overbefolkning er utvilsomt et problem. Det merker vi også i Europa, selv om vår innfødte befolkning vil krympe i antall i årene som kommer. Båtflyktningene som preger nyhetsbildet kommer i stor grad fra Afrika, det kontinentet som, ifølge FN, vil stå for om lag halvparten av den globale befolkningsveksten frem til 2050.

Også i Syria steg befolkningen raskt i årene før borgerkrigen brøt ut. Det førte til et press på de lokale ressursene som ble forsterket av langvarig tørke og et inkompetent såvel som undertrykkende regime, som gjorde vondt verre ved blant annet å satse på vannkrevende landbruksprodukter som bomull. Til sammen ble dette en katastrofe av de sjeldne, men det er neppe siste gang overbefolkning vil være en medvirkende årsak til bitre konflikter.

Slik sett har vel de som velger å avstå fra barn i menneskehetens navn et poeng?

Joda. Avfolkning er ikke alltid av det vonde. Ting ble eksempelvis langt bedre for vanlige folk i Europa etter svartedauden. Mye jord ble gjort tilgjengelig, og mangelen på arbeidskraft gjorde at man måtte behandle de landarbeiderne man kunne få tak i på et noenlunde anstendig vis.

Den pågående befolkningsimplosjonen vil likevel neppe føre til noen avfolkning av vår verdensdel, selv om det trolig blir en del spøkelseslandsbyer og -småbyer i rurale strøk. Innvandringen sørger for det, og kanskje er heller ikke det så galt. På mange måter er det en slags historisk rettferdighet i at Europa tar unna en del av befolkningsoverskuddet i andre verdensdeler, slik Europa i sin tid eksporterte sine “overflødige” til koloniene og USA.

Befolkningssammensetningen i Vest-Europa endrer seg nemlig nokså raskt. Det gjør også religionssammensetningen. I 2050 vil eksempelvis hver tiende europeer være muslim, ifølge PEW Research Centers fremskrivninger.

Dette kan imidlertid gå svært mye raskere om frivillig barnefrihet skulle bli en populær trend. Det er ingen mangel på mennesker som vil migrere hit. Ifølge Gallup ønsker 630 millioner mennesker å emigrere, i all hovedsak fra den utviklende verden. 101 millioner av disse har EU-landene Storbritannia, Frankrike og Tyskland som sine favorittdestinasjoner.

Hvem vet? I det virkelig lange løp kan en slik utvikling være av det gode, men det vil sannsynligvis innebære et sivilisasjonsskifte. Et Europa med en annen befolkning vil bli noe nytt, på godt eller vondt, eller mest sannsynligvis begge deler. Det forrige sivilisasjonsskiftet, da folkevandringer brakte Vestromerriket til sin ende, viste seg på sikt å bli riktig heldig. Vesten, som arvtagersivilisasjonen i dag blir kalt, har ingen mangel på triumfer å vise til, og har et godt stykke på vei formet verden i sitt eget bilde.

Likevel, gitt at etterkrigstidens Vest-Europa har vært noe av et paradis i manges øyne, er det sannsynligvis ikke så rent få som vil spå at en slik utvikling i sum vil være negativ.

Å avstå fra å få barn er ikke ukjent i religionshistorien. Selveste Paulus fastslo at ekteskapet mellom mann og kvinne var den nest beste løsningen, mens seksuell avholdenhet var å foretrekke. Det gjaldt også buddhistiske munker. Slik siterer Dag Øistein Endsjø Buddha i sin bok Sex og religion:

“Verdiløse mann! Det ville vært bedre for deg om din penis satte seg fast i en svart giftslange enn i en kvinnes vagina. Det ville vært bedre for deg om din penis satte seg fast i en grop med brennende kull så den tok fyr.”

Klarere kan det neppe sies, men heldigvis var ikke kravene til buddhistiske lekfolk like strenge, ellers ville neppe buddhismen blitt en av verdens mest vellykkede religioner målt i antall tilhengere. Likeledes ville ikke kristendommen, som også har et trøblete forhold til sex, blitt den mest tallrike av dem alle dersom flertallet av kristne hadde tatt Paulus på ordet. For hvordan skal man kunne overleve, være seg som religion eller sivilisasjon, om man slutter å lage barn?

Religionshistorien har flere eksempler på akkurat det. En utbrytergren av kvekerne, kalt “shakers”, forfektet en sølibatær livsstil på 1800-tallet. Det gikk som man kunne forvente, de døde gradvis ut, men etterlot seg i det minste folketomme landsbyer som egnet seg godt som museer. Den europeiske, men også japanske avfolkningen, gir for øvrig noe av det samme resultatet i dag.

Den russiske sekten som fikk navnet «de kastrerte«, skoptzy, gikk et skritt lenger og kvittet seg like godt med de reproduktive organene, eller steriliserte seg. Noen av kvinnene skar endog av seg brystene. Sekten var overraskende populær i en periode, men var allerede i sterk nedgang da bolsjevikene tok makten og de forsvant for godt.

Nå er det ingen av de barnefrie mennene og kvinnene som har stått frem den siste tiden som tar til orde for å velge bort sex såvel som avkom. Demografisk sett blir resultatet imidlertid det samme. En krympende og aldrende befolkning utgjør også en tung byrde som stadig færre unge rygger må bære, noe som alt begynner å merkes flere steder.

Skal man virkelig være altruistisk og spare verden for overbefolkning, uten å velte byrden ved å forsørge oss i alderdommen over på en relativt fåtallig mengde unge mennesker, er det derfor kanskje like greit å følge eksempelet til Heavens Gate. Denne gruppen praktiserte også kastrering, men gikk enda ett selvdestruktivt skritt lenger ved å begå kollektivt selvmord i 1997, i håp om at sjelene deres ville bli plukket opp av kometen Hale-Bopp.

En mer effektiv måte å stanse overbefolkningen på skal man lete lenge etter.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no

Religioner.no-lenker: 

Lenker: 

 , , , , , ,