Aktuelt

Har vår art monopol på religiøsitet?

Hans Olav Arnesen      |      23/08/2010

Kan det tenkes at mennesker ikke er det eneste dyret med religiøse følelser og erfaringer?

Av Hans Olav Arnesen og Marit Simonsen

John Charles Dollman - Wikimedia Commons

John Charles Dollman – Wikimedia Commons

Kan andre dyr være religiøse, eller er religiøsitet et menneskelig privilegium? De fleste vil nok riste benektende og litt overbærende på hodet over et slikt spørsmål, men problemstillingen er gammel. Selveste kong Salomon, gitt at det er hans tanker som utrykkes gjennom ”Forkynneren”, sidestiller dyr og menneskers frelsesutsikter.

”Jeg tenkte med meg selv om menneskene: Gud prøver dem så de kan se at de i seg selv ikke er mer enn dyr. Den samme lagnad venter både mennesker og dyr. Den ene skal dø som den andre, samme livsånde har de alle. Mennesker har ingen fortrinn fremfor dyr. For alt er tomhet. Alle går til det samme sted. Alle er kommet av jord og skal bli til jord igjen. Hvem vet om menneskers ånd stiger opp, mens dyrenes farer ned i jorden? (Forkynneren 3:18-21)».

Michel de Montaigne

I sin forsvarstale for Raymond av Sebon, hevder Michel de Montaigne at dyrene har visse fortrinn fremfor mennesket, men også mange likheter. Ett av dem er religion. Det må likevel påpekes at hans etiologiske data, i stor grad hentet fra sagn og myter, er mildt sagt tvilsomme.

”Vi kan også si at elefantene har en viss religiøs følelse, for, etter at de har foretatt mange bad og renselser, kan man se dem heve snablene som armer med blikket rettet mot den oppadgående sol og til faste tider av dagen stå i dyp meditasjon og kontemplasjon, noe de gjør av egen drift, uten opplæring eller befaling. Men selv om vi ikke ser noe lignende hos andre dyr, kan vi ikke derfor slå fast at de ikke har noen religion. Det som er skjult for oss, kan vi ikke ta stilling til (de Montaigne, M. 2006)”.

I lang tid har forskere likevel gjort det Montaigne advarer mot, og tatt stilling til det man ikke vet noe om, ved å avvise at dyr har følelser. Adferdsforskere som Jane Goodall, Irene Pepperberg og Marc Bekoff har måttet stri med skeptiske biologer som enten hevder at dyr ikke har følelser, eller at det er umulig for oss å lese dem. For de fleste av oss, særlig kjæledyreiere, strider en slik holdning like mye mot vår forståelse av dyrs natur som de mest outrerte forestillinger blant kjønnsforskere bryter med vår forståelse av menneskets. Så er også, i følge Bekoff, ”folk flest” svært dyktige til å lese dyrs følelser, og i boken, ”Dyrenes følelsesliv”, trekker han frem forskning som viser at lekfolk ofte er nesten like treffsikre som adferdsforskere med mange års erfaring når det gjelder å tolke dyrs følelser korrekt.

I naturen kan denne egenskapen bety forskjellen mellom liv og død, og autistiske dyr har mildt sagt dårlige utsikter til å overleve. Man kan eksempelvis spørre seg hvor lenge en av våre forfedre ville klart seg dersom han ikke var i stand til å lese følelsene til en mammut i musht? Det samme gjelder naturligvis for alle andre dyr, og følelser kan derfor kanskje ses på som et slags dyreverdenens nonverbale lingua franca.

Hva har dette med religion å gjøre? Vel, følelser er bare en av de mange forutsetningene for religion som er påvist hos andre arter enn vår egen. Sosial struktur, intelligens, selvbevissthet, språk, empati og moral er andre. Beveger vi oss til våre nærmeste nålevende slektninger blant hominidene kan vi muligens legge til fantasi, estetisk sans, og endog en begrenset grad av abstrakt tenkning, ifølge Barbara King.

Hun har selv brukt studier av høyere primater i et forsøk på å finne de grunnleggende forutsetningene for religion blant vår egen art, noe hun fremlegger i boken, ”Evolving God: A Provocative View on the Origins of Religion”. Dette forsøket minner kanskje mange om en primatologisk versjon av Émile Durkheims søken etter de grunnleggende formene for religiøst liv på bakgrunn av sosialantropologiske studier av totemkulter i Australia? Det er i så fall en forståelig parallell å trekke. Særlig ettersom King kommer til noen overraskende samsvarende konklusjoner, om religion som noe som utgår fra vår natur som sosiale skapninger. Betyr det at man nå er klar for å følge i Montaignes fotspor og spekulere i dyrereligion?

Religion vs. religiøsitet

Det første man i så fall må gjøre er å avklare betydningen av religion, et begrep som i seg selv er kontroversielt. En fruktbar tilnærming kan være å låne Georg Simmels skille mellom form og innhold, religion og religiøsitet. For vårt formål kan vi så tenke oss at religiøsiteten er den følelsesladede, subjektive, religiøse erfaring, mens religionen er den kulturelle form religiøsiteten kan ta dersom den institusjonaliseres og knyttes til riter, myter og dogmer. Vi kan nokså sikkert, bank i bordet, utelukke religion blant våre frender i dyreriket. Religiøsiteten, som utgjør grunnlaget for religion, er derimot noe helt annet og vi kan gi et par eksempler.

Gjør dyrene seg noen tanker om hva som skjer med deres artsfeller når de går bort?

En følelse som står i sentralt i de fleste religiøse tradisjoner er kjærlighet. Mange flokkdyr bruker en betydelig del av sin tid på å pleie intime bånd med hverandre, noe som har åpenbare evolusjonsbiologiske fordeler som gir kollektivet en større sjanse til å overleve og forøke seg. Men disse følelsesmessige båndene har også utilsiktede konsekvenser, og leder til det som synes å være uttrykk for sorg og savn når objektene for denne kjærligheten forsvinner. Det finnes mange historier om hunder som rammes av dyp sorg når eieren går bort, noe Montaigne også refererer til. En adferd som, ifølge Bekoff, også kan observeres i naturen. Legenden om elefantenes kirkegård har presumptivt sitt utspring i tilsvarende observasjoner av disse dyrenes sorgritualer, som kan oppholde en vandrende elefantflokk i dagevis.

Gjør dyrene seg noen tanker om hva som skjer med deres artsfeller når de går bort? Det vil vi antagelig aldri få vite ettersom dyrenes tanker er ”skjult for oss”. Men, dersom Bekoff har rett i at følelser er et språk som transcenderer artsskillene, så kan vi i det minste konkludere med at de samme følelsene av savn som har vært med på å inspirere menneskers forestillinger om det hinsidige, også er tilstede blant visse dyr.

Hva med ærefrykt? Jane Goodall har observert sjimpanser som oppspilt danser en ”fossefalldans” i møtet med mektige naturfenomener som fossefall og tordenvær. Kan det sjimpansen erfarer være noe som slekter til den numinøse følelsen av ærefryktig skrekk og tiltrekning som, ifølge Rudolf Otto, karakteriserer menneskets møte med det hellige?

Neandertalere – Wikimedia Commons

Var religion et evolusjonært fortrinn?

Et annet dyr som muligens er i ferd med å miste sin status som egen art etter at man har påvist dets arvemateriale hos europeere og asiater, er neandertaleren. Kanskje var neandertalerne de første dyrene som beveget seg fra den subjektive religiøse erfaring til formen religion? Det finnes ingen arkeologiske bevis på at neandertalerne var religiøse eller praktiserte religion, men en lang rekke mulige indisier på at så var tilfellet. Disse inkluderer mulige prydgjenstander, graver, spor av kannibalisme, og fargepigmenter som gjerne er tilknyttet religiøse forestillinger og praksis blant medlemmer av arten Homo sapiens.

Viktigere er kanskje likevel den evolusjonsbiologiske nytteverdien av religion. Dersom religion, for Homo sapiens, inngår som et ekstra redskap i verktøykassen vi deler med andre flokkdyr, og som kan brukes til å skape et fungerende kollektiv ut av individer, inspirere til selvoppofrelse, sosial harmoni og respekt for hierarkiske strukturer som garanterer handlekraft i jakt, krig eller forsvar av territorium – er det noen grunn til at våre aller nærmeste slektninger ikke også skulle gjort bruk av dette evolusjonsbiologiske fortrinnet?

Kanskje var de likevel ikke like dyktige som våre direkte forfedre til å mobilisere de enorme ressursene som religionen rommer? Det moderne mennesket demonstrerer ennå i dag sin mesterlige manipulering av religionens kraft, slik pentekostalister i Latin-Amerika er i stand til nærmest å dra seg selv etter håret ut av fattigdommen ved hjelp av sin tro, eller slik salafi-jihadister kan inspirere sine tilhengere til å ofre sitt eget liv i kampen mot sine fiender. Kan det tenkes at våre forfedres dyktige bruk av religion til å forsterke hensiktsmessige adferdstrekk var det evolusjonsbiologiske konkurransefortrinnet som gjorde det mulig å fortrenge neandertalerne?

Mange av disse spørsmålene vil nok forbli ubesvarte i overskuelig fremtid. Fristelsen til å spekulere i om et av de aller siste av menneskets antatt unike artstrekk kan vise seg å deles av andre dyr, er likevel uimotståelig. Inntil videre kan vi konkludere, som Montaigne, med at det vi ikke vet kan vi ikke ta stilling til, ei heller utelukke.

Lesetips:

 , , , ,