Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 33. Begrepsinflasjon

Hans Olav Arnesen      |      11/08/2014

Kurdisk demonstrasjon mot IS på Jernbanetorget 8.8.2014. Fotograf Hans Olav Arnesen (47)

Det er ofte demonstrasjoner i Oslo. Det er derimot sjelden å se folk demonstrere fordi de ønsker at USA skal bombe.  I Irak.

Det skjedde imidlertid forrige fredag. Seks-syvhundre demonstranter, hovedsaklig kurdere, hadde samlet seg på Jernbanetorget for å markere sin sympati og støtte til yezidiene som har blitt jaget på flukt og utsatt for massemord og slaveri av Den islamske staten.

Massedrap og folkemord er uttalte mål for IS. Det er ikke noe de legger skjul på.

Et uvanlig syn, men så er det heller ikke noe hverdagslig over det som foregår i det østlige Syria og det nordlige Irak. Overalt hvor Den islamske staten har rykket frem har det blitt utført de grusomste forbrytelser. Massehenrettelser av både krigsfanger og sivile. Halshugginger, korsfestelser, voldtekter og sexslaveri. Massedrap og folkemord er uttalte mål for IS. Det er ikke noe de legger skjul på.

Territoriet IS nå har kontroll over rommer millioner av mennesker, men det er ikke lett å få noen oversikt over omfanget av forbrytelsene som finner sted, i motsetning til på Gaza, hvor man holder nitid oversikt over tapstallene på begge sider. Ikke alle rapportene om overgrep er heller til å stole på. Eksempelvis ble det feilaktig hevdet at IS hadde beordret kjønnslemlestelse av alle kvinner. Andre rykter, som at IS begraver kvinner og barn levende, eller hugger hodet av kristne spedbarn, er heller ikke lett å bekrefte, men lettere å tro på, i lys av deres øvrige forbrytelser.

IS skiller seg også ut ved å fortsette å bruke selvmordsbombere selv når de opplever en eventyrlig militær suksess.

I motsetning til mange andre massemordere gjennom vår nyere historie er ikke IS bekymret for hvordan verden vil reagere på deres krigsforbrytelser, og dokumenterer dem ivrig selv. IS skiller seg også ut ved å fortsette å bruke selvmordsbombere selv når de opplever en eventyrlig militær suksess. For andre grupper har det som oftest vært et virkemiddel man har tydd til fordi andre taktikker har feilet. IS-krigerne har like liten frykt for sin egen død som kvaler mot å myrde andre.

Konflikten har nå begynt å få en del oppmerksomhet i norske medier. Kanskje mye takket være en syttitotimer lang våpenhvile på Gaza. Selv nå som grusomhetene IS utfører har blitt formidlet i de større norske mediene er engasjementet rundt Gaza-krigen større, selv om det på alle måter er en mindre konflikt.

Noen vil kan hende mene at det ville vært naturlig, i en kristen gudstjeneste, å nevne de titusenvis av kristne som har blitt drevet på flukt fra områder hvor de har holdt til siden antikken.

Dette ble veldig tydelig på forrige søndags gudstjeneste i Oslo domkirke. “Akkurat nå brenner det i Midtøsten” slo den kvinnelige presten fast i gudstjenesten. Det er helt riktig, men det var kun situasjonen på Gaza, “verdens største fengsel”, som ble beskrevet i detalj, inklusive antall drepte barn. Først helt avslutningsvis nevnte hun at det også pågår krig i Syria og Irak.

Noen vil kan hende mene at det ville vært naturlig, i en kristen gudstjeneste, å nevne de titusenvis av kristne som har blitt drevet på flukt fra områder hvor de har holdt til siden antikken. Man kan naturligvis hevde at kristen nestekjærlighet ikke bør være begrenset til kristne. Men trusselen om folkemord er om mulig enda mer prekær for yezidiene. Også sjiitter og selv irakiske sunnitter lider større tap under IS enn deres trosfeller på Gaza. De fotograferer ofte selv massemordene, og de ser ut til å nyte hvert eneste drap.

Til tross for skjevheten i nyhetsdekningen av Gaza sammenlignet med Irak er mange opprørt over mangel på engasjement for palestinernes utvilsomme nød. Da en bonde skjøt en hund møtte tusen mennesker opp i Stavanger for å markere sin avsky for dette enkeltstående hundedrapet. Til sammenligning møtte kun tre hundre mennesker opp på en demonstrasjon til støtte for Gaza i helgen.

Men med tanke på at Gaza har en av verdens høyeste fødselsrater, paret med lav dødelighet sammenlignet med mange land i den utviklende verden, må israelerne sies å være verdens minst effektive folkemordere.

Det kan være flere grunner til at så få møtte opp på den propalestinske demonstrasjonen. Kanskje er mange nordmenn trette av konflikten, som, uansett hvor skjevt maktforholdet er, tross alt har to krigførende parter som begge utfører angrep mot hverandre. Dette i motsetning til i Irak hvor aggresjonen har vært ensidig, og hvor mange av ofrene knapt har noen måte å forsvare seg på. Andre grunner kan være at man, for så vidt i likhet med proisraelske demonstrasjoner, kan ende opp i det mange vil betegne som svært dårlig selskap om man ønsker å vise sin støtte til palestinerne gjennom aksjonskanalen. For eksempel med folk som roper “Khaybar, Khaybar” og ønsker død over alle jøder. Noen engster seg kanskje også over muligheten for at slike demonstrasjoner kan ende med vold og vandalisme, slik de gjør andre steder i Europa, og tidligere også i Norge.

Innlegget til Aida Kiblawi, en palestiner som talte på demonstrasjonen i Stavanger, kan kanskje gi en annen forklaring. Ifølge Aftenbladet påstod han at israelerne bedriver en systematisk utryddelse av palestinere. En slik retorikk, til forveksling lik krigspropaganda, kan trolig virke avskrekkende på mange som ellers føler for palestinerne i deres nød. Israelerne er et grundig folk, selv deres fiender anerkjenner det.  Men med tanke på at Gaza har en av verdens høyeste fødselsrater, paret med lav dødelighet sammenlignet med mange land i den utviklende verden, må israelerne sies å være verdens minst effektive folkemordere.

Muligens har det gått inflasjon i folkemordsbegrepet.

Kan hende har stavangerfolk gått trette på denne ekstreme og lite treffende ordbruken, og muligens bidrar den til at mange holder seg hjemme. Og kanskje har den også skylden for at man ikke helt klarer å ta alvoret inn over seg når en armé av jihadister faktisk forsøker å utrydde religiøse minoriteter i de områdene de kontrollerer.

Muligens har det gått inflasjon i folkemordsbegrepet. Det er alvorlig. I verste fall kan det føre til at det er mer enn språket som blir fattigere. Dersom det å tømme slike begreper for deres innhold leder til en manglende vilje til å gripe inn når reelle folkemord truer, kan det også gå på religionsmangfoldet løs. Viljen til å intervenere har da vitterlig også vært laber i Vesten, selv om Den islamske staten mangler historiske overmenn hva angår grusomheter, og selv om USA har mye av skylden for krisen i Irak.

Heldigvis har kurdernes bønner blitt hørt denne gangen, og amerikanske luftangrep gjør utsiktene for at peshmergaens motangrep skal lykkes mye større. For hundretusenvis av døde eller hjemløse yezidier, kristne, sjiitter og andre ofre for IS er denne hjelpen imidlertid liten, og kommer dessuten altfor sent.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no

Lenker:

Religioner.no lenker: 

 , , , , , , , , ,