Akademikerstafetten

Hva slags monster? Hvilken religion?

religioner      |      04/06/2015

Hva må egentlig til for at noe skal kvalifisere til betegnelsen religion? Og hvorfor blir ikke spagettikulten anerkjent som et trossamfunn i Norge? 

Av Helge Årsheim

Spørsmålet ‘hva er religion?’ knytter an til en av de grunnleggende problemstillingene for den moderne rettsstaten: Hva som er religion og hva som ikke er det kan ha helt avgjørende betydning for hvilke plikter og rettigheter den enkelte har eller ikke har overfor staten. Hvor vanskelig det kan være å komme fram til gode, velbegrunnede og rimelige grenser for hva som faller innenfor og utenfor religion ble illustrert tidligere i år, da den norske utgaven av den for lengst internasjonale bevegelsen Det Hellige Flygende Spaghettimonsterets Kirke (DHSK) fikk endelig avslag på søknaden om å registreres som trossamfunn under Trossamfunnsloven (1969).

Tro og livssyn anses som et fellesgode 

Trossamfunnsloven ble vedtatt av Stortinget bare få år etter at forbudet mot jesuitters adgang til riket ble opphevet i 1956, og er forankret i det grunnlovsfestede prinsippet om religionsfriheten. Loven ble i sin tid vedtatt som en kompensasjon for den forskjellsbehandlingen alle andre trossamfunn enn Den norske kirke ble utsatt for fram til Grunnlovsendringene i 2012. Myndighetenes tolkning av Trossamfunnsloven er retningsgivende for hvilke organisasjoner som kan få unntak fra diskrimineringsloven, og forvaltningen av loven inngår som en sentral komponent i det som har blitt kjent som en ‘aktivt støttende tros- og livssynspolitikk’, under henvisning til at tro og livssyn utgjør et ‘fellesgode’ som det er et statlig ansvar å legge til rette for gjennom økonomiske tilskudd og særlovgivning.

Antireligion maskert som religion får ikke anerkjennelse 

Trossamfunnsloven vokter forvaltningen av disse fellesgodene strengt, og krever at utgangspunktet for registrering må være ‘en religiøs tro, dvs. troen på en Gud eller kraft utenfor mennesket selv’. Dessuten må denne troen være utformet i et tankemessig system, en trosbekjennelse eller lære, og det må være sentralt for trossamfunnet å vinne tilslutning til denne læren, og å drive ulike former for dyrkelse eller tilbedelse, ‘ofte på en rituell måte’. Avslaget på søknaden fra DHSK om registrering var begrunnet med at organisasjonen ifølge Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Kulturdepartementet ikke oppfylte disse kriteriene, siden det her dreide seg om en antireligiøs bevegelse viet satire, humor, filosofiske spørsmål, livsutfoldelse og leveregler – kvaliteter som tilsynelatende altså ikke inngår i de ‘fellesgodene’ som tro og livssyn skal representere i samfunnet.

Selv om det er liten grunn til å anta at de troende som tilhører pastafarianismen vil lide stor overlast ved ikke å få anerkjennelse som et trossamfunn, berører avgjørelsen og begrunnelsen viktige prinsipielle grensedragninger i norsk rett. Spørsmålet om hva som kvalifiserer som ‘tro og livssyn’ dreier seg i ytterste konsekvens om Norges folkerettslige forpliktelser: gjennom Menneskerettsloven (1999) er FN-pakten om sivile og politiske rettigheter og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) innlemmet i norsk rett og gitt høyere status enn generell lovgivning. Begge disse internasjonale avtalene opererer med en bredere definisjon av ‘tro og livssyn’ enn Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Kulturdepartementet la til grunn i pastafarianersaken: I artikkel 18 i FN-pakten er begreper som ‘religion’ og ‘tro’ ikke begrenset til tradisjonelle religioner eller til religioner og livssyn med institusjonelle karakteristika og praksiser med analogier til tradisjonelle religioner, og allerede på 1970-tallet ble det avklart at religionsfriheten under EMK artikkel 9 også omfatter ateisme, pasifisme, agnostisisme og retten til ikke å tro.

Pastafarianere tyr til rettsvesenet

I lys av disse åpne formuleringene kan det kanskje virke underlig at Trossamfunnsloven, myndighetenes kanskje viktigste verktøy for å realisere det som i Stålsett-utvalgets utredning i 2013 ble omtalt som Det livssynsåpne samfunn, opererer med en såpass streng forståelse av hva som kvalifiserer som ‘religion’. Selv om de fleste, inkludert de som ønsker å tilbe spaghettimonsteret, åpent erkjenner at bevegelsen ikke ‘er’ religion på samme måte som store, gamle ‘verdensreligioner’ som kristendommen, islam og buddhismen, er det ikke åpenbart hva som gjør trosgrunnlaget og den religiøse praksisen blant pastafarianere ‘mindre religiøst’ enn i eldre og større tradisjoner. Vanskelighetene med å komme fram til et godt svar på dette spørsmålet illustreres av de mange rettstvistene DHSK har vært involvert i, fra bevegelsens utspring som en protestaksjon mot undervisningen i kreasjonisme i Kansas og senere mot religiøse symboler ved delstatsforsamlignen i Florida via de mange sakene internasjonalt knyttet til bruken av dørslag som hodeplagg på offisielle foto, og over til ytterligere forsøk på registrering som trossamfunn i Polen og Australia.

Humanistskolesøknad skapte juridiske kollisjoner

Når Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Kulturdepartementet nå har kommet til at DHSK ikke kvalifiserer som trossamfunn er det imidlertid ikke første gang forvaltningen opererer med en særegen forståelse av hva som kan karakteriseres som ‘religiøst’: Da Humanistskolen i 2011 fikk avslag på søknaden om å starte en privat ungdomsskole på livssynshumanistisk grunnlag, var det fordi Utdanningsdirektoratet og senere Kunnskapsdepartementet begge mente at et ‘sekulært, humanistisk livssyn’ ikke oppfylte kravet om et ‘reelt religiøst grunnlag’ i Privatskoleloven. Da skolen klagde på nytt, ble Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet koplet inn, og kom til at forståelsen av religionsbegrepet i loven ikke kan snevres inn slik direktoratet og departementet hadde gjort. Avgjørelsen ble også klaget inn for Likestillings- og diskrimineringsombudet, som kom til at departementet hadde handlet i strid med diskrimineringsloven.

Parallelt med at forvaltningen sliter med å håndtere det kompliserte religionsbegrepet tyder meldingene som følger opp Grunnlovsforliket om kirke og stat fra 2012 på at heller ikke Den norske kirke er et enkelt fenomen å få tak på: Kulturdepartementet hevder at forliket skal omsettes til et ‘tydelig skille’, men foreslår like fullt å videreføre Kirkeloven som en egen særlov for Den norske kirke, for at kirken skal kunne ‘ivareta’ sin nye, grunnlovsfestede oppgave som folkekirke. Departementet ønsker å videreføre bestemmelsene i Kirkeloven som krever at det skal være en kirke i hvert sogn (§ 17), og at enhver ‘oppføring, ombygging, utvidelse og nedleggelse’ av kirker skal godkjennes av departementet (§ 21). Departementet foreslår videre at staten fortsatt skal utdanne prester til tjeneste i Den norske kirke, men overfører ansvaret fra Kultur- til Kunnskapsdepartementet ved å innlemme Det praktisk-teologiske seminar i Universitetet i Oslo.

Stort tolkningssprik i lovverket

Sett under ett står vi igjen med et lovverk og en rettspraksis som gir et alt annet enn entydig svar på det tilsynelatende ukompliserte spørsmålet om hva religion ‘er’: ifølge den

overordnede internasjonale tros- og livssynsfriheten omfatter disse begrepene enhver form for tro, men også retten til ikke å ha en tro; ifølge Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Kulturdepartementet må imidlertid en slik tro knytte an til en Gud eller en kraft utenfor mennesket, og omsettes i rituelle handlinger for å fylle kravene til statsstøtte; ifølge Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet er livssynshumanismen ikke å anse som ‘reell religion’ som kan gi det nødvendige utgangspunkt for å starte en privatskole; og ifølge Kulturdepartementet skal det opprettes et ‘tydelig skille’ mellom Den norske kirke og staten ved at kirken gjennom en særlov gis anledning til å oppfylle sin grunnlovsfestede rolle som ‘folkekirke’ gjennom bestemmelser om kirkebygg og ved å holde fast på den statlige presteutdannelsen. Denne listen er på ingen måte uttømmende, men kunne vært utvidet til å omfatte religionsbegrepet i arbeidsmiljøloven, i utenrikspolitikken, på kulturfeltet, i kriminalomsorgen, i Forsvaret, i Politiet, i utlendingsforvaltningen og innenfor helsevesenet, for å nevne noen av de mange områdene der religionsbegrepet skaper hodebry for politikere, jurister og byråkrater.

Ulike tolkninger av religionsbegrepet trenger ikke være problematisk

At disse ulike rettsområdene opererer med til dels svært ulike forestillinger om hva religion ‘er’ og hva det kan og bør være er ikke i seg selv hverken kontroversielt eller problematisk: ulike deler av lovverket er opprettet for ulike formål, på måter som kan minne om de forskjellige fagdisiplinene innenfor studiefelt som sosialantropologien og religionsvitenskapen, som regelmessig leverer forskningsresultater som fyller religionskategorien med svært forskjellig innhold. Når det likevel kan være grunn til å rette et kritisk søkelys mot forskjellene mellom disse rettsområdene, er det fordi det illustrerer det lave presisjonsnivået i formuleringer som Grunnlovens § 2, om at statens ‘verdigrunnlag forbliver vår kristne og humanistiske arv’ og statens uttalte må om å føre en ‘aktivt støttende politikk på tros- og livssynsfeltet’ – formuleringer som gir liten mening sett i lys av den betydelige kompleksiteten som råder på religionsfeltet i norsk lovgivning.

I denne akademikerstafetten utfordrer akademikerne sine kolleger til å svare på spørsmål knyttet til religion. Helge Årsheim ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo har utfordret Jesper Aagaard Petersen ved NTNU i Trondheim til å svare på følgende spørsmål: Finnes det en norsk satanisme? Hvem er den typiske norske satanisten – og hva er relasjonen mellom den norske satanismen og black metal?

Lenker: 

• Pastakult anerkjent i Polen

 Helge Årsheim, jus, religion