Meninger

Er kristendommen tuftet på kildemessig leirgrunn?

religioner      |      10/02/2016

De nytestamentlige skriftene er et lappeteppe av sprikende og ofte motstridende fortellinger, senere tillegg og forfalskninger. Hvordan kan kristne leve i tråd med Jesu budskap når det hersker så stor usikkerhet om hva han har sagt og gjort? 

Av Andreas Wahl Blomkvist

12721674_10157041106700131_1767611442_nKvinnen som blir tatt i utroskap er kanskje den mest kjente historien om Jesus. Fortellingen, som vi finner i Johannes evangelium kapittel 8, plasserer Jesus i et dilemma. Skal kvinnen henrettes i henhold til Moseloven (3 Mos 20; Matt 5:17-19)? Eller skal Jesus sin lære om nestekjærlighet triumfere? Ifølge evangeliet bøyer han seg ned, skriver noe i sanden, og sier «den av dere som er uten synd, han skal kaste den første steinen på henne!». Da folkemengden hørte dette forlot de kvinnen en etter en, og Jesus lar henne gå. En fabelaktig historie som belyser de mange interessante sidene ved Jesu lære.

Det er imidlertid et problem. Historien er en senere forfalskning av Johannes sitt evangelium. Den er ikke til å finne i de eldste og beste manuskriptene vi har av Johannes. Skrivestilen er annerledes, og en rekke ord og fraser som brukes er fremmed for resten av evangeliet. Med andre ord, fortellingen har blitt lagt til av kopister lang tid senere. Det er ikke det eneste eksemplet på en slik signifikant endring. Det samme kan nemlig bli sagt om de siste 12 versene i Markus. Både historien om kvinnen tatt i utroskap og slutten av Markus evangelium er lagt til av anonyme kopister mange år etter at de originale manuskriptene ble skrevet. Den harde sannhet er som følge: vi har ikke Guds ord, og vi har ikke de originale manuskriptene til tekstene som utgjør Bibelen slik vi kjenner den i dag. Vi har ikke kopiene av originalene. Vi har ikke kopiene av kopiene heller. Vi har tusenvis av motstridende manuskripter, mange skrevet flere hundre år senere, med flere hundretusenvis av motstridende versjoner av samme tekst. Å finne den «sanne» teksten – Guds inspirerte ord – er vanskelig, om ikke i grenselandet håpløst.

Såfremt akademisk tekstkritikk anerkjennes som en vitenskapelig gren er dette heller ubehagelige sannheter for kirken og den gudfryktige troende. For noen bibeltroende er boken angivelig perfekt. Allikevel brukte nederlenderen Desiderius Erasmus kun ett manuskript for evangeliene, ett for Apostlenes gjerninger og epistlene og ett for Johannes åpenbaring, da han publiserte den aller første versjonen av det greske Nye testamentet i 1516. Disse var mer eller mindre tilfeldige kopier av kopier av kopier (osv.) produsert 1100 år etter hendelsene de forteller om. Manuskriptene var ikke av god kvalitet. Dette vet vi i dag siden vi kan sammenligne hans manuskripter med langt eldre og bedre eksemplarer. For eksempel, hans manuskript av Johannes åpenbaring, hvilket han lånte av en venn, manglet den siste siden og var til tider mer eller mindre uleselig. Likevel, Erasmus sin versjon ble, for alle praktiske formål, brukt som grunnlaget for Det nye testamentet i den tyske Bibelen til Luther og King James versjonen.

Men, situasjonen er langt vanskeligere enn fremstilt. De originale evangeliene er skrevet av anonyme skriftlærde grekere (Jesus og hans disipler snakket arameisk) flere tiår etter Jesus levde, basert i større grad på jungeltelegrafen. De er ikke skrevet av øyenvitner og er ikke uavhengig av hverandre. Matteus og Lukas brukte Markus, som antas for å være den tidligste som kilde. Det finnes en rekke eksempler der kopister forsøkte å harmonisere selvmotsigelser og uenigheter blant evangeliene. Man kan godt svelge den kristne dogme om forfatterskap og anta at «Markus» skrev ned Jesus sine ord noen tiår senere. Spørsmålet, ganske så humoristisk stilt av John Cleese etter Life of Brian-kontroversen, står likevel: greide virkelig Markus å gi en korrekt fremstilling av den berømte Bergprekenen da han skrev den ned 30 år senere? Og – selvfølgelig – vi har ikke noe av det Markus eller de andre anonyme forfatterne skrev. Vi har ikke kopiene heller. Det aller tidligste vi har er et lite fragment av de første syv linjene til Johannes evangelium. Dette fragmentet, kalt P52 (P for papyrus), er datert til et sted mellom år 125 og 175.

Det er også velkjent at på denne tiden endret de ulike kristne grupperinger de mange skriftene til eget lokal bruk. Den greske filosofen Celsus skal ha omtalt de mange endringene som om de var gjort i fyllefest. Hans kritiker, vår eneste kilde til Celsus, Origen, var heller ikke vrang med å anerkjenne alle ulikhetene blant skriftene. Det var tross alt ingen enkel oppgave å være en kopist da utgangspunktet oftest var et manuskript uten tegnsetting, versnummer eller forskjell på store eller små bokstaver – nei, ikke engang mellomrom mellom ord! Akkumuleringen av feil mangedobles når det var overveiende lokale kristne amatører, ikke profesjonelle kopister, som kopierte tekstene inntil det fjerde århundre. De tidlige kopistene gjorde en rekke intensjonelle, men også tilfeldige, endringer for å få skriftene til å passe med sin egen lokale teologi. Det var jo tross alt for deres menighet tekstene var ment for.

De mange ulike grupperingene lagde etter hvert sine egne kanoniske skrifter basert på det som sirkulerte (epistler, evangelier, apokalypser osv.). Den første av slike samlinger vi kjenner til var produsert av en gnostisk kristen – Marcion – omkring midten av andre århundre, og var uten Det gamle testamentet og inneholdt kun et evangelium, men ti epistler. Som andre tok han friheten til å gjøre diverse endringer, blant annet fjerne alle referansene til Det gamle testamentet, fordi han mente at Jesus og Abrahams Gud ikke kunne være den samme guden. Det første eksemplet der Det nye testamentet ble bragt sammen slik vi kjenner det i dagens Bibel kom fra den mektige biskopen i Alexandria, Athanasius, i år 367. Debatten om hvilke bøker som skulle inkluderes blant de hellige skriftene fortsatte lenge etter dette. Hva vi har i dag er resultatet av en høyst menneskelig, og dermed feilbarlig, prosess av å krangle seg til hva som er ortodoks og hva som er kjetteri. For å gi to illustrerende eksempler: det var først i år 419 Johannes åpenbaring ble anerkjent som en del av de ortodokse skriftene. Og, en av våre fire eldste og flotteste greske komplette «bibler», Codex Sinaiticus fra en gang på 300-tallet, inneholder fragmenter og bøker, som The Shepherd of Hermas, som i dag ikke lenger er kanoniske.

Vi trenger heller ikke se til historiske dokumenter for å finne spor av hva som best kan beskrives som et kanonisk kaos. Spor av dette finnes i dagens Bibel. Lukas og Markus fremstiller Jesus, i hvert fall teologisk sett, svært ulikt. Ta korsfestelsen som et eksempel. I Lukas vet Jesus hva som vil skje etter han dør. På veien til korset trøster han de som sørger for ham (Lukas 23:27-31), tilgir de som korsfester han, «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør» (23:34), og sier til den ene røveren som ikke håner Jesus (som han gjør i Markus) «sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis» (23:43). Rett før han dør roper Jesus ut «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» (23:46). I Markus er Jesus helt stille, disiplene har flyktet, og alle (ikke bare en av røverne som i Lukas) håner ham. I Markus er Jesus forlatt av hans etterfølgere og til og med Gud selv. Hans eneste ord, som kommer rett før han dør, er «Elo’i, Elo’i, lama sabaktani?», hvilket betyr Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? (Mark 15:34). Det er en helt annen Jesus som beskrives i Markus enn i Lukas, og en rekke eksempler kan gis for hvordan senere kopister har endret skildringen for å harmonisere historiene og for å gi et bilde av Jesus som var i overensstemmelse med slik de mente han virkelig var. Problemet er så klart at slike små endringer med tiden akkumulerer, og vi ender opp med et fordreid og forfalsket bilde av historien.

Forfalskninger strekker seg også dypt inn i resten av Det nye testamentet. Det er i dag helt ukontroversielt blant bibelske tekstkritikere at Paulus ikke skrev alle sine epistler, men at flere er forfalsket i hans navn. Spesifikt snakker vi om 1 og 2 Timoteus, og Titus. Noe mer omdiskutert er hvem som skrev Kolosserne, Efeserne og 2 Tessaloniker, men det er i all sannsynlighet ikke Paulus. Det samme kan bli sagt om Peter sine brev, 1 og 2 Peter.

Det vi i realiteten står igjen med er en samling av bøker, puttet sammen hundrevis av år senere av mennesker med helt klare motiv og meninger. Bøkene er i seg selv basert på manuskripter som med tiden har blitt farget av tilfeldige og intensjonelle endringer, og – ikke minst – forfalskninger. Videre, de originale dokumentene som er skrevet av anonyme ikke-øyenvitner, flere tiår senere, på et annet språk enn det Jesus og hans etterfølgere brukte, har gått tapt. Selve resultatet – Bibelen – bærer preg av disse forskjellene, og de mange selvmotsigelsene i selve teksten er bare et symptom på et større kanonisk kaos. Et teksthistorisk kaos som tvinger de hengivende bibeltroende til å ytterligere innrømme sin troskyldighet til kristendommens ufeilbarlighet.

Teksten er inspirert av bøkene til professor i religionsstudier og skriftlærd i Det nye testamentet, Bart Ehrman, Misquoting Jesus og Forged. Supplerende opplysninger hentet fra andre kilder, blant annet Paul Johnson sitt verk, History of Christianity

Innlegget blir også publisert på Aftenposten.no og legges ut her med forfatterens tillatelse. 

Religioner.no-lenker: 

 , , , ,