Aktuelt

Brunsverting og rødsverting på Litteraturhuset

Hans Olav Arnesen      |      09/02/2013

Engasjementet var stort da Nettverk for studier av totalitarisme og demokrati arrangerte seminar om venstreekstremisme på Litteraturhuset.  Virkelig eksplosivt ble det likevel først da Alexandra Larsen holdt sitt foredrag om den venstreradikale dominansen i islam- og Midtøsten-studier i Norge. 

Av Hans Olav Arnesen


Seminarer og foredrag om høyreekstremisme har det vært mengder av i Norge i de siste årene. Det skulle bare mangle etter det som hendte etter 22.7.2011. Men selv om høyreekstremismen åpenbart er uhyggelig farlig er det ikke lett å finne annet enn små og spredte miljøer av reelle høyreekstreme å forske på eller debattere om. Leter man etter noenlunde sammenhengende høyreekstreme teorier å analysere blir utfordringen enda større, og det kan synes som om det er langt mellom tegnene på intelligent liv på den ekstreme høyresiden.

Denne torsdagen (7.2.2013) på Litteraturhuset skulle det likevel handle om venstreekstremisme. Her har det aldri manglet på intelligent liv, noe de mange akademikerne med venstreradikal bakgrunn er et bevis på. Det var et respektabelt panel NEST, med Bernt Hagtvet og Øystein Sørensen, hadde stablet på beina. Foruten dem selv holdt Nikolai Brandal, Lars Gule og John Færseth innlegg om venstreekstremisme. Til sist holdt religionssosiologen Alexandra Larsen sitt innlegg om venstredominansen i islam- og Midtøsten-studier, noe som fikk temperaturen i Litteraturhuset til å stige til kokepunktet. Og vel så det.

Lars Gule har selv en fortid på den ekstreme venstresiden - i likhet med flere av seminardeltagerne.

Lars Gule har selv en fortid på den ekstreme venstresiden – i likhet med flere av seminardeltagerne.

Religioner.no var bare tilstede ved de tre siste innleggene, og gikk følgelig glipp av gjennomgangen av den gamle venstreekstremismen á la  AKP (m-l) og NKP.  Lars Gule gav en presentasjon av ekstremismebegrepet, samt noen modeller for å forstå fenomenet ekstremisme generelt, og venstreekstremisme spesielt. Gule har, som de fleste sikkert vet, selv en fortid på ytterste venstrefløy, og var i sin tid forberedt på å ta ekstreme midler i bruk for å oppnå sine mål. Det har han alltid selv vært fullstendig åpen om. Sparkene mot venstresidens voldsforherligelse merkes kanskje ekstra godt når de kommer fra en mann som var nære på å bli Norges første venstreekstreme terrorist?

John Færseth tok for seg det vanskelige grenselandet mellom antisionisme og Israel-kritikk på den ene siden, og regelrett antisemittisme på den andre. Han ville likevel ikke gå for langt i å stemple selv krasse kritikere av Israel som antisemitter, men holdt seg godt innenfor rammene av åpenbart jødehat. Ikke desto mindre mente han at det store flertallet av venstreorienterte nordmenn som ikke er antisemitter har et ansvar for ikke å overse ytringer som krysser grensen mellom legitim Israel-kritikk og regelrett jødehat.

AlexandraLarsen

Alexandra Larsen fikk temperaturen til å stige med sitt innlegg om venstredominansen i islamstudier.

Enslig kvinne i løvens hule

Alexandra Larsen holdt dagens mest opphissende innlegg. Denne ph.d. studenten hadde dagen før terget på seg noen av Norges mest kjente islam-eksperter gjennom en kronikk i VG. En kronikk gir ikke mye rom for nyanser og utdypelser. Det gjør heller ikke et halvtimelangt innlegg, men Larsen holdt sitt foredrag i rasende fart. Akademia var fra 60- 70- tallet av blitt infiltrert av venstreradikale som søkte politisk makt gjennom sitt akademiske engasjement. I Midtøsten- og islamstudier er dette ennå svært merkbart, ifølge Larsen. Det var USA spesielt, og Vesten generelt som var og er fienden.

I Edvard Saids orientalismeteori fant de venstreradikale et nyttig våpen å bruke i denne kampen. Said lanserte en teori om at all vestlig forskning på ikke-vestlige kulturer var rasistisk og tjente imperialistiske formål. Orientalismen, studiet av Østen, var en ekvivalent til antisemittismen. Dette passet, ifølge Larsen, perfekt for de venstreradikale kreftene i akademia. Dette gav islam en immunitet som kristendommen forlengst hadde mistet, og som jødedommen aldri hadde hatt, slik at man kunne fokusere på å avsløre vesterlendinger som etnosentriske imperialister og rasister. Islamofobi-begrepet er, ifølge Larsen, bare et verktøy i denne kampen. Spesielt pekte hun på den svenske religionsviteren Mattias Gardell som hevder at islamofobien ligger der som et subtilt filter som all kunnskap om Midtøsten og islam siles igjennom: «Det islamofobiske kunnskapsregimet styrer alt vi leser, føler og erfarer om islam».

Akademia har helt andre kriterier for kunnskap enn ideologisk overbevisning, så hva kan en mann som Gardell egentlig bidra med, spurte Larsen?

BjørnOlavUtvik.PluRel2013.Foto-HansOlavArnesen

Bjørn Olav Utvik var villig til å se kritisk på sin egen analyse av Muslimbrødrene, men etterlyste mer konkret kritikk fra Larsen. Bildet er fra en PluRel konferanse ved UiO i januar

Heller ikke norske islameksperter slapp unna. Larsen trakk frem påstander fra Bjørn Olav Utvik om at islamistene ikke kan klandres for at det finnes slavelignende tilstander i Saudi-Arabia og Mauretania, noe Larsen mener professoren ikke kan begrunne. Også professor Knut S. Vikør ved Universitetet i Bergen fikk sitt pass påskrevet, såvel som Oddbjørn Leirvik som har hevdet at uansett hvor ille islam er:

«Kristne har for det meste vore eit hakk verre».

Larsen avslutter med et provoserende spørsmål:

«Hva skjedde med intellektuell nysgjerrighet i Norge?»

Reaksjonene lot ikke vente på seg, og de var tildels svært skarpe. Lars Gule mente det var uredelig å trekke frem løsrevne sitater fra langt tilbake i tid.

«Det er noe som heter akademisk utvikling over årevis med forskning».

Gule fortsatte:

» Du har ikke dokumentert godt nok dine generelle, sveipende påstander om forskningen, eller at det ligger venstreradikale holdninger til grunn».

Bjørn Olav Utvik var selv tilstede i panelet. Hans reaksjon var noe mindre amper enn Gules, men heller ikke han var fornøyd med måten kritikken ble presentert på. En evaluering av andres forskning krever lesning, en redelig gjengivelse, og ikke minst kunnskap om feltet det dreier seg om, i dette tilfellet Midtøsten, noe Utvik mente Larsen manglet. Korte, løsrevne sitater var det vanskelig å imøtegå. Videre mente Utvik det ble feil å tillegge Gardell noen større påvirkning på norsk Midtøsten-forskning. Utvik fastholdt at han mente det var galt å karakterisere islamistene som fundamentalister, og at Hassan al-Banna ganske riktig delte visse fellestrekk med Hans Nielsen Hauge.

«Hvordan vet du at det er feil når du ikke selv har forsket på dette?»

Brunsverting, rødsverting og andre hersketeknikker

En ung mannlig publikummer slo et slag under skjørtekanten ved å sammenligne Larsens argumenter om venstrevridning i norsk forskning  med retorikken som føres av høyreekstreme grupper som Norwegian Defence League. For Pål Foss,  førsteamanuensis ved Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag ved Høgskolen i Østfold, ble denne brunsvertingen for mye. Han reiste seg spontant opp fra stolen sin og ropte: «Dette er brønnpissing!» For denne uvanlig kraftige irettesettelsen mottok han applaus fra flere andre publikummere.

Shakeel Rehman (2)

Shakeel Rehman fra LIM roste Alexandra Larsen for å rette søkelyset mot norske forskeres berøringsangst i møtet med kritikkverdige forhold i muslimske miljøer. Men han roste også Lars Gule for å være en av få norske forskere som har tatt unge norske muslimer på alvor, noe han blant annet har vist ved å konfrontere IslamNet-miljøet i debatter.

Alexandra Larsen mente det var underlig dersom det å påpeke feil skulle tilsi at man har en høyrevridd slagside. Dessuten mente hun at påstanden om at rasisme og islamofobi er særlig utbredt i Skandinavia er overdrevet og mangler empirisk forankring. Hun fikk støtte av Shakeel Rehman, fra LIM-nettverket. Rehman mente akademia hadde sviktet norske muslimer. Takket være norske forskeres berøringsangst hadde uheldige holdninger i flere tiår fått lov til å blomstre upåaktet i muslimske miljøer, noe som i dag har gjort veien kort til ekstremisme for enkelte unge, norske muslimer. Det var derfor prisverdig at Larsen nå tok et oppgjør med den akademiske kritikkvegringen.

Se på den tverrfaglige kjønnsforskningen – det er en religion!

Halvor Tjønn, forfatteren av boken, Muhammed – slik samtiden så ham, takket arrangørene for en utlufting av Midtøsten-studiene, selv om han fant tonen på seminaret i overkant mobbende. Videre hevdet han at:

«Akademia har et synderegister når det gjelder å forklare islamismen og salafismen. En litt større ydmykhet ville alle være tjent med».

Bernt Hagtvet var hjertens enig i at debatten var av det gode. Alle akademiske miljøer står i fare for på et tidspunkt å stivne:

«Se på den tverrfaglige kjønnsforskningen – det er en religion!»

Tredjeverdensromantisering og antiamerikanisme har til tider vært med på å prege forskningen, og både Pol Pot og Khomeini har blitt støttet med samme type argumenter, mente Hagtvet.

Lars Gule var likevel ikke ferdig, og vekslet avslutningsvis mellom brutale angrep på Larsens troverdighet, brunsverting og små tendenser til ydmykhet og selvkritikk. På den ene siden mente han at man, om man hadde en venstreradikal bakgrunn, var nødt til å være uhyre selvkritisk og oppmerksom på faren for ideologiske føringer i forskningen. På den andre siden mente han at det var galt å mistenkeliggjøre forskere med en slik bakgrunn. Den leken kan nemlig flere leke. Som et eksempel viste han til at Larsens kronikk var blitt lagt ut på det høyreekstreme nettstedet Gates of Vienna, hovedinspirasjonskilden til Anders Behring Breivik. Mente Alexandra at det var greit om man brukte dette mot henne?

Gule mente videre at Larsen heller ikke hadde den faglige tyngden til å kritisere akademikere som Bjørn Olav Utvik:

«Han (Utvik – red.) skjønner uendelig mye mer om denne bevegelsen (Muslimbrødrene -red.) enn de aller fleste i dette rommet, og ihvertfall Alexandra Larsen».

Larsen kontret med at hun ikke kunne ta ansvar for hvem som republiserte kronikken hennes, og at hun tok avstand fra det nevnte nettstedet.

 «Jeg synes kanskje at Lars Gules tirade mot meg var noe på kanten, og noe usaklig».

Videre var hun enig i at Utvik hadde større kunnskaper enn henne om Midtøsten.

«Utvik er en av dem som kan virkelig mye, og kanskje nettopp derfor blir det veldig alvorlig når han nedtoner trusselen fra islamistene», mente Larsen.

Bernt Hagtvet forsøkte å runde av med en noenlunde samlende appell mot slutten av den animerte, og til dels ufine debatten i siste del av seminaret:

«Å innse det relative i ens egne standpunkter, men likevel holde fast på dem, er en vaksine mot fanatisme».

Lenker: