Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 6. Religionskritikk

Hans Olav Arnesen      |      03/02/2014

Kopi av P1040730Religionskritikk er noe ateister holder på med. Slik synes det i hvert fall ofte å være i dagens Norge.

I forrige uke var det lansering av boken Religionskritikk på Litteraturhuset. Boken er skrevet av Gunn Hild Lem. Hun er en frafallen kristen med negative erfaringer fra sin tid som troende, og dessuten har hun opplevd en hel del grov taktløshet fra både karismatiske kristne og alternativt åndelige i løpet av sin nå avdøde ektemanns sykeleie.

Boken er skrevet for «menigheten», det vil si ateister og livssynshumanister. Hvor stort utbytte religiøse lesere vil ha av boken, utover en stimulerende provokasjon, er mer uvisst. Ikke minst vil nok den høyst selektive oppramsingen av kristendommens historiske synder virke urettferdig og lite overbevisende for mange troende.

Boken kommer imidlertid innom spørsmålet om hvorvidt vi i det hele tatt trenger religionskritikk. Ikke overraskende konkluderer Lem med at det gjør vi.

Akkurat det er det vanskelig å være uenig i. Religionskritikk er ikke bare nødvendig, det er uunngåelig. I hvert fall så lenge det finnes mer enn én oppfatning om hva som er rett, og det vil det trolig alltid gjøre.

De religiøse selv er religionskritiske. Både innenfor sine respektive tradisjoner, men også på tvers av religionsskillene.

Ikke minst var de store religionsstifterne  i sin tid selv religionskritiske. Mange av dem betalte også en høy pris for sin kritikk. Muhammed, og trolig også Zarathustra, ble drevet i eksil, mens Jesus og Mani måtte bøte med livet.

De store religionene har ikke alltid vært like åpne for kritikk, verken innenfra eller utenfra. På sitt verste har de vært like intolerante ovenfor læremessige avvik som de totalitære ateistiske ideologiene i det tjuende århundret.

Det finnes likevel en hel del eksempler på at representanter for de ulike religionene har møttes og diskutert teologiske spørsmål for å avgjøre hvilken religion som er den beste. De berømte disputasene i Paris i 1240 og Barcelona i 1264 var eksempler på teologiske brytekamper mellom kristne- og jødiske lærde. Det asymmetriske maktforholdet de to religionene imellom gjorde nok likevel disse debattene nokså anstrengte.

Ved enkelte ikke-europeiske hoff har debattklimaet vært adskillig friere. Eksempelvis hos mongolherskeren Kublai Khan. Han ønsket alle religioner velkomne, og holdt det ikke mot de kristne at en nestorianerkristen slektning forsøkte å styrte ham fra tronen. Verken de nestorianske kristne eller pavens utsendinger, som hadde kommet på khanens invitasjon, klarte likevel å omvende Kublai Khan.

Inntil moderne tid er det trolig kong Akbars hoff i Dehli som har vært det mest flerreligiøse og tolerante. Den usedvanlig vellykkede og frisinnede monarken tok imot jainer, buddhister, zoroastrister, kristne, og det som i dag kalles hinduer, ved sitt hoff. Selv katolske jesuitter ble godtatt, til tross for at de skal ha fornærmet islam og Profeten, noe som naturligvis forarget den muslimske herskerklassen. Det falt heller ikke i god jord at Akbar utviklet sin egen blandingsreligion, hvor han selv var å regne som en profet, og senere moghulherskere var langt fra like tolerante.

Akbars nye religion overlevde ham ikke, men flere andre nasjoner har etter sigende skiftet religion etter først å ha lyttet til argumentene til representanter fra de ulike religionene og denominasjonene. Hvorvidt slike debatter virkelig har funnet sted eller ikke er et åpent spørsmål, men beretninger om en slik kvalifisert beslutning gir utvilsomt en større grad av legitimitet enn et religionsskifte som påtvinges befolkningen av rent maktpolitiske årsaker.

I Europa var det først og fremst rikene i Øst som var omstridt, og konkurransen stod først og fremst mellom Øst- og Vestkirken, Roma og Konstantinopel. I Rus-riket skal Vladimir den store likevel også ha tatt imot muslimske og jødiske lærde, men førstnevnte religion ble avvist på grunn av alkoholforbudet, og jødedommen fordi Jerusalems ødeleggelse viste at Gud hadde forlatt dem. Til slutt var det den vakre ortodokse kirkekunsten som gjorde utslaget.

En liknende fortelling beskriver hvordan det mektige Khazarriket noe lenger øst valgte mellom de tre abrahamittiske religionene. Keiseren i Konstantinopel og den muslimske keiseren i Bagdad sendte begge lærde utsendinger til khazarenes hersker, Bulan, for å omvende ham til deres religion. Khanen mente likevel at også jødene burde være representert.

Khanen klarte ikke avgjøre hvem som hadde rett i debattene, men på en kløktig måte, som var kong Salomon verdig, lot han utsendingene selv avgjøre hvilken religion som var den mest egnede statsreligionen ved å velge hvilken av de to konkurrerende religionene de syntes var den beste (eller minst dårlige). Både den kristne og den muslimske utsendingen foretrakk jødedommen fremfor hverandre og dermed var det gjort. Khazarriket er det største og mektigste jødiske imperiet gjennom historien, og var en trøst for jøder under kristent eller muslimsk herredømme. Ikke minst fordi det viste at Gud ikke hadde dømt jødene til å leve som statsløse, slik kong Vladimir visstnok mente.

Dagens flerkulturelle, demokratiske og liberale Norge egner seg aldeles ypperlig til religionsdebatter hvor de ulike tradisjonene utfordrer hverandre. Religionsfriheten er garantert, og det finnes uansett ingen fyrste med makt til å gjøre debattantene et hode kortere om de skulle komme til å fornærme ham.

Likevel er det ikke riktig slik. Nylig fikk jeg et tips fra en person med omfattende kunnskap om emnet om aldri å bruke ordet» debatt» i en søknad om prosjektstøtte til et religionsarrangement. Det magiske ordet er nemlig «dialog», mens «debatt» er et fyord i slike sammenhenger.

Det merkes når religionene faktisk møtes for å diskutere. Man fokuserer som oftest på likhetene, det som forener de ulike tradisjonene, mens man i stor grad lar uenighetene ligge.

Det kan være mange gode grunner til det. Dels kan det skyldes at man opplever at man ikke kommer noen vei med å kritisere hverandres lære. Like viktig kan det være at sekularismen oppleves som en større trussel enn de religiøse konkurrentene.

Resultatet er religionsdialoger som er hyggelige, konstruktive, men kanskje også litt kjedelige. I hvert fall sammenlignet med diskusjonene som skal ha foregått ved Vladimir og Bulans hoff.

Trenger det å være slik? Gud er ikke én, som den amerikanske religionsviteren Stephen Prothero fastslår. Ville det ikke vært stas å vekke de gamle religionsdebattene til live igjen? Bør det ikke være rom for en og annen frisk, religionskritisk debatt uten ateister i panelet?

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no. 

 ,

  • Problemet er vel først og fremst å enes om hvem som skulle få representere de forskjellige retningene. Når det kommer til religionsdebatt opplever vel mange av oss at vi har mer enn nok med å debattere internt. Og også opplever vel mange av oss at felleskapet det er å ha et nogenlunde likt syn på hva religion er, hvordan man leser religiøse tekster og hvilket gudsbilde man har går på kryss og tvers av religionene. Ulikhetene er rett og slett like store innad i en religiøs gruppe som på tvers av gruppene.

    • Du har noen gode poenger, men det kunne blitt noen veldig spennende debatter mellom ulike retninger innad i de store religiøse tradisjonene også. Vi har veldig lyst til å få på plass en debatt mellom ahmadiyya og noen konkrete sunnimoskeer for eksempel, noe som forhåpentligvis kunne ha en verdi utover det rent akademiske.

      Men generelt er det kanskje mindre interesse for læremessige spørsmål i en stadig mer erfaringsorientert tid?

  • Pingback: Antiterrorvennlighet |()