Meninger

Rettferdighetspartiets islamske økonomi

religioner      |      11/12/2017

Bjørn Are Davidsen er skeptisk til Rettferdighetspartiets særegne islamske økonomi. Han hevder modellen er håpløs, og at det er vanskelig å se at den kan skape bedre økonomi i noen land.

Av Bjørn Are Davidsen

Når det arbeides for å danne et muslimsk parti i Norge, basert på «islamsk økonomi», kunne man vente at media var interessert i tenkesettet og konsekvenser.

Hva vil Rettferdighetspartiets partiprogram bety for folk flest? Hvordan vil økonomien fungere?

I stedet lander Vårt Land i en noe annen vinkel 24. november i oppslaget Fremmer islamsk økonomi i nytt parti. Selv om det er ganske opplysende å slippe Ihab Timraz, «rådgiver ved BI» og «forsker ved Strategisk institutt», til i fri dressur, kan man ikke forvente at alle er like gode til å lese mellom linjene.

For eksempel hadde det vært interessant å få vite hva slags posisjon Timraz egentlig har på BI. Stort mer enn en administrativt ansatt? Jobber han med økonomi?

Har han publisert noe som kan kalles økonomiforskning eller forskning i det hele tatt? Hva mer jobber han med enn samhandling og teamutvikling?

Gir hans kompetanse og erfaring tillit til det Vårt Land kaller islamsk økonomi som kort sagt handler om renteforbud?

«Rettferdighetspartiet jobber blant annet for å endre den økonomiske modellen i Norge fra en modell som bygger på kreditt (rentebasert) til en bærekraftig økonomisk modell som bygger på reel verdiskapning og risikodeling» står det i partiprogrammet.»

Nå kunne man bare henvist til at det er hjemlet i Koranen, hadither og/eller islamske tradisjoner og at gode muslimer dermed bør følge dette. Men i stedet hevdes at det er en etisk og vellykket modell:

«Dagens finanssystem er et luftslott. Pengene du har i banken i dag er bare luft og på et tidspunkt kommer det til å smelle. Derfor er vår idé at vi kvitter oss med kredittsystemet. Sånn som det er i dag tjener eliten penger på at vanlige folk dummer seg ut. Dette er det altfor få som skjønner.»

Ikke minst sliter økonomer med å skjønne dette, hvilket journalisten hadde oppdaget om han hadde spurt. Noe som burde fått det til å ringe i ganske mange varselklokker.

Hvor etisk og vellykket er egentlig modellen?

Man kunne nok også ventet at en kristen avis hadde sjekket hvordan og med hvilken begrunnelse Kirken i middelalderen avskaffet renteforbudet. Hvordan kunne de største kristne tenkerne i historien, fra Augustin til Thomas Aquinas, støtte privat eiendomsrett, profitt og renter?

Med den følge at man legitimerte investeringer og innovasjon, med markedsdrevne priser som sentralt virkemiddel, i og utenfor klostrene. Og etterhvert at langt flere enn jøder kunne ta renter og håndtere bankvirksomhet internasjonalt, på tvers av landegrenser.

Slik Rodney Stark forteller i The Victory of Reason mente Albertus Magnus (filosof og biskop, senere kanonisert) på 1200-tallet at rettferdig pris var hva «varer er verdt ut fra markedets vurdering på salgstidspunktet».

I generasjonen etter gjorde ingen ringere enn Thomas Aquinas et tankeeksperiment der en kornselger kommer til et land i hungersnød, og vet at andre kornselgere er på vei. Er han da etisk forpliktet til å avsløre dette til sterkt prispress på eget korn?

Thomas foregrep Adam Smith og det frie marked med atskillige århundrer da han svarte nei til dette.

Kort sagt var det ikke merkelig at kapitalismen begynte å vokse frem i det katolske Europa lenge før reformasjonen med stor effekt på handel og industri, vekst og innovasjon.

For Timraz handler imidlertid banker om fiktive verdier og renter om dårlig etikk.

«Han viser til at pengene du ­låner eller setter inn i banken ikke finnes, at de bare er sifre på en skjerm. Dermed er du ille ute dersom det en dag smeller, slik som for eksempel i Hellas. Den eneste grunnen til at grekerne­ klarte seg var fordi de gjemte pengene sine i madrassen og ikke i banken, ifølge Timraz.»

Mens han unnlater å nevne at madrassene ble brukt fordi Hellas hadde skakkjørt sin økonomi ved alt fra populistisk pensjonspolitikk og svart arbeid – til å gjemme for mye unna i madrasser. I tillegg til at det manglet troverdige garantier for bankinnskudd.

I tillegg til at det manglet troverdige garantier for bankinnskudd.

Nettopp fordi kommersielle banker kan gå konkurs, har mange land garantier mot tap. I Norge sikrer Bankenes sikringsfond innskudd på inntil to millioner kroner, inkludert renter. Fra 1. januar 2011 har EU pålagt medlemsland garantiordninger på minst 100 000 Euro.

Det er bra siden madrassen kan bli en sovepute.

Et betegnende eksempel er da skipet til den øverstkommanderende ble erobret ved sjøslaget ved Lepanto i 1571. Siden Ali Pasha kom fra en kultur som ikke stolte på banker eller på at investeringer kunne forente seg, hadde han en enorm formue i gull på skipet. I likhet med de andre admiralene i flåten.

Det hjalp ikke spesielt mye at dette var høyst håndfaste verdier, verken sifre på en skjerm, eller luftslott.

At selv de rikeste i mangel av banker og investeringsmuligheter må frakte med seg enorme mengder gull, antyder ikke en økonomi som er egnet til å bygge fremtidsrettede samfunn.

Slik Rodney Stark kommenterer i The Victory of Reason, er det ikke underlig at ottomanerne ble akterutseilt og avhengige av vestlige eksperter og militærteknologi.

Det er dermed med noe blandede følelser jeg leser en oppskrift som minner om AKP (M/L) i 1970:

«Vi må fjerne renten og kreditten, og det kan selvsagt ikke gjøres over natten. Det vil bli tøff medisin når det gjøres, men det skyldes samfunnets egen dumskap.»

Noen ganger er det ikke enkelt å kjenne forskjell på medisin og gift, i hvert fall ikke før det er for sent.

Forøvrig er det flere steder i artikkelen der det kunne vært mer enn greit med noen enkle oppfølgingsspørsmål. Hvordan skal man gjennomføre dette? Demokrati eller tvang? Med lover og sanksjoner? Hva gjør man med dem som misliker medisinen? Hva gjør man når de rike sitter på pengene, uten å dele eller investere i verdiskapende virksomhet?

Modellen som skisseres er utvilsomt spesifikk for islam. Og det er liten tvil om at den i praksis handler om utbytte og renter (bare på en ganske tungvint og klossete måte), slik at det fort blir ordmagi. Noe som er litt underlig hvis man helt oppriktig mener at renter og utbytte er i strid med islam eller ødelegger samfunn eller begge deler.

Det blir ikke bedre av at man historisk sett har endt med en finansiell markedsdeling basert på religion. Selv om muslimer i teorien ikke har kunnet ta renter, han man latt jøder og kristne låne til hverandre med renter. Og på ulike måter skattlagt dette, i det minste ved faste beløp per person.

Når en troende muslim introduserer et parti basert på islamske modeller er det litt uventet at han avviser dette.

«Nei, vi er ikke et muslimsk parti. Jeg skjønner at folk vil kunne tro det av å lese partiprogrammet vårt, men det stemmer ikke, sier han, og understreker at det er forskjell på islam og en muslim.»

Ikke minst når Rettferdighetspartiet foreslår en skattesats på 2,5 prosent av formuen, altså det som er vanlig for «zakat», det islamske skattesystemet.

Dermed er Timrax ærlig nok til å bekrefte at «Ja, dette er den islamske skattemodellen». Hvilket ikke er så rart når partiprogrammet alltid skal «være fundert i ­Skaperens lovverk». Mens det altså er litt rart at partiet vil «styrke religionsfriheten», uten å svare konkret på hva det innebærer, utover at det kunne vært mer av den enn i Norge i dag og at: «Individet må få bestemme mer over seg selv».

Altså enda et sted i intervjuet der man savner mer enn noen smuler oppfølgingsspørsmål. Betyr dette at individer eller grupper kan være frie til å velge Sharialover? At man ikke kan forby noen å bruke burka på jobb? Eller lage sin egen økonomi i økonomien?

Når det viser seg at partiet også arbeider for kjønnsdelte skoleklasser er imidlertid oppfølgingsspørsmålene klare, men Timraz vil ikke prioritere dette i intervjuet, siden «det vil ta for mye tid».

Dermed blir det kun ett spørsmål.

«Blir det ikke vanskelig å drive politikk på saker man ikke kan forklare uten å holde foredrag om dem?

«Det er viktig at en forklarer grunnlaget for politikken og ikke bare driver med populistisk ­øyeblikkspolitikk, svarer Timraz.»

Noe man ikke trenger å mistenke ham for. Han er til og med «altfor direkte og for lite diplomatisk» til å påvirke politikerne. Når han likevel satser politisk er det fordi: «Jeg prøvde å gå finansveien først, men det funket ikke.»

Ingen grunn til å tvile på det.

Dette innlegget ble opprinnelig publisert på Bjørn Are Davidsens blogg Dekodet.

Religioner.no lenker:

I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale

 , , , ,