Fra redaksjonen

Kartvilledning

Hans Olav Arnesen      |      05/08/2015

 

animertreligionshistoriekart.businessinsider.skjermdump fra youtube.

Religionshistorisk kart fra The Business Insider. Skjermdump fra YouTube. Klikk på bildet for å se video.

Kart er ment å være veiledende, men de kan sannelig også være villedende.

Det gjelder alle slags kart. Selv rent geografiske kart gir i beste fall et forenklet bilde av virkeligheten, mye i likhet med vitenskapelige modeller. Kart er kulturprodukter, og forteller i blant like mye om de samfunnene hvor de ble produsert som den naturlige verden de er ment å avbilde.

I den greske antikken var det eksempelvis vanlig å fremstille verden med Egeerhavet som dets midtpunkt, og verdens navle var da også helt bokstavelig talt plassert i Delfi. Også i vår tid er det vanlig å gi sitt eget land en sentral plassering på et verdenskart, men i middelalderen var det gjerne Jerusalem som fremstod som verdens sentrum.

På femtenhundretallet utviklet flamlenderen Gerhard Mercator kartprojeksjonen som gjør at retninger kan fremstilles korrekt i todimensjonal form, men som forvrenger dimensjonene ved at landmassene vokser i størrelse jo nærmere polene man kommer.

Slik ser de fleste verdenskart ut ennå i dag, men det er jo bare flatterende for oss i nordlige strøk. Like trivelig er det naturligvis at vår halvkule alltid plasseres på toppen av kartene, noe vi har lært å ta som en selvfølge. Unntaket er naturligvis australske og newzealandske “protestkart” hvor den sørlige halvkulen er den øverste, men de finner man som oftest på t-skjorter og gutteromsvegger.

Nå er det ikke bare i Vesten at man har endt opp med kart som synes å være en projeksjon av ens eget globale selvbilde. Kinesiske kart ble stort sett utformet i tråd med kinesernes syn på sitt land som midtens rike. En av de første kinesiske globusene, som ble laget for mingkeiseren Zhu Youxiao i 1623 hevet blikket betraktelig utover verden forøvrig. Kartografene var ikke kinesere, men to europeiske misjonærer, Nicolo Longobardi og Manuel Dias. Likefullt sørget de for gjennom illustrasjoner og inskripsjoner å fremheve Kina slik at landet fremstår som det naturlige midtpunktet kineserne anså seg selv for å være, en slu og smigrende misjonærlist.

Som regel er de kartene vi bruker også utstyrt med landegrenser. Politiske kart trenger likevel ikke nødvendigvis speile virkeligheten. De kan like gjerne vise virkeligheten slik man mener den burde være.

Den pågående konflikten i Midtøsten har gitt to gode eksempler på det. Den såkalte Islamske staten, eller i det minste noen som sympatiserer med dem, publiserte et kart over det nyopprettede kalifatets ønskede grenser. Det dekker alle områder i den islamske verden, såvel som områder som en gang har vært islamske, samt ett og annet område som aldri har vært under muslimsk kontroll.

Likeledes har vi i den siste tiden fått se mengder av kart som tilhører en annen gruppe som mangler en internasjonalt anerkjent stat. Kart over Kurdistan viser områder i dagens Syria, Irak, Tyrkia, Armenia og Iran. Mens IS nok lever på lånt tid, er det mer realistisk å anta at en kurdisk stat vil bli en realitet. Det er selvfølgelig ikke realistisk å se for seg at alle områdene som inngår i kartene over Kurdistan vil bli inkludert i denne staten.

Denne typen «ønskekart» er imidlertid ikke begrenset til stater som ennå ikke finnes, eller som venter på anerkjennelse. I en lang rekke land holder man seg med kart som speiler ambisjoner snarere enn realiteter.

I arabiske land er det ikke uvanlig å holde seg med kart hvor staten Israel ikke finnes. Argentinske kart har gjerne inkludert Falklandsøyene, og tidligere i år lanserte landet en ny pengeseddel prydet med et kart over Islas Malvinas. Dette motivet falt naturlig nok ikke i smak hos britene. Både chilenske, argentinske og britiske kart har forøvrig overlappende krav på Antarktishalvøya, selv om ingen av landene har oppnådd internasjonal anerkjennelse for kravene.

Pakistanske kart inkluderer Kashmir innenfor landets grenser, selv om det neppe blir noen realitet med det første, om noensinne. Kina har på sine kart gjort krav på øyer og havområder som henholdsvis Taiwan, Japan, Vietnam og Filippinene regner som sine.

Det finnes en rekke eksempler på slik “kartimperialisme”.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Noen kart har andre formål for øyet enn bare å vise politiske grenser, være seg reelle eller fiktive. Ulike infokart viser alt fra bruttonasjonalprodukt, befolkningsmengde, militære styrker, utdanningsnivå, styresett og naturligvis religion. Og så har man naturligvis historiske kart, som viser verden slik den en gang var. Nokså omtrentlig i mange tilfeller, må det innrømmes.

The Business Insider publiserte nylig et slikt animert kart på sine nettsider. Det gikk så sin seiersgang gjennom sosiale medier som Facebook og Twitter. Kartet viste hvordan de såkalte verdensreligionene har spredd seg gjennom historien og frem til i dag. De forskjellige religionene er farget med henholdsvis rødt for hinduisme, turkis for jødedommen, gult for hinduisme, lilla for kristendommen og naturligvis grønt for islam.

Det er en morsom idè, og at kartet ble populært er ikke så underlig. Å se de ulike fargene spre seg utover Eurasia og deretter verden er fascinerende. Likevel blir det ved første øyesyn klart at noe er fryktelig galt med denne fremstillingen.

Den mest åpenbare feilen, fordi den dekker et svært stort område, er at Nord-Afrika aldri ble kristent, ifølge kartet. Hele regionen er umarkert helt frem til islams fremvekst på slutten av 600- og begynnelsen av 700-tallet farger det hele grønt.

Er det pirkete å påpeke at flere hundre år med kristen dominans i denne regionen ikke ble tatt med i fremstillingen? Kanskje vil man mene det dersom man er av den feilaktige oppfatning at kristendommen i all hovedsak er en europeisk religion.

Slik var det naturligvis ikke i religionens første og svært formative århundrer. Egypt var et svært viktig land i den hellenistiske verden, og fortsatte å være det i romersk tid. Også da kristendommen overtok som den dominerende, og etterhvert enerådende religionen. Ikke bare fordi befolkningen var så stor, men også fordi Egypt helt siden ptolemaisk tid hadde vært et kunnskapssenter i Det østlige middelhavsområdet. At Egypt fostret mange viktige kristne tenkere, som Klemens og Origenes av Alexandria, var derfor ingen overraskelse, men det var også der klostervesenet oppstod, og det er ingen ubetydelig institusjon i kristendommen.

Det var imidlertid ikke bare det hellenske Egypt som gav viktige bidrag til den tidlige kristendommen, det gjorde i høyeste grad også de latiniserte vestlige delene av Nord-Afrika. I dag spekuleres det mye rundt når vi kan vente oss en afrikansk pave. Om det skulle komme en afrikansk pave ved neste korsvei vil han uansett ikke være den første, ettersom tre av pavene i antikken kom fra det latinske Nord-Afrika. Til sammenligning kan det nevnes at England, hvor katolisismen dominerte i et langt lengre tidsrom enn i Nord-Afrika, har én eneste pave å skilte med.

Og det var også i Nord-Afrika en av de første bitre konfliktene innad i kirken oppstod. Donatismestriden handlet om hvorvidt prester som hadde frasverget seg sin tro under kristendomsforfølgelsene skulle få gjenoppta sitt virke, og dernest hvorvidt sakramenter utført av slike prester i så fall ville være gyldige og virkningsfulle. Donatistene vant ikke frem med sitt uforsonlige syn i disse spørsmålene, men skrev seg ikke desto mindre inn i historien.

Egypt var kan hende det intellektuelle sentrum av Nord-Afrika, men det latinske Nord-Afrika kan likevel skilte med den historisk sett mest betydningsfulle teologen av dem alle. Man kan argumentere for at Augustin mer enn noen andre enkeltpersoner har satt sitt preg på den vestlige sivilisasjonen som gradvis vokste frem i kjølvannet av Romerrikets fall. Han døde mens hjembyen hans Hippo var under beleiring av vandalene som så fikk makten i det latinske Nord-Afrika i et knapt århundre. De var imidlertid også kristne, om enn arianere og ikke katolikker.

Det animerte kartet rommer flere andre feil og tvilsomheter, men dette er utvilsomt den groveste. Hadde man vært henfallen til konspirasjonsteorier kunne man bli fristet til å tro at det dreier seg om et bevisst forsøk på å pynte på den historiske virkeligheten, i likhet med de arabiske kartene hvor Israel er redigert bort.

Slik er det helt sikkert ikke. Det er nok snarere et resultat av slurv og kunnskapsløshet. Hadde animasjonskartografene tatt seg bryet med å konsultere en religionshistoriker ville dette aldri skjedd.

Kart er svært nyttige til sin bruk, faktisk helt uvurderlige, og er dessuten en kilde til glede og lærelyst. Mange har “reist” flittig i atlaset og på globusen da de var små, og har nok lært seg både stedsnavn og landegrenser på denne måten. Kartene forteller likevel ikke hele sannheten, og i enkelte tilfeller er de vel så villedende som veiledende.

Det kan det animerte religionskartet til The Business Insider minne oss om, og dermed kan man kanskje lære noe av det likevel.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no

Lenker: 

Merknader: 

  • Det råder det noe usikkerhet rundt fødestedet til den siste paven av Afrikansk opprinnelse, Gelasius I.
  • Suzanne A. Thobro har skrevet mye og godt om religionskartproblematikken. Flere innlegg kan leses på hennes blogg.
  • Andre feil i kartet inkluderer at andre deler av Det østlige middelhavsområde, inkl. Syria, forblir ukristnet, samt at store deler av Europa som tidlig ble kristnet, slik som Iberia og Sør-Frankrike forblir ukristnet til langt ut i middelalderen. Det lille som er av tekst inkluderer også historisk tvilsomme dateringer og oppramsinger av begivenheter, slik som Abrahams fødsel og israelittenes invasjon av Kanaan, som muligens aldri har funnet sted.

 ,