Aktuelt

Når har man rett til å drepe?

religioner      |      03/11/2010

Alle menneskelige samfunn har sanksjonert drap i visse situasjoner. Vårt eget fredelige land er intet unntak. Det er likevel stor variasjon med hensyn til hvilke drap man tillater og måten man rettferdiggjør dem på. 

Tekst av Hans Olav Arnesen

Den elektriske stol – Wikimedia Commons

Drap, det å stå ansvarlig for avslutningen av et annet menneskes liv, er en ytterst alvorlig handling. Det er derfor ingen overraskelse at spørsmålet om når man rettmessig kan ta et liv har blitt grundig behandlet i de fleste kulturer og religioner. Det gjelder også dagens Norge hvor det har vært en rekke store saker i mediene den siste tiden som omhandler retten til å drepe. Ikke minst har spørsmålet om dødsstraff fått ny aktualitet etter at Frp-toppen, Jan Blomseth, åpnet for kapitalstraff for de alvorligste draps- og sedelighetsforbrytelser. I manges øyne var det kanskje likevel mer sjokkerende at om lag en fjerdedel av Norges innbyggere delte hans oppfatning. Overraskelsen over at slike holdninger finnes i vår egen befolkning skyldes muligens den ideologiske ensrettingen i norske medier.  Går man nemlig til større spørreundersøkelser, som European Values Survey, finner man at mange europeere har et “amerikansk” syn på spørsmål som dødsstraff og retten til abort.

Ufødte liv

Hva angår avslutningen av ufødte liv melder DagenMagazinet om at antallet aborter i verden ikke ligger så langt unna dødsfall av andre årsaker, henholdsvis 40- mot 50 millioner. I enkelte land, slik som India, bruker man abort for å sikre seg at barna som fødes er av “riktig” kjønn. Professor i religionshistorie, Torkel Brekke, kan fortelle at selv på landsbygden i India, hvor avansert medisinsk teknologi ellers er mangelvare, kan man finne moderne ultralydapparater. Slikt utstyr kan bistå vordende foreldre i å avgjøre om svangerskapet skal få gå sin gang, dersom fosteret er en gutt, eller avbrytes dersom det er en jente.  Når det gjelder kunstig avslutning av et svangerskap her i landet kunne Aftenposten nylig melde om at hvert andre foster blant kvinner under 25 i hovedstaden aborteres bort.

I Norge er ikke abort lenger noe stort stridsspørsmål, men i USA deles befolkningen nesten på midten i synet på denne formen for fødselskontroll. Så innbitt er motstanden mot abort i visse kretser at man går så langt som å rettferdiggjøre drap på abortleger, noe DagenMagazinet kunne melde om nylig. De ekstreme Pro-Life- aktivistenes vilje til selv å drepe er forankret i forestillingen om at denne typen fødselskontroll er som mord å regne. Dette blir kanskje mer forståelig når man vet at mange av abortmotstanderne på andre siden av Atlanteren er like sterke tilhengere av dødsstraff som de er motstandere av abort.  For konservative amerikanere er det antagelig like paradoksalt at vi aborterer bort en liten norsk by i året, samtidig som vi er motstandere av dødsstraff.  I tilfellet med utenlandske borgere som befinner seg i Norge er vi villige til å la mordere unnslippe rettferdigheten dersom de risikerer å bli henrettet ved retur til opprinnelseslandet. Det mest kjente eksempelet er naturligvis Mullah Krekar, som har et antall kurdiske liv på samvittigheten, men hvis eneste straff er den begrensede mobiliteten som husarresten hans medfører. En straff mange “småforbrytere” sikkert misunner ham.

Ett punkt hvor nordmenn og amerikanere i stor grad kan møtes er synet på eutanasi. Da Blomseths parti gikk inn for aktiv dødshjelp like før forrige stortingsvalg var det mange kommentatorer som spådde at dette kom til å koste Frp en betydelig del av de kristne stemmene de hadde sanket gjennom sin motstand mot ny ekteskapslov, og ved å stille seg forståelsefulle til Israels motiver i Gaza-krigen.

Også sivile blir drept i Norges krig i Afghanistan, om enn utilsiktet – Wikimedia Commons

Soldater kan drepe, men de skal ikke like det

Norges egen krig,  engasjementet i Afghanistan, har brakt mye oppmerksomhet rundt en annen form for drap, og særlig har avdekningen av en såkalt vikingkultur blant norske soldater vakt reaksjoner. Mange har problemer med at norske soldater tar liv, men enda verre er det at de kanskje også liker det. Muligens er det vår kristne kulturarv som kommer frem i denne motstanden mot å ta liv i kamp. Kristendommen har ihvertfall hatt store problemer med å rettferdiggjøre drap, selv i selvforsvar.  “Elsk din fiende” og “Vend det andre kinn” egner seg langt dårligere som kamprop enn “Til Valhall!”. Ikke desto mindre ble denne opprinnelig pasifistiske endetidssekten tvunget av sin egen suksess til å finne en måte å rettferdiggjøre drap på. Særlig prekært ble behovet for å finne et rettmessig grunnlag for drap da kristendommen gradvis ble den statsbærende religionen i Det romerske imperiet, først som favorisert religion under Konstantin, og deretter som eneste tillatte religion under Theodosius. De første kristne keiserne var naturligvis fullstendig klar over at man ikke kunne regjere et imperium uten å synde, blant annet gjennom å ta liv. Av den grunn utsatte man gjerne dåpen til man lå for døden.Theodosius var likevel så uheldig å overleve et tilsynelatende fatalt sykdomsforløp, og ble følgelig den første regjerende keiseren som hadde gjennomgått dåpsritualet. Hvordan det skulle påvirke hans handlingsrom hva angikk drap fikk han erfare etter at han i god skikk massakrerte 7 000 opprørske thessalonikere. Kirken raste mot keiseren, og Ambrosius ble i ettertid kjent som den første geistlige som tvang et kristent statsoverhode til å underkaste seg botsøvelser for å oppnå syndsforlatelse, noe som skulle bli et mønster i Den vestlige kristenhet igjennom Middelalderen. Det var likevel den siste av de store, vestlige kirkefedrene som skulle danne grunnlaget for den såkalte rettferdig krig tradisjonen. Augustin gjorde det likevel helt klart at krig var et onde, om enn et nødvendig sådan. Denne holdningen må sies å gjennomsyre også vår egen tids syn på krig. For mange europeere av muslimsk opprinnelse blir krigsmotstanden naturlig nok forsterket av at det ofte er deres trosfeller som drepes i de krigene hvor vestlige styrker deltar, noe som har blitt brukt som begrunnelse av flere såkalte hjemmedyrkede terrorister.

Keiser Theodosius får gjennomgå av Ambrosius- Maleri av Anthony van Dyck (1599-1641) – Wikimedia Commons

Islam hadde en lettere oppgave hva angikk rettferdiggjøringen av drap, ettersom Muhammed selv hadde deltatt i krig, og oversett henrettelser. Buddhismen hadde større vansker med å sanksjonere utslokningen av andres liv, men kunne like lite som kristendommen flykte fra virkeligheten hvor det iblant var påkrevet å drepe for å beskytte staten og samfunnet. En måte å omgå problemet på var å definere bort offerets menneskelighet, noe den sinhalesiske krøniken, Mahavamsa gir et eksempel på. Buddhistiske munker forsøkte å trøste den angerfulle kongen Dutugemunu, som i en slående parallell til sinhalesernes nylige seier over Tamiltigrene, hadde bekjempet ikke-buddhistiske kongedømmer nord på Sri Lanka. Selv om krigen hadde kostet tusenvis av liv, var det ifølge munkene kun gått ett og et halvt menneskeliv tapt. Det vil si ett medlem av sanghaen, det monastiske felleskapet, og en legbuddhist. Avhumanisering av det mennesket man tenker å ta livet av finnes det mange eksempler på igjennom historien, og lykkes man i dette blir handlingen langt enklere å gjennomføre og selvfølgelig også enklere å leve med i ettertid. Dette er noe man i militære kretser lenge har vært klar over og som gjenspeiles i militære eufemismer som har til hensikt å tilsløre det faktum at man faktisk dreper mennesker. I Norge har man oppnådd et visst konsensus om at et foster under 12 uker ikke er et menneske, og kan drepes både straffefritt og kostnadsfritt, ettersom det ikke er levedyktig før i 22-24 uke. Denne grensen vil helt sikkert endre seg i den ene eller andre retningen med tiden, og det har da også vært diskutert å tillate abort inntil sekstende uke av svangerskapet. I Storbritannia er grensen på 24 uker.

Barnedrap som fødselskontroll

Våre forfedre hadde et enda større behov for fødselskontroll enn man har i vårt overflodssamfunn, men hadde ikke de teknologiske forutsetningene til å foreta provoserte aborter på en trygg måte. I stedet satte man barn ut for å dø. Det norrøne samfunnet var likevel et rettsamfunn og på en eller annen måte måtte man rettferdiggjøre en slik handling som noe annet enn mord. Britt Mari Näsström mener at man i norrøn tid ikke anså barnet som et menneske før det var knesatt, eller vannøst, og gitt et navn av sin far, eller lagt til mors bryst. Inntil dette ritualet var utført kunne man med god samvittighet sette ut barnet, men gjorde man det siden ble det ansett som mord. De av dagens norske kristne som er ukomfortable med omfanget av aborter kan trøste seg med at det ikke er første gang Kirken har måttet inngå kompromisser på dette feltet. Da Alltinget på Island lovfestet kristendommen som landets religion i år 1000, var det på betingelse av at man fikk beholde retten til å sette ut barn.

Denne muligheten ville nok også Anna Østmo ønsket var tilstede i Norge i det attende århundret. Mysteriet om det mystiske kvinneskjelettet som nylig ble funnet på Åsnes har fått sin oppklaring. Annas maltrakterte levninger ble identifisert av forfatteren, Torgrim Sørnes, som har skrevet boken “Ondskap”, om norske henrettelser i den tidlige moderniteten. Den uheldige kvinnen ble dømt for barnemord etter å ha drept et uekte barn. Hun ble henrettet ved halshugging, og muligens ble hodet plassert på et staur til allmenn beskuelse, slik det visstnok var vanlig å gjøre. Er det en slik skjebne Jan Blomseth mener ville vært passende for baneheiamorderne?

Hva med ikke-menneskelige liv?

De aller færreste vil sidestille drap på mennesker med det å drepe andre dyr. Mange var nok av den grunn noe overrasket over hvor langt Morgenbladet gikk da de i sommer satte fokus på vår behandling av dyr, og stilte seg spørsmålet om vi har mer rett til å drepe eksempelvis kuer enn mennesker? Den kristne forestillingen om mennesket som forpakter av Skaperverket har av mange dyrevernere blitt pekt på som en forklaring på det industrielle husdyrholdets eksesser. En lignende forestilling finner man i islam, noe som fikk den malaysiske ministeren Mohamad Ali Rustam til å forsvare den totale mangelen på regler for dyreforsøk i landet med påstanden om at Gud skapte dyrene til nytte for mennesket. Ikke alle religioner mener likevel at vi har rett til å drepe våre medskapninger, og for indiske jainer innebærer drap på dyr en oppsamling av karma som binder dem til gjenfødelsessyklusen de ønsker å bryte ut av. Av den grunn bærer enkelte jainer munnbind for å unngå å svelge insekter, og feier marken foran seg for å unngå å tråkke på skapninger de ikke ser. Enkelte dyrevenner mener likevel at man ikke kan nøye seg med å feie for egne føtter, og antallet terroranslag fra såkalte økoterrorister i Vesten er langt hyppigere, dog mindre dødelige, enn islamistiske terrorangrep. Kanskje har vi også verre ting i vente? Dyrevernsaktivisten, Jerry Vlasak har stilt seg det retoriske spørsmålet om hva som må til for å hindre forskere i å dissekere dyr: “Jeg tror ikke man behøver å drepe altfor mange (forskere). Jeg tror at vi med 5 liv, 10 liv, 15 menneskeliv, kan redde en million, to millioner, 10 millioner ikke-menneskelige liv.”

Jerry Vlasak mener det å drepe forskere som bruker forsøksdyr er å sammenligne med å myrde Hitler, forøvrig samme argumentasjon som føres av abortlegemordere – Wikimedia Commons

Enten det snakk om dødsstraff, eutanasi, abort, krig eller drap av dyr er det åpenbart at holdningene til drap er kulturbetingede og endrer seg over tid. Selv i vårt eget samfunn er det langt mindre enighet enn man får inntrykk av om man kun dømmer ut i fra den offentlige debatten, hvor alle tilsynelatende er enige om at krig er leit, dødsstraff er utenkelig og abort er et kvinnesaksspørsmål. Synet på når man har rett til å avslutte liv har endret seg dramatisk gjennom tidene, og vil fortsette å gjøre det. Selv om holdningene til hva som er lovlig drap og hva som er mord er sprikende, selv her i Norge, er det helt avgjørende at man enes om å kjempe for sitt syn innenfor lovens rammer. Dersom statens voldsmonopol slår sprekker fordi ønsket om å redde liv gir noen grupper viljen til å drepe, vil vi som samfunn raskt befinne oss på meget dypt vann. I et stadig mer pluralistisk Norge vil det nødvendigvis finnes grupper med et annet syn på hva som er liv og når man rettmessig kan gjøre slutt på det, slik som dyrevernsaktivister, abortmotstandere, krigsmotstandere eller borgere som begår selvtekt i frustrasjon over ordensmakten. Utover å ha en fullstendig nulltoleranse for vold som virkemiddel, vil det kanskje også være nyttig om vi erkjenner at vi ikke nødvendigvis selv sitter på den endelige, universelle sannheten i disse spørsmålene? At vi alle er mordere i noens øyne.

Lenker:

Rett til å drepe for å hindre drap?

Lesetips:

 , , , , , , , , , , , , , ,