Meninger

Islam og terror

religioner      |      20/11/2015

At moderne jihadister er villig til å ofre sine egne liv for å myrde sivile virker helt ubegripelig for oss i Vesten. Er det islam det er noe galt med? 

Av Eirik Finne

Eirik Finne

Eirik Finne

Hva får et menneske til å gi sitt liv for noe han tror på? Og hva får det samme mennesket til å ta med seg så mange som mulig i døden først? Jeg tror det dypest sett er dette vi går og lurer på. Etter Paris, Beirut, Beslan, Mumbai, London, Bali, New York og Nairobi. Det er dette vi ikke forstår. Det fremstår så uendelig fjernt for de fleste av oss å forestille seg at vi skulle ikle oss bombevesten, lade geværet, skyte magasinet tomt, lade om, gjenta, før vi til slutt sprenger oss selv inn i evigheten mens vi forhåpentligvis tar med oss enda flere ukjente, forsvarsløse mennesker.

For de aller fleste av oss må et slikt scenario fremstå hinsides vanvittig. Absurd. Og uforståelig. Men vi ønsker likefullt å forstå. Hvor kommer denne voldelige impulsen fra? Hva motiverer terroristen? Hvordan rettferdiggjør han sine grusomheter? Og hvordan kan vi forhindre det? Det er naturlig å begynne med å undersøke hva terroristene selv sier: Hva er deres klagemål og hva ønsker de å oppnå?

Felles for listen over byer innledningsvis er at de alle har vært åsted for terrorangrep begått av selverklærte islamske grupperinger, militante sådan. Dette er organisasjoner som begrunner sin eksistens, program og virke i islam; deres anklager og mål er fremført i religiøs språkdrakt. Deres målsetninger – det være seg et kalifat, gjenerobring av fordums islamske landområder eller et styre under guds lov – rettferdiggjør bruk av religiøst sanksjonert voldsmakt, jihad. Men dette er imidlertid ikke aktører som har et utelukkende religiøst program. Deres kamp er også politisk, idet det handler om hvilken rolle islam skal spille i samfunnet.

En islamist kan forstås som en som fremmer arbeider for stadfestelsen av Guds lov over mennesket i alle samfunnets sfærer, eller smalere: En som begrunner sin politikk i islam. En militant islamist tillater bruk av vold i dette øyemed, fortsatt religiøst sanksjonert. Dette er altså en politisering av troen – religion som ideologi – som ikke lenger forstås utelukkende som et personlig anliggende mellom den troende og Gud, men også som samfunnsregulerende. Heri, vil mange si, ligger røttene til organisasjoner som al-Qaida og den såkalte islamske stat (IS), og følgelig nøkkelen til å forstå og bekjempe terrorismen.

Og det er riktig at dette er en viktig del av puslespillet. Uten å kjenne til disse aktørenes ideologi og program, kan vi umulig forstå hva som motiverer terrorhandlingene deres. Men kan vi slutte herfra at islam alene bærer skylden for terrorhandlingene begått i dens navn? En innledning til et svar på det spørsmålet kommer til syne ved å stille to åpenbare spørsmål:

  1. Hvis disse terrorhandlingene er islamsk begrunnet og sanksjonert, hvorfor er det så mange muslimer – et øredøvende flertall, til og med – som fordømmer de samme terrorhandlingene?
  2.  Hvordan kan det ha seg at troende som hevder å tilhøre samme religion, kan komme til ulike konklusjoner? Svaret er omtrent like banalt som spørsmålene: Det finnes ikke én felles, helhetlig forståelse av hva islam er, inneholder og foreskriver. IS såvel som islamske reformister gjør krav på å ha funnet islams essens, men det er til syvende og sist bare ulike menneskelige tolkninger og betoninger av det samme kildematerialet. Og hvis man forholder seg til religion som foranderlig, menneskeskapt og –fortolket, ikke evig og gudegitt, har man samtidig åpnet på gløtt for muligheten til en mer nyansert forståelse av terrorhandlinger begått i religionens navn.

Stikkordet er kontekst. Menneskene former sitt verdensbilde i møte med og som et resultat av de omgivelsene de befinner seg i; ens historiske, geografiske, sosio-økonomiske, politiske, kulturelle plassering og bagasje påvirker hvordan en tar inn, gir mening til, finner seg til rette i, eller forsøker å påvirke verden. Religionen er heller ikke én gitt størrelse, men formes, tilpasses og nytolkes i møte med de troendes lokale, regionale og globale kontekst – og er samtidig med på å forme oppfatningen den samme konteksten.

Det blir altså for enkelt si at kimen til terrorismen finnes i islam eller i Koranen; det er ikke noe i religionen eller skriften i seg selv som er nok til at den ”antennes”.

Så langt, så greit. Men hva er det som er så spesielt med islam, spørres det. Hva skyldes at nettopp islam er den religionen som i vår tid oftest brukes til å rettferdiggjøre terrorhandlinger i sitt navn? Jeg vil anføre at svaret ligger nettopp i den historiske konteksten i den muslimske verden der den moderne islamismen utviklet seg i løpet av 1900-tallet – blant annet: En kombinasjon av kolonifortid og påfølgende imperialisme og stormaktsinnblanding, krig og konflikt, en manglende/avbrutt sekularisering, en følelse av relativ tilbakeliggenhet og underlegenhet, autoritære og undertrykkende regimer, mislykkede og manglende politiske alternativer, sosioøkonomisk stagnasjon og nedbygging av tradisjonell religiøs autoritet som følge av globalisering og økt lesekyndighet. For mange av de ledende islamistideologene, som bidro til å formulere de islamske begrunnelsene for bruk av vold i religionens navn, kan man dessuten legge til fengselsopphold og tortur.

Tanken om politisk islam ble i stor grad formulert nettopp som et svar på disse sekulære utfordringene, og islamismens moderne historie kan derfor umulig forstås uten å kjenne til dette bakteppet. Det er ikke dermed sagt at IS’ islamske program er utelukkende kynisk-opportun legitimering – vi har åpenbart å gjøre med dypt overbeviste individer, også på toppen av disse organisasjonene. Men deres gudstro og etikk er formet av konteksten de lever i, rollemodellene de møter og fortellingen disse selger. Her selges en kynisk visjon om et ideelt samfunn (i Raqqa, Syria såvel som i Paradis), fritt for ydmykelse og vestlig innblanding, en mening og retning for tilværelsen, en måte å gjøre en forskjell, samhørighet, berømmelse, hevn og muligheten til evig liv.

Det blir altså for enkelt si at kimen til terrorismen finnes i islam eller i Koranen; det er ikke noe i religionen eller skriften i seg selv som er nok til at den ”antennes”. Islamismen er et religiøst-politisk svar på en faktisk og opplevd kontekst, og er avhengig av en klangbunn i en oppfattet virkelighet for å få oppslutning som et politisk alternativ.

Dessuten er det jo også på langt nær de fleste muslimer som støtter eller faktisk tyr til vold i religionens navn. Så det er åpenbart at de færreste kjøper fortellingen, og at enda færre går så langt som å utøve terrorhandlinger – selv om et mindretall nominelt kan være enig med terroristene i deler av deres program. Mye kan derfor tyde på at det også er en psykologisk mekanisme som må til for å skape en fullblods terrorist.

Jakten på en enkel forklaring på årsakene og motivene bak terrorhandlingene i Paris strander altså i møte med et nyansert blikk på virkeligheten. Alt tyder på at det ligger komplekse mekanismer bak fenomener som ekstremisme, radikalisering og terror, og følgelig at vi i vårt tilsvar må bibringe en like mangefasettert løsning. Så selv om man med selvfølgelighet skal kritisere de som legitimerer vold, tvang og undertrykkelse i islams navn, er det naivt å tro at dette alene er nøkkelen til å få bukt med islamistisk terrorisme.

Eirik Finne er midtøstenviter, utdannet ved UiO. Temaet for masteroppgaven hans var al-Qaidas ideologi, nærmere bestemt røttene til den islamske legitimeringen av Osama bin Ladens kamp mot Vesten.

Religioner.no-lenker:

 , , ,

  • Sigmund Syvertsen

    Denne artikkelen skulle vært obligatorisk lesing for alle som uttaler seg om dette temaet, ikke minst gjelder det journalister og såkalte fagfolk!
    Unge, frustrerte og sinte mennesker, i kombinasjon med ideologi eller religion, er et velkjent fenomen, men det får vanligvis ikke så dramatiske utslag som vi opplever i dagens verden. I tillegg må en se på den konteksten disse menneskene lever i og blir påvirket av, og også om de finner begrunnelse i religionen eller ideologien for at «hensikten helliger middelet».

  • Ole Petter Erlandsen

    I artikkelen hevdes det at det blir for enkelt å si at at kimen til terrorismen finnes i islam eller i Koranen. Det er jeg enig i. Samtidig blir det for enkelt å si at den ikke har noe med islam eller koranen å gjøre. Det blir for enkelt å legge all skyld på den historiske konteksten for framveksten av islamismen. Det blir også for enkelt å henvise til at flertallet av muslimer ikke tolker islams innerste vesen på samme måte som islamistene. Fordi:

    1) Muhammed var selv en krigsherre og oppfordret til voldelig nedkjempelse, og halshugging, av annerledes troende. Mange – de fleste – muslimske skriftlærde vil si at dette var historisk betinget og ikke har samme gyldighet nå. Det forhindrer ikke at de som vil bygge sin religion på «Muhammeds rene lære» kan vende tilbake til Muhammeds liv og lære og finne inspirasjon til voldelig utbredelse av islam.

    2) I tradisjonell islam finnes ikke det skillet mellom styresett og tro som finnes i for eksempel både jødedom og kristendom. Sharia er ment å gjelde for hele samfunnet, ikke bare for de troende. Muhammed selv opprettet et styresett og en stat. Tenkningen er territorial – muslimske land og ikke-muslimske land, Dar-al-islam mot Dar-al-Harab, og hvor det ene skal overvinne det andre.

    3) Innen sharia har man lang tradisjon innen islam for voldsutøvelse og diskriminering mot mennesker som ikke innordner seg muslimske leveregler. Det er nok å nevne dhimmi-systemet og shariaregler om dødsstraff for frafall. I moderate muslimske land er det for eksempel en ganske stor andel av muslimene som mener at frafall fra islam skal straffes med døden. Om ikke dette i seg selv danner grobunn for ekstremistisk tankegang så vet ikke jeg.

    Dersom kontekst er viktig, så kommer man ikke utenom at en del av islamismens kontekst er islam selv, dens historie og tradisjonelle tolkning. Ideer om jihad oppstår ikke i for eksempel et hinduistisk mijø, selv ved fattigdom og undertrykkelse, rett og slett fordi forestillingen om hellig krig ikke er en del av den hinduistiske tolkningsbakgrunnen. Og det er vanskeligere å tolke Jesus til å være for krig og vold, rett og slett fordi verken ord eller liv hos Jesus gjør det lett å gjøre slike tolkninger.

    Når det er sagt: De fleste muslimer er sympatiske og fredelige mennesker som ønsker det beste, og som ønsker å finne tolkninger som er byggende i vårt moderne samfunn. Og ære være alle som promoterer moderate tolkninger av såvel koranen som Muhammeds hadit-beretninger. Men likevel blir det altså feil å totalt frikjenne islam som årsak til terror.