Meninger

Trosforsvar fungerer – fra ateist til kristen

religioner      |      26/09/2017

Kan gudsbeviser og trosforsvar overbevise? Ja, mener Leif Egil Reve. Han forteller hvordan intellektuelle, fremfor spirituelle, argumenter fikk han til å konvertere til kristendom.

Av Leif Egil Reve

Apologetikk, eller trosforsvar er noe som ofte rakkes ned på av både kristne og ateister. At ateister ikke alltid er så begeistret for trosforsvar er kanskje ikke så overraskende. Det er kanskje mer overraskende at kristne ikke alltid er så begeistret for trosforsvar. Debattredaktøren i Vårt land skrev i sommer at «Gud trenger ikke noe forsvar». Det er også jevnlig innlegg i Dagen som er kritiske til trosforsvar. Et spørsmål er likevel viktig. Fungerer det? I mitt tilfelle gjorde det helt klart det.

For meg var det en lang prosess, og heller intellektuell, enn spirituell. Jeg kommer ikke fra en kristen familie, eller en familie med annen religiøs holdning. Stemningen i familien var ikke anti-religiøs eller noe slikt heller. Selv likte jeg å diskutere slikt som religion, men jeg mente selv jeg sjelden fikk gode svar.

Filosofien rundt begynnelsen på universet

Da jeg var 18 møtte jeg for første gang en utfordring fra en kristen som jeg ikke kunne lett besvare eller avfeie. Etter mange timers diskusjon kom jeg fram til at vi sannsynligvis ikke visste hvordan Big Bang faktisk foregikk, gitt de utfordringene vi så. Så jeg begynte å undersøke selv.

Jeg kom fram til at i bunn og grunn står det filosofiske problemet igjen: Hvordan begynte universet å eksistere? Slik jeg ser det, kan det puttes i fire forskjellige kategorier*:

1. Ingenting var før, men noe eksisterer nå.
2. Noe fysisk har eksistert hele tiden, og før Big Bang, var det ingen bevegelse i noe fysisk.
3. Noe fysisk har eksistert hele tiden, og før Big Bang, var noe fysisk i konstant bevegelse.
4. Noe ikke-fysisk har eksistert hele tiden, og før Big Bang, var noe ikke-fysisk i stand til å produsere/sette i gang “noe”

For å forklare litt: Enten var det faktisk ingenting, altså et filosofisk ingenting, ikke “det kommer an på hva man mener med ingenting”-ingenting, og så ut av dette faktiske ingenting, kom noe. Eller så var det noe fysisk som eksisterte før Big Bang, og dette fysiske har alltid eksistert, og har ingen begynnelse i det hele tatt. Dette fysiske har enten alltid vært i bevegelse (hva enn dette fysiske er, men med bevegelse menes et minimum av typen elektroner beveger seg, kvantefelt innehar bevegelser, o.l. selv om det sannsynligvis ikke var av samme karakter, men prinsippet står), eller så har det alltid vært stillestående, før det begynte å bevege på seg. Det siste alternativet er at noe ikke-fysisk har eksistert utenfor/før det fysiske. Dette må da per definisjon (for at det skal ha en forklaringskraft i det hele tatt) være i stand til å sette i gang det fysiske.

Å veie alternativene opp mot hverandre

Da jeg vurderte alternativene, la jeg først til grunn at før man undersøker dem, var de alle like sannsynlige. Det er også verdt å understreke at dette ikke nødvendigvis handler om en tid før Big Bang, eller noe slikt, men kan fint begrenses kun til logisk årsakssammenheng, så man slipper hele problemstillingen med tid før tid eksisterte, og lignende, fordi det gir i utgangspunktet ikke mening å snakke om tid «før» Big Bang.

Resonnementet mitt var omtrent som følger:

Alt. 1: At noe eksisterer etter ingenting, er ikke bare rart og vanskelig å forestille seg, men logisk umulig. Grunnen til at dette er umulig, er ganske enkelt fordi det er snakk om faktisk ingenting, og ingenting har ikke noen egenskaper, og dermed heller ikke egenskapen til å gjøre at noe eksisterer. Viktig å nevne her, er at ingenting slik Lawrence Krauss bruker ordet, fordi den måten å bruke ordet på vil havne i altenativ 3, evt 2.

Alt. 2: Dette er i det aller minste svært lite intuitivt, og mangler forklaringskraft. I og med at det vil være snakk om at det faktisk, helt reelt er ingen form for bevegelse i det hele tatt, og plutselig begynner bevegelsen ut av intet. Det betyr i praksis at for at dette alternativet skal gi noe mening i det hele tatt, trenger det altså en utenforstående årsak, som da enten havner i alternativ 3 eller 4.

Alt. 3: Dette var alternativet jeg mente var mest sannsynlig da jeg begynte å vurdere valgmulighetene, og det alternativet jeg antok man kunne forvente å få svar fra fysikken. Dette alternativet gir også mulighet til å si at det er en prosess vi ikke forstår, og at det er noe vi eventuelt finner ut av i fremtiden (og om ikke, så gjør ikke det noe heller). Det er i denne kategorien de aller fleste modellene vi har som forsøker å gi mening til universets opprinnelse havner (som forskjellige multivers, oscillerende univers og Carroll-Chen-modellen).

I alt. 3 vil jeg si at problemet ikke lenger er direkte logisk umulighet, men har andre dype filosofiske problemer. Hvis det er bevegelse i det fysiske, betyr det som konsekvens at tid eksisterer (uavhengig av om du holder til A- eller B-teori av tid). I og med at alternativ 3 bygger på nettopp at denne perioden før Big Bang må ha vært uendelig lenge; og igjen, faktisk uendelig, ikke bare “dette kan vi se for oss har skjedd i en lang periode”, fordi da havner det i alternativ 1 eller 4.

Problemet med uendelig lenge, er at det kommer en del reelle problemet ut av det. Blant annet må dette noe ha beveget seg så lenge, at alle tenkelige muligheter allerede har skjedd, deriblant det som skjedde for at Big Bang skjedde. Altså vil nøyaktig det som skjer nå i denne verden, allerede ha skjedd uendelig ganger allerede. Om ikke et paradoks, så i det minste vanskelig å svelge, og helt uten rasjonell grunn til å tro at dette er tilfellet.

Det er også en rekke paradokser som oppstår med aktualiserte uendeligheter. Jeg har ikke mulighet til å redegjøre for de nå, jeg kan kun nevne dem ved navn, så kan nysgjerrige lesere selv undersøke; Hilberts Hotell, Galileos Paradoks, Argumentet fra en første årsak, Argumentet fra kontigens, Kalam-argumentet (som ikke er så lett å bare avfeie allikevel) og Thristam-Shandy-paradokset.

Så, alternativ 3 innebærer, som et minimum paradokser, og er potensielt umulig. Det mener jeg at usannsynliggjør alternativet, men jeg er ikke helt sikker på om det logisk umuliggjør det. Man kan i hvert fall si at det er lite sannsynlig. Dersom det finnes et alternativ som kan unngå disse paradoksene, så er det å foretrekke rent rasjonelt, inntil vi eventuelt skulle finne noe som sannsynliggjør dette alternativet i større grad. Jeg ser per nå på dette som lite sannsynlig,

I tillegg er det også verdt å nevne at det faktisk er vitenskapelig belagte grunner til at vi faktisk mener universet har en begynnelse i dag, og vi kjenner ikke til noen reelle vitenskapelige pekere til at universet ikke skulle begynne ved Big Bang. Det er i beste fall heftig tolkning langt utover hva vitenskapen reelt viser. Dermed vil man, dersom man hviler på slike løsninger, gjøre det til tross for hvordan vitenskapen peker i dag. Man tar i så fall et blindt hopp mot at vitenskapen nok en eller annen gang vil finne svar på dette, og lener seg dermed på en «science-of-the-gaps»-tankegang.

Det rasjonelle alternativet

Så til alternativ 4. Dette er også et alternativ som er vanskelig å forstå, men det har muligheten til å ikke innebære paradokser.

Noe ikke-fysisk eksisterte før Big Bang. For at dette i det hele tatt skal være i stand til å ha forklaringskraft på noen måte, må dette ikke-fysiske ha evnen til å faktisk gjøre at Big Bang skjer. For at det ikke skal rammes av paradoksene nevnt ovenfor, er det også nødt til å være ikke-mekanisk, altså ikke determinert, og har evnen til å genuint fritt velge å gjøre at Big Bang skjer. Det må være genuint uavhengig av noen foreliggende årsak, fordi hvis ikke rammes det av de samme paradoksene som alternativ 3.

Det er altså slik at i utgangspunktet, med alternativ 1 og 2 eliminert, stiller alternativ 3 og 4 prinsipielt likt. Det viser seg at det er en rekke problemer ved å forholde seg til alternativ 3, og disse unngås ved alternativ 4. Og ikke bare synes det enklere, men bygges også bedre opp blant de tilgjengelige vitenskapelige data vi har i dag. Det betyr at det mest rasjonelle, er å ta utgangspunkt i alternativ 4.

På dette tidspunktet gikk jeg med på at konseptet var det samme som hva kristne kaller Gud, og jeg kalte også dette “noe ikke-fysisk” for Gud, uten å tillegge dette noen særlige av de andre karakteristikkene som kristne tillegger Gud.

Tiden som deist

I denne perioden trodde jeg altså kun på en skapende Gud, og ikke noe mer enn det. Jeg trodde heller ikke at Jesus hadde eksistert som en historisk person fra Antikken. Alle religioner som anerkjente en skaper, hadde noe sant i seg, men det gikk selvsagt ikke å skille på de forskjellige „ekstrafantasiene“ de ellers måtte tro på.

Det påvirket meg egentlig i ganske liten grad å plutselig mene at det eksisterte en Gud, fordi det ikke var en personlig Gud som brydde seg om meg, eller menneskeheten. Det var bare en skaper av universet. Jeg gikk med på at dersom vitenskapen etterhvert skulle vise seg å få ordentlige problemer med livets opprinnelse, ville denne forklaringskraften også kunne hjelpe i et slikt tilfelle, for eksempel.

Noen år senere koblet jeg også sammen at denne Guden gjorde det naturlig at vi kunne ha fri vilje; universet bestod jo ikke kun av atomer, og Gud måtte nødvendigvis ha fri vilje selv, så at det var mulig var allerede etablert. Jeg anerkjente at vår vilje ikke er genuint fri, men avhengig av en rekke faktorer. Som om vi har evnen til å gjøre virkelige valg, vil være avhengig av at det eksisterer noe annet enn bare atomer; med Gud som element, blir vilje en grunnleggende del av virkeligheten.

For å lese mer om Leif Egil Reves vei fra ateisme til kristendom kan du lese innlegget hans om Jesu oppstandelse her.

 

Religioner.no lenker:

I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale.

 , , , , ,