Meninger

Teistisk ønsketenkning?

religioner      |      11/07/2016

Andreas Wahl Blomkvist tar for seg vanlige forsøk på å rettferdiggjøre gudstro, og hvorfor de oftere enn ikke bommer på målskiven, istedenfor å treffe blink.

Av: Andreas Wahl Blomkvist

12721674_10157041106700131_1767611442_n

Andreas Wahl Blomkvist

«Jeg tror Gud eksisterer.« Sjeldent ytres noe så tilsynelatende konkret, men allikevel så diffust og tvetydig. Og sjeldent har den troserklærende tenkt gjennom argumentene for og imot Guds eksistens, men det er ikke så farlig. Vi forventer ikke en rettferdiggjørelse av en slik påstand. Det er et diplomatisk unntak påført av kulturens holdning til det religiøse. Ingen andre domener har slike frie tøyler.

Hvis du tror månen er flat eller at Holocaust aldri skjedde, vil din samtalepartner straks føle behovet for å høre rasjonelle årsaker til dine erklæringer. Hvis du ikke kan gi noen gode grunner vil de fleste ganske enkelt slutte å høre på deg. Du risikerer å miste respekten som et tenkende, fornuftig og rasjonelt individ. Religiøse troserklæringer inneholder de antatte svarene på de viktigste spørsmålene i livet. I hvilken grad er vi tjent med et kulturelt fritak for gode grunner på nettopp disse spørsmålene?

Troserklæringer er subjektive ytringer om hvordan du tror virkeligheten er. Å tro på Gud betyr at du står i et eller annet forhold til ham slik at hvis han ikke eksisterte så ville du ikke trodd på ham. Hvis ikke, hva er det du egentlig sier? Hva vil det si å påstå eksistensen av noe hvis det ikke bærer noe relasjon til virkeligheten?

Vi tror på ting med større eller mindre grad av tillit. Graden av tillit vil ofte, men langt ifra alltid, være proporsjonal til kvaliteten av våre begrunnelser. Vi har dårlige grunner og gode grunner for å tro. Jeg tror antibiotika hjelper mot bakterieinfeksjon fordi 80 år med vitenskapelige undersøkelser siden Fleming sin oppdagelse vitner om dette. Hvis en person introduserer seg som Marius så tror jeg dette er navnet til Marius fordi folk pleier ikke å lyve om sine navn. Jeg tror ikke homeopati virker utover placebo fordi vitenskapelige undersøkelser har ikke funnet en slik effekt og fordi den påståtte virkningsmekanismen ikke bare er uoppdaget, men i strid med elementære veletablerte prinsipper i biokjemi.

Noen påstander er det ikke så farlig med. Det har lite virkning på mitt videre liv om Marius egentlig het Jonathan. Men, hvis jeg tror Jesus stod opp fra de døde og vil komme tilbake i min levetid (som en av fem amerikanske kristne tror), så har det virkelig betydning for hvordan jeg velger å leve mitt liv. Hva skjer etter jeg dør? Hvordan leve for å komme til himmelen? Hva er moralsk riktig? Hva er meningen med våre liv? Det er nettopp svar på disse store spørsmålene religion sprer sin innflytelse med en virulant evne til å unngå rettferdiggjørelse. Verken i samtaler mellom hverandre eller for vår egen del har vi til vane å presse ut en rettferdiggjørelse av de ekstraordinære påstandene.

Dette gjør vi sjeldent eller aldri for andre påstander. Hvis jeg påstod ting om kosmos på bakgrunn av stemmer jeg hørte fra romvesener via en hårføner, så ville ikke folk bare blitt rettmessig sjokkert, men de ville ytret sin bekymring for min mentale tilstand. Hadde det ikke vært for at så mange mennesker ser ut til å tro på Gud, Allah, jomfrufødsler, Jesus sin tilbakekomst, Muhammad sin ferd til himmelen på en hest med vinger, helvete, paradis, sjeler og den slags, så ville en tilsvarende og analog troserklæring vært et symptom på psykose. Hvordan bedømmer vi de mentale fakultetene til en person som mener hans knekkebrød har blitt til Odins legeme etter at han nynnet noe på norrønt? Bytt ut knekkebrødet med kjeks, Odin med Jesus og norrønt med latinsk, så har du en alminnelig katolikk. Selvfølgelig, jeg mener ikke religiøse mennesker lider av noe psykopatologi, men det er påfallende at definisjonen av vrangforestilling må ha en religiøs komponent for å frita symptomgjørelse av slik overtro. Kort sagt, religion får millioner av friske mennesker til å tro på påstander som kun en gærning kan tro på egenhånd. Som Sam Harris har skrevet:

Our «freedom of belief,» if it exist at all, is minimal. Is a person really free to believe a proposition for which he has no evidence? No. Evidence (whether sensory or logical) is the only thing that suggests that a given belief is really about the world in the first place. We have names for people who have many beliefs for which there is no rational justification. When their beliefs are extremely common we call them «religious»; otherwise they are likely to be called «mad,» «psychotic,» or «delusional.» Most people of faith are perfectly sane, of course, even those who commit atrocities on account of their beliefs. (…) Clearly, there is sanity in numbers. And yet, it is merely an accident of history that it is considered normal in our society to believe that the Creator of the universe can hear your thoughts, while it is demonstrative of mental illness to believe that he is communicating with you by having the rain tap in Morse code on your bedroom windows. (The End of Faith, p. 71-72)

 

Så, hva skjer hvis du utfordrer og ber om en rettferdiggjørelse av troen på overnaturlige ting? Det første du risikerer er å bli stemplet som en respektløs opptøyer. Realiteten kan likevel være at du opphøyer din samtalepartner sin tro til de samme kriterier som du og andre forventer for alle troserklæringer utenfor den religiøse sfære. Riktignok, det er en tid og plass for en slik diskusjon og det er bedre og dårligere måter å tre frem på – men respektløst er det nødvendigvis ikke. Det motsatte, å «verne» folk fra å tenke over og gi grunner for sin tro, kan være likeså, hvis ikke mer, respektløst.

 

Å tro er ikke som klær. Du kan ikke velge de basert på dets nytteverdi eller fordi du liker å tro

Tenk hvis du trodde klimakrisen er en fabrikkert bløff, hvilket Donald Trump ser ut til å tro. Hva ville du tenkt hvis dine venner vegret seg for å be om begrunnelse fordi de trodde du rett og slett ikke ville «greie» å gi gode grunner, eller at du ikke ville forstå den informasjonen de har om klimakrisen, eller at du ganske enkelt var for «overtroisk» til å bli overbevist om noe annet. Dette «materialet» som venner og bekjente bruker for å «verne» deg fra å måtte rettferdiggjøre din religiøse overbevisning er bygget opp av alt annet enn respekt. Det er vårt kollektive ansvar i enhver dialog å streve etter en harmoni mellom virkeligheten og hva vi tror om den. Virkeligheten er det vi deler med hverandre. Som en person som ikke sjeldent har dyttet tilbake på religiøse troserklæringer, både formelt og uformelt, har jeg blitt ganske så kjent med hvordan religiøse mennesker forsøker å rettferdiggjøre sin tro. Det er ikke hundrevis av måter å gjøre dette på. Det ser ut til å være kun tre:

1. Du argumenterer for at din tro er nyttig, berikende og viktig for deg
2. Du argumenterer for at alternativet – ateisme – er umoralsk og en uholdbar trosposisjon
3. Du argumenterer for at din spesifikke religion er sann

Som vi skal se, kun nr. 3 er gyldig som en rettferdiggjørelse av sin tro. Ironisk nok er dette kanskje den siste veien folk velger å gå for å forsvare sin tro – og hvem kan klandre dem? Det er ikke lite som skal rettferdiggjøres. La oss først se på hvorfor 1 og 2 er irrelevant som argumenter for ens tro.

Å tro på noe – uansett hva – betyr som sagt at du mener dette på et eller annet plan reflekterer virkeligheten. Du forsøker å si noe om verden slik den er. Nytteverdien av å tro kan derfor ikke være en rettferdiggjørelse for å tro på påstanden i utgangspunktet. Det er fantastisk at folk henter berikelse fra sin tro, men dette sier ingenting om deres tro egentlig er sann. En analogi kan brukes for å vise dette.

Forestill deg at to av dine kollegaer ukentlig slår hodene sine mot hverandre før mandagens morgenmøte. Du spør hvorfor. De sier dette overfører kunnskap fra forrige arbeidsuke og dermed gjør de mer forberedt på uken som kommer. Du spør hvorfor de tror hodedunking overfører kunnskap fra en hjerne til den andre. Hva ville du tenkt om deres mentale evner hvis de sa «fordi dette gir arbeidsdagen mening», «det knytter oss sammen» og «det er en hyggelig greie vi har gjort lenge; det er en tradisjon vi verdsetter høyt»? Disse svarene er dypt utilstrekkelige. De har overhode ingen verdi som rettferdiggjørelse av deres tro. En reell grunn, riktignok dårlig, ville vært noe alá «fordi jeg tror mine hjerneimpulser faller ut av mitt kraniet og inn i kollegaen min sin hjerne.»

Jeg påstår ikke at trospåstanden i overstående scenario er sannsynlig. Poenget med slike tankeeksperimenter er ikke dets realisme, men dets egenskap til å eksponere svakheter i argumentasjon som så lett forsvinner når man snakker om religiøse påstander. I korte trekk forsøker jeg å fjerne det kulturelle sløret som har blindet folk fra å tenke kritisk og fornuftig omkring sin tro.

I så fall snakker vi igjen om ønsketenkning, og vi er egentlig i gang med å gi grunner for hvorfor det ville vært fint om det var sant – ikke hvorvidt det er sant.

Å tro er ikke som klær. Du kan ikke velge de basert på dets nytteverdi eller fordi du liker å tro. Ønsketenkning kaller vi det, og det er ikke det samme som å tro. Kanskje det er nettopp ønsketenkning mange religiøse driver med? Eller kanskje de tror på det å tro, for å låne Daniel Dennett sin terminologi? Disse individene tror ikke nødvendigvis selv, men de forsvarer de religiøse troserklæringene, verner om de og ønsker å la sannheten stå uberørt fordi de tror det å tro er bra og nyttig. Ofte så er det nettopp dette som er årsaken til at en dialog omkring religiøse troserklæringer kortslutter før man kommer til kritikk av reelle grunner for å tro.

På den andre siden av mynten finner vi en variant av nr 2 (ovenfor). En tror man mister noe viktig ved å ikke tro på Gud. Akkurat som nytteverdien av å tro ikke kan være en grunn for å tro, så kan heller ikke de negative konsekvensene av å ikke tro være en grunn for å tro. At man ikke liker tanken på tilintetgjørelse ved døden er ikke en relevant grunn for å påstå eksistensen av en fornøyelsespark ala himmelen etter døden. I så fall snakker vi igjen om ønsketenkning, og vi er egentlig i gang med å gi grunner for hvorfor det ville vært fint om det var sant – ikke hvorvidt det er sant.

En annen versjon av nr 2 er kjent som «God of the gaps.» Dette kan i overflaten fremstå som en god begrunnelse for å tro, men er en velkjent logisk feilslutning. Her argumenteres det for Guds eksistens ved å appellere til nåværende vitenskapelig uvitenhet. Ved å hevde at «ateisme» er en uholdbar posisjon innfører man sin egen Gud som forklaringsmodell for det vi enda ikke har forklart. For eksempel, det er uklart hvordan nøyaktig de første levende cellene oppstod og det er uklart hva som var opphavet til universet. Men med Gud ved roret er alt mulig, og dermed er løsningen nærliggende. Det filosofiske problemet med denne vinklingen er at det ikke er nok å gi en tilstrekkelig forklaring på et problem. Du må også demonstrere dets nødvendighet. Dette er fordi enhver oppdiktet forklaring kan potensielt være en tilstrekkelig forklaring. Eksempelvis, vårt univers blir simulert av en datanerd i et virkelig univers, og slik oppstod det. Starten på den første cellen oppstod som et resultat av magi – dvs. et avvik i naturlovene – utført av en tidligere sivilisasjon på Venus.

Dette er et symptom på deres svakhet, ikke deres styrke

For å ta overstående hypoteser seriøst må man også vise at de er nødvendige forklaringer på fenomenet de adresserer. Deres forklaringskraft er også sviktende dårlig. Med «forklaringskraft» forsøker man å besvarehvordan var det egentlig Gud eller sivilisasjonen på Venus gjorde det de angivelig gjorde? Uten et svar på dette blir «forklaringene» omtrent som å si «abrakadabra.» Du har gitt en forklaring som egentlig ikke har forklart noe som helst. Et ord for dette er forklaringsimpotens. Du bør med andre ord demonstrere nødvendigheten av forklaringen du tilbyr og den bør helst ha høy forklaringskraft. Sagt på en litt annen måte, du må vise at Gud er den beste forklaringen på det angjeldende fenomenet. Da er du i realiteten i gang med nr. 3.

Det er også en misforståelse å tro at alle ateister påstår at Gud ikke eksisterer. For mange betyr ateisme ganske enkelt at du ikke har latt deg overbevise av grunnene for å tro på en Gud, og dermed mangler en gudetro. Det at eksistensen av X ikke er overbevisende betyr ikke at du påstår X ikke eksisterer. Det er dessuten særdeles vanskelig å bevise at noe ikke eksisterer. Det er dog visse versjoner av Gudekonsepter som er selvmotsigende og derfor logisk sett har det vanskelig med å eksistere. For eksempel, hvordan kan en entitet være allvitende og allmektig samtidig? Hvis den er allvitende vet den hva den selv kommer til å gjøre i fremtiden, men hvordan er den da allmektig hvis den ikke kan gjøre noe annet? Og hvis den kan gjøre noe annet enn det som er forutsatt, hvordan kan den angivelig vite alt? Det finnes merkverdige forklaringer på disse selvmotsigelsene, som om å påstå at Gud er utenfor tid, hvilket gjør den den tidsmessige komponenten – som overstående spørsmål hviler på – uten signifikans. Dette pleier stort sett å reise helt nye spørsmål; hva vil det si å eksistere i 0 sekunder? Gud er angivelig utenfor rom også. Hva vil det si å eksistere uten å oppta noe plass overhode i 0 sekunder? Det er tydelig at en slik diskusjon beror seg på helt andre konsepter enn hva det vanligvis vil si å «eksistere.»

De reelle filosofiske argumentene for Guds eksistens, nr 3 ovenfor, er dessuten overveiende argumenter for eksistensen av en form for «skaper», ikke en spesifikk Gud (enkelte argumenter inkluderer karakteristika til skaperen og således kan relateres til Allah, Jehova eller andre påståtte guder). De er interessante og vil være temaet for senere innlegg. Disse argumentene, riktignok relevante å overveie, har blitt finspikket i årtider av apologeter for å rettferdiggjøre en gudetro. Dette er et symptom på deres svakhet, ikke deres styrke. For denne gang avslutter jeg skrivingen her jeg sitter – 40 000 fot over bakken. Det er kanskje John Lennon som best beskriver hva som befinner seg her: Above us only sky.

Dette innlegget ble opprinnelig publisert på Diskurs, og er gjengitt her med tillatelse. 

Religioner.no lenker:

I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale.

 , ,