Meninger

Korsfestelsen av Jesus var verken unik eller nødvendig

religioner      |      21/12/2015

Selv om man i julen feirer Jesu fødsel er den kristne frelseslæren knyttet til hans død. Den var ikke unik. Var den nødvendig?

Av Andreas Døvik

Andreas Døvik

Andreas Døvik

Mordet på Jesus er ikke unikt. Ikke i historisk forstand. Bare sammenlign to filmer regissert av Mel Gibson:”The 

Passion of the Christ” og ”Braveheart”. Ved nærmere ettersyn er Hollywood-filmene som to dråper vann. Den ritualiserte mobbingen, torturen og ofringen av den jødiske snekkersønnen inngår nemlig i en intetsigende serie gjentakelser i menneskets sosialhistorie. Jesus er en i sildestimen, han gir ansikt til de altfor mange lidende. Det står skrevet, svart på hvitt: På Golgata stod det ikke ett kors, men tre. ”The Passion of the Christ”, herunder mye forkynnelse, skyter det estetiske blodet inn i teologiens hjerte, som om det er dødenshvordan eller hvorfor som er signifikant. Men er det ikke dødens hvem som er i stormsenteret?

Mordet på Jesus var ikke nødvendig. Ikke i teologisk forstand. Hvis man sier seg uenig i påstanden, gjentar man dødslogikken i ordene til ypperstepresten Kaifas: ”Det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne”. Johannes tolker utsagnet som profetisk tale, men man behøver ikke å være rakettforsker for å vite at dette mønsteret har forfulgt menneskene siden tidenes blodrøde morgen. Abel er ikke alene.

”Alle religiøse ritualer springer ut fra surrogatofferet, og alle de store menneskelige institusjonene, så vel sekulære som religiøse, springer ut fra ritualer”, skriver den nylig avdøde René Girard. De store urmytene, hevder han, er ikke myter i den populære forståelsen av ordet, men refererer til faktiske hendelser i historien. Mytekonstruksjon er altså et banalt forsøk på å utslette minnet om en opprinnelig hendelse: ofringen av en (uskyldig) syndebukk. Ved å forkle mordet i mytesjangerens klær utslettes minnet om offeret.

Et eksempel: I gammel gresk religion fantes det en sosioreligiøs aktør kalt pharmakon. En pharmakon var ansvarlig for en årlig iscenesettelse av et ritualistisk offer for det felles beste, og offeret var et menneske av kjøtt og blod. Syndebukkens navn var pharmakoi, og den hellige volden var som medisin å regne (det greske ordet pharmakos betyr nettopp ”medisin”). I krisetider som kriger, epidemier, hungersnød og tørke ble mennesker i samfunnets randsone, for eksempel slaver, krøplinger eller kriminelle, stemplet som syndebukker og ekskludert fra det gode selskap. Det syke og ustabile samfunnet var i desperat behov for medisin, og syndebukken ble sett på både som krisens kilde og frelsende lykkepille. Alle trodde at ritualet førte til renselse. På mirakuløst vis stablet samfunnet seg på beina igjen etter ofringen. Voldsritualet og syndebukkmekanismen ble betraktet som en hellig ordning fordi det fungerte – gudenes høye blodtrykk gikk ned på grunn av menneskets sjenerøse blodsutgytelse.

I dag kjenner vi lusa på gangen, og vi er i stand til å avsløre den primitive offervolden og syndebukkmekanismen som noe ondt. Men den nattsvarte pandoraesken eksploderte igjen i det 20. århundret. I mellomkrigstiden befant Tyskland seg i bunnløs krise. Jødene fikk skylden for ”alt”, og vips! så ble det fred og fordragelighet i det tyske samfunnet. Nazismens store mytefortelling om ”den rene rase” masseproduserte frelsende mord: tyske borgere fikk innvilget to ukers betalt sommerferie, den skyhøye arbeidsløsheten ble avskaffet, fødselsraten steg, økonomien blomstret.

Til tross for renselsens positive resultater (”på med solbrillene, fremtiden er lys!”), er vi like fullt i stand til å identifisere dette som ondt og meningsløst. Altså er syndebukklogikken og den hellige volden blitt demystifisert og demytologisert. Hvordan? Og det er nå René Girard spisser blyanten sin: ”Vår egen evne til å avsløre syndebukkmekanismen er helt bestemt av avsløringen som allerede har tatt plass i evangelieteksten”.

Evangeliet i grove trekk: Jesu liv og lære var på ingen måte ukontroversielt, men hadde dramatiske religiøse, sosiale og politiske konsekvenser. Hans problematisering av presteskapets politikk og tempeltjenestens status quo ble tolket i verste mening, og Jesus ble offer for den uhellige alliansen mellom religiøs og politisk makt. Fordi Jesu ord og person er en symbiose, ble ikke bare hans forkynnelse om Guds rike diagnostisert somblasfemi (”gud” kan klikke!), men bakmennene definerte hans person som syndebukk (”gud” blir glad igjen).

Evangelistene er ikke mytekonstruksjonens forkledningsmestere, de er sosialhistoriens strippere. Det står jo skrevet, svart på hvitt: ”For Pilatus visste at det var av misunnelse overprestene hadde utlevert Jesus”. Og jommen sa jeg smør, for: ”Den dagen ble Herodes og Pilatus venner; tidligere hadde de ligget i fiendskap med hverandre” (Mar 15,10; Luk 23,12). Se der, et edruelig snitt med sylskarp skalpell, såret ligger blottet og blodet pipler.

Da Jesus ble tatt til fange i Getsemane, var det en som svarte volden med vold. En som grep til sverd. ”Farvel til våpnene”, svarer Jesus, ”tror du ikke jeg kan be min Far, og han ville straks sende meg mer enn tolv legioner engler”. Men Jesus ber ikke slike bønner fordi han kjenner livets Gud. Hele Jesu liv er en radikal, ren, rå selvgave, antitesen til munnhellet: ”Den enes brød, den andres død”. Jesu makt-i-sårbarhet fører ham rett inn i løvens hule, og han slukes hel av hvalen.

Evangeliene er skrevet på andre siden av oppstandelsen. Det er ikke rart at disiplenes blodårer fryser til is når offeret helt uventet og ubedt viser seg igjen: ”Han er kommet for å hevne seg!” Men den korsfestede oppstandne svarer med et: ”Fred være med dere”. Ved å reise Jesus opp fra de døde har Gud stemplet Jesu liv og lære som evig uttrykk for hvem Gud er og hva Gud gjør: En livets Gud som ikke krever dødelige og hellige offer. Ordene i den kjente tjenersangen i Jesaja 53 snus på hodet: ”Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget”. Det var et ”vi” som trodde 100 % på at de gjorde en gudvillet gjerning ved å ofre blasfemikeren og talløse andre, men ”Jesus dør, ikke som et offer, men i den hensikt at det ikke skal ofres igjen”, som Girard skriver. Det uskyldige offeret er et antioffer: Det «rene» offeret som avslører ofring til gudene som menneskelig artefakt.

Er det tilfeldig at forhenget revnet fra øverst til nederst? Hver søndag feirer kirken nattverdens ublodige antioffer. I sentrum står det en som roper: ”Aldri igjen!” Det som legges i tomme hender, er en kroppslig og konkret advarsel om ikke å transformere antiofferet til en primitiv myte, verken på film eller i forkynnelse. Så hvordan skal vi nå snakke om Jesu liv, død og oppstandelse?

Dette innlegget ble først publisert på teologibloggen Gjentagelser.no.

 , ,