Meninger

Jeg konverterte til islam av egen fri vilje

religioner      |      10/04/2016

Å være muslim i Norge kan være vanskelig nok i seg selv. Men er man norsk konvertitt til islam møter man gjerne et dobbelt sett med utfordringer. 

12957124_10157303959715131_10874877_nAv Marita Johnsen

Å akseptere, at man aldri blir akseptert av andre enn seg selv.

Vi er konvertitter, og alt vi gjør er feil, uansett hva. Jeg snakker nå for MANGE, men ikke for alle konvertitter når jeg sier at, det er vanskelig. For på mange måter kan vi ikke gjøre noe riktig, og vi blir aldri akseptert.

Familien forstår ikke hvordan vi kan konvertere til denne «brutale» media islam. Jeg kaller det media-islam, fordi den islam som oftest blir sett på som «islam» av ikke muslimer er nettopp det. Et islam som de rett og slett har sett gjennom media, som slett ikke stemmer med den islam vi konvertitter følger.

For familien vår handler den første tiden alt om å finne ut hvorfor vi konverterte. Teorien om at vi faktisk har konvertert fordi vi står for det, og tror på det, er ikke bra nok. Jeg har hørt utallige meninger om hva familien min, og familier til andre konvertitter ser på som en «gyldig» grunn til at deres barn, eller familie har konvertert til islam. Man vil ofte høre noe slik som «Han søker tilhørighet», «oppmerksomhet», «følelsen av felleskap», «hun er blitt manipulert». Unnskyldningene forsetter og forsetter, alt for å slippe å innse fakta, personen har blitt muslim fordi han/hun tror på islam, og at personen mener det er riktig.

Det er forståelig, og vi konvertitter klarer å sette oss inn i familiens følelser og tankegang. Vi vil selvfølgelig også på best mulig måte prøve å ta hensyn og å vise forståelse, noe som ofte kan by på konflikter å være vanskelig.

Så, muslimene. Oppvokste muslimer som skal støtte oss. Dem vi «søker» tilhørighet til. Dem stiller opp som bare det, dem tar oss inn som sin søster, og som sin bror. Ja, slik er det nå hvertfall dem første månedene av vårt konvertittliv. Men så når vi har lært det «viktigste», at svin og alkohol er haram(noe som er langt fra det viktigste) så blir vi plutselig ikke så viktige. Vi blir liksom «glemt», og all oppmerksomheten og hjelpen forsvinner sakte men sikkert. Og dette skjer ikke hos alle, men MANGE. Dette er et kjent fenomen hos konvertitter. For nå har det jo gått mange måneder, gjerne et år eller kanskje to, da burde jo denne konvertitten være utlært og klare alt selv. Så enkelt er det dessverre ikke.

Nå som vi ikke er i sentrum lengre, og oppmerksomheten er borte sitter familien klar. Nå er jo tiden inne for disse konvertittene til å komme løpende hjem, for nå er jo alt det «gøye» over. For dette var vel grunnen til at vi konverterte? Oppmerksomheten og tilhørigheten.

Jeg møter ofte, og har møtt mange, inkludert meg selv, som i den perioden der man plutselig står på egne bein, og ingen står ved siden av og hvisker i øret hva som er riktig og hva som er galt, nettopp på denne tiden kommer våre første store utfordringer, og nettopp her gjør mange konvertitter feil. Spesielt vil man merke at konvertitter fra små byer, og dårlig nettverk av andre konvertitter vil ha det vanskelig i disse tidene. Vi mister plutselig alt. Muslimene som skulle støtte og være der for oss, og mange har også på denne veien mistet mye kontakt med sin familie som har skjøvet dem bort på grunn av deres religiøse valg. Eller som mange familier selv vil si, konvertittene har selv valgt det (noe som igjen er et press mellom det å være seg selv, eller å leve for familien og gjøre som alle andre).

Det er her det går galt. Det er her vi begynner å gjøre feil, og det er her vi mister det. Det er her det er farlig og det er her man står i fare for og faktisk bli manipulert til den såkalte media-islam. Nittini prosent av konvertitter er smarte nok til og ikke gå så langt. Men dessverre har vi sett litt om den ene prosenten i media. Det er veldig synd og veldig trist.

Muslimene ser vi gjør feil, og familien tror vi er tilbake på «riktig» vei. Muslimene snakker stygt bak ryggen, og nå er vi plutselig ikke muslimer i deres øyne lengre. Familien står bare med grådige blikk og venter, venter på at vi skal returnere og bli «normale» igjen.

I Norge har vi lover, lover som vi må følge og forholde oss til. Dette plikter også en muslim seg til å følge, så lenge det ikke går ut over islam. Men sist jeg sjekket er den ingen lover som direkte går ut over de islamske reglene. Takket være friheten i Norge.

Men så har vi normer, og uskrevne regler, om hvordan man skal leve, hva man skal si og hvordan man skal være som person. Dette finnes i alle kulturer og land. Bryter man dette, kan man risikere sosiale reaksjoner.

Det største problemet for en konvertitt må være at vi har to normer og to kulturer som plutselig skal ha meninger om oss nå. Vi står nå ovenfor enda en evig kamp vi aldri kan vinne. Kampen om å bli akseptert, samtidig som vi vil være oss selv. Det blir en kamp, en kamp som tar bort vårt fokus på å bli en bedre muslim, og et bedre menneske. En kamp som tar vår energi og våre krefter.

Vi prøver, vi prøver hardt og lenge for å bli akseptert. Akseptert av det norske samfunnet som sier at alt som har med islam å gjøre er feil, akseptert av muslimenes kulturer som sier det motsatte. Til slutt gir vi opp, vi forstår at vi aldri kan gjøre alle fornøyd, og det blir lettere å bare tenke på seg selv.

Nå har vi endelig klart å grave oss ut, godtatt at familien aldri aksepterer vår islamske religion, og mest sannsynlig aldri vil forstå det. Noen av familiemedlemmene har slått seg til ro med at islam er i livet vårt for å bli, andre går fortsatt med håpet om at vi en dag vil komme oss ut av «fasen» vi er i. Vi har nå lært oss at selv oppvokste muslimer, ikke alltid er så muslimske, og at dem(ikke alle men mange) alltid vil dømme feil vi gjør på veien til å bli en bedre muslim. Enkelte muslimer vil også sitte å vente, vente på at vi er ferdige med å «leke» muslimer. Vi har nå klart og finne en plass, vi er hvertfall på en bedre vei. Vi har blitt sterkere og vi kjenner oss selv bedre, utfordringene i hverdagen er også lettere å takle.

Vi har på dette tidspunktet forstått viktigheten med det vi gjør, og vi har kanskje for første gang i vårt muslimske liv forstått poenget med å være muslim. Vi er muslimer av en grunn, for vår gud og for oss selv. Behovet for å gjøre andre fornøyde er borte, og det er først nå veien til å bli en muslim har begynt.

Islam handler om fred, og det handler om å være et godt menneske mot andre, og mot seg selv. Det er nettopp dette som får konvertitter, hvertfall meg og min omgangskrets til å bli muslimer.

Fra konvertittene selv.

En søster sier:

«Dem spør om jeg kan be, dem tror ikke jeg klarer noe og at jeg ikke er i stand til å være «like» bra muslimer som dem.»

Samme søster forteller at hun ofte blir spurt:

«Hvor er mannen din fra?», Som om det er en selvfølge at man er gift, og at man faktisk ikke kan velge islam selv. Noe man kan, noe vi har gjort.

Ei annen forteller:

«Min mor sa til meg i bursdagen til min lillesøster «Kan du ikke bare spise en pølse? Jeg ser du er sulten, og det er jo ingen som ser», som om man er muslim for andre mennesker.»

Den tredje forteller:

«Jeg ble kaldt en landssviker, og beskyldt for å være medlem av IS, bare på grunn av min hijab»,

Ei fjerde jente, og også ei venninne av meg forteller:

«Jeg ble fortalt å dra tilbake dit jeg kommer fra, men det han ikke vet, er at jeg er fra Norge.»

Innlegget ble først publisert på bloggen Lykkeligsommamma.blog.no

 ,