Aktuelt

Afrikas svar på Lysistrata ble tildelt Nobels fredspris

admin      |      13/10/2011

Av Hans Olav Arnesen

 

Lysistrata-inspirert forside av amerikanske Life Magazine i 1913 - Wikimedia Commons.

Lysistrata-inspirert forside av amerikanske Life Magazine i 1913 – Wikimedia Commons.

 

Året er 411 og komedien Lysistrata har premiere i Athen. Byen kan godt trenge noe å le av ettersom det er mange gode grunner til å fortvile. Den blodige Peleponneserkrigen har vart i tjue år og den gikk ikke godt for athenerne. En grusom pest rammet Athen i krigens andre år og drepte opp imot en tredjedel av byens innbyggere. Til tross for noen innledende seiere led athenerne flere store tap hvorav nederlaget mot den syrakusiske flåten et par år før premieren på “Lysistrata” var det klart mest alvorlige. Om lakedaimonerne (spartanerne) var vanskelige å slå på land skulle den athenske hovedflåten være umulig å beseire på havet, men det umulige hadde skjedd. Peleponneserkrigen kom til å bli brukt i kommende tider som et eksempel på demokratiets svakheter. Taleføre menn var i stand til å manipulere flertallet av de stemmeberettigete til en slik grad at de stemte for sin egen undergang. Det var da også virkelig Athens skjebne som lå i vektskålen, og selv om de skulle komme til å oppleve noen gode år i tiden etter Aristofanes kjente komedie ble oppført, kom de til å gå tapende ut av krigen. Demokratiet ble avskaffet, og selv om det skulle gjenoppstå og Athen reise seg igjen, ble en kjede av begivenheter satt i gang som resulterte i tapet av alle greske bystaters selvstendighet. Etter Athen og Thebens nederlag mot Filip 2s makedonere i 338 f.Kr. skulle Athen aldri igjen reise seg igjen som en stormakt.

 

Det Athenske imperiet på sitt største, med kolonier og allierte bystater, 20 år før Lysistrata ble oppført for første gang - Wikimedia Commons.

Det Athenske imperiet på sitt største, med kolonier og allierte bystater, 20 år før Lysistrata ble oppført for første gang – Wikimedia Commons.

 

Men i 411 skulle Aristofanes sørge for litt komisk lettelse for de krigstrette og pestherjede athenerne. Aristofanes hadde allerede skrevet flere komedier som kritiserte krigen og mennene som stod ansvarlig for dens utbrudd og dens utførelse. Faktisk kan han nærmest betegnes både som en slags kvinnesaksforkjemper og en fredsaktivist i sin egen rett, noe han beviste gjennom stykker som “Arkhanerne”, “Ridderne” og “Freden” før “Lysistrata” ble oppført.  Etter den lite tilfredsstillende fredsslutning tar han tematikken enda lenger og i sitt stykke “Kvinnene i folkeforsamlingen” lar han kvinnene ta over den politiske makten i Athen. De nye kvinnelige makthaverne etablerer en form for velferdsstat, men noen underlige lover gjør seg også gjeldende. Ikke minst på det seksuelle feltet hvor menn blir påkrevd å ligge med en stygg kvinne før de kan dele seng med en av hennes vakre medsøstre, noe som sikrer at alle får sitt.

Men Lysistrata ble altså skrevet mens krigen ennå raste. Aristofanes radikale og åpenbart også komiske idé var tanken på hva som ville skje dersom kvinnene i de krigførende statene skulle slå seg sammen på tvers av polisskillene og tvinge mennene til forhandlingsbordet. Det var kvinnene som led mest ved tapet av sønner og ektemenn, og det var de som måtte leve ensomme og i engstelse for hvorvidt deres menn ville vende tilbake eller ikke.  Komediens hovedperson, Lysistrata, tar derfor initiativ til et møte mellom de greske kvinnene og sammen legger de en lumsk plan hvor de akter å bruke et mektig kvinnelig maktmiddel for å få slutt på krigen. De konspirerende kvinnene akter å nekte sine menn sex inntil de går med på å møtes til forhandlinger. Lysistrata og hennes kvinnelige medsammensvorne igangsetter planen sin ved å okkupere Akropolis hvor det athenske skattkammeret ligger, og de eldre mennene som er igjen i Athen makter ikke å stoppe dem. Også neste ledd i planen lykkes, selv om også kvinnene sliter med å legge bånd på sitt begjær og en del kvinner “deserterer” for å tilfredsstille disse i armene på sine ektemenn. De sexhungrige athenske mennene slutter omsider fred med sine like desperate spartanske motstykker, og krigen kommer til en langt lykkeligere slutt i Aristofanes komedie enn den gjorde i virkeligheten.  Utvilsomt fantasifullt, og ikke minst morsomt, men naturligvis fullstendig virkelighetsfjernt. Eller?

Aristofanes - Wikimedia Commons.

Aristofanes – Wikimedia Commons.

I år, 2400 år senere, blir en afrikansk kvinne hedret med Nobels fredspris etter å ha anvendt noen av de samme metodene som Aristofanes oppdiktede heltinne. På samme måte som i Aristofanes Hellas hadde Liberia opplevd årevis med meningsløs krig, og også her var kvinnene blant dem som led mest. Ikke bare gjennom tapet av sønner og ektemenn, men også som følge av voldtekter og andre overgrep. HIV-epidemien i Afrika gir også de allerede uhyggelige seksuelle overgrepene en enda mer tragisk dimensjon. Men i motsetning til i det gamle Hellas var det en virkelig kvinne, og ingen fiktiv Lysistrata, som stod frem og organiserte kvinnene til kamp mot mennenes krig. Vi snakker naturligvis om Leymah Gbowee, gjennom bevegelsen Women of Liberia Mass Action for Peace.  Kvinnenes aksjonsformer inkluderte sexnekt slik som Lysistrata, men var ikke begrenset til dette aksjonsmiddelet. Bevegelsen organiserte også massebønner som inkluderte både muslimske og kristne kvinner, og enten det nå var sexnekten eller bønnene som gjorde utslaget så lykkes de i å tvinge opprørslederne og presidenten til forhandlingsbordet.  Det er naturligvis et langt stykke fra forhandlinger til fredsavtaler og det tok ikke lenge før noen av partene ønsket å trekke seg ifra fredssamtalene. I likhet med Lysistrata da hun okkuperte Akropolis tok også Gdowee og hennes kvinnelige kampfeller mer fysiske midler i bruk. De dannet av menneskelig mur omkring bygningen hvor forhandlingene fant sted og nektet partene å forlate stedet inntil de hadde kommet frem til en løsning. Da enkelte av de frustrerte mennene forsøkte å slå og sparke seg igjennom barrieren av kvinnelige aktivister appellerte kvinnene til mennenes manndom og skjemte dem ut slik at de ikke så noen annen utvei enn å vende tilbake til forhandlingsbordet.

Leymah_Gbowee_(October_2011)

Leymah Gbowee – en afrikanske heltinne som omsatte Aristofanes fantasifulle virkemidler om til praksis – Wikimedia Commons.

På mange måter kan man si at årets fredsprisutdeling er en anerkjennelse av både kvinners og religionens evne til å påvirke et samfunn i en positiv retning. Alle de tre fredsprisvinnerne er aktivt religiøse kvinner og henter styrke i religionen. Leymah Gbowee er lutheraner, president Ellen Johnson-Sirleaf er metodist og legger heller ikke skjul på sin religion. Den jemenittiske journalisten og aktivisten Tawakul Karman er ikke bare en troende muslim, hun er endog en islamist og medlem av det islamistiske opposisjonspartiet Al-Islah som har bånd til Ikhwan-bevegelsen, mer kjent som Det muslimske brorskap. Til tross for at hun ønsker et islamsk samfunn er hun likevel opptatt av å presisere at islam ikke er en kvinneundertrykkende religion. Selv sluttet hun eksempelvis å bruke det heldekkende plagget niqab til fordel for hijab og hun har kjempet en øvre aldersgrense på 17 år for ekteskapsinngåelse for å få bukt med fenomenet barnebruder.

Det er bare å gratulere årets tre kvinnelige fredsprisvinnere. De har vist hvor mye makt kvinner kan få dersom de samler sine krefter, men også at religionen kan spille en viktig og oppbyggelig rolle i de rette hender. Leymah Gbowee har i tillegg vist at Aristofanes ikke bare var en dyktig komedieforfatter, men sannelig også fremsynt hva angår aksjonsmidler for fred.

Lenker:

 

 

 , , , , , , , ,